Drakeguten

ANSTENDIG DEBUT

Anmeldt av Marius Fossøy Mohaugen

Rydland gjør to løfterike ting i sitt debutarbeid som umiddelbart forteller denne anmelderen at han har noe å fare med. For det første fremviser han en sterk litterær evne; mannen kan skrive. For det andre klarer han å gi det poetiske språket en relevans for oss som leser her og nå.

Fantasybølge
I det som må sies å være en bølge av fantasyromaner for barn og unge i kjølvannet av J.K. Rowlings monumentale gjennombrudd med sin serie om trollmannen Harry Potter for et drøyt tiår siden, er det både modig og forventet at Asbjørn Rydland – når han først skal skrive skjønnlitteratur – velger seg denne genren i sitt debutarbeid som forfatter. Allerede smussomslaget forteller dessuten at Drakeguten er første bok om gutten med samme navn. Er det så grunnlag for å glede seg til fortsettelsen?

Far-sønn-konflikt
I sentrum for fortellingen står den 13 år gamle Koll. Han lever i en middelalderliknende virkelighet, i en by kalt Kervad, sammen med sin stallmesterfar, Jem. Moren døde da han var bare en liten gutt. Farens største ønske er at sønnen skal overta driften av stallen når han blir gammel nok, men Koll har en annen drift i seg enn å overta yrket etter faren. Han ønsker nemlig aller mest å bli soldat, helst kavalerist. Det er bare én hake ved dette ønsket: Koll er ikke særlig tøff (han lider blant annet av vannskrekk) og han er ikke så god til å slåss (han hundses av sine jevnaldrende). Utgangspunktet for å bli en vellykket soldat er med andre ord ikke spesielt godt. At faren effektivt setter en stopper for Koll ved kort og godt å svare nei når sønnen spør om han kan delta på opptaksprøvene, gjør veien frem til målet veldig lang for gutten. Tidlig etablerer Rydland en far-sønn-konflikt ikke bare i forbindelse med yrkesvalg, men også i forbindelse med morens død: ”(…) Koll lurte ofte på om kanskje mor hans hadde vore i live viss Jem hadde vore litt meir som kavaleristane. Dei hadde nok ikkje latt heile familien sin brenna inne.” (24)

Avfortrylling av verden
Romanen åpner poetisk:

Dette er ei gammal verd, fødd på ny. Der magien før flaut fri som song i og mellom alt levande, drakar flaug over himmelen og gudar og demonar striddest opent, er no berre menneska att. Enno finst det spor av trolldom, i amulettar og magiske gjenstandar, på heilage og velsigna stader og i minnet til dei som opplevde Stjernefallet. Men Skaparsongen, sjølve kjelda til all magi, er her ikkje lenger. (5)

Ikke bare er åpningen poetisk, den etablerer også umiddelbart fortellingen, og det den etablerer er først og fremst et tap: Bare menneskene er igjen i en verden som før var magisk og fylt av draker. Til tross for at dette er en roman innenfor fantasy-genren, er åpningen på underlig vis også en beskrivelse av leserens verden her og nå. Hva er dette, om ikke et uttrykk for en langt fremskreden ”entzauberung der Welt” (avfortrylling av verden), som den tyske sosiologen Max Weber beskrev verden med på begynnelsen av det forrige århundre? Paradoksalt nok, eller kan hende nettopp derfor, bombarderes vi av bøker som fremhever magien, fortryllingen og det usannsynlige, i en verden hvor det meste som betyr noe, på en eller annen måte lar seg måle eller veie. Det som ikke passer inn i de standardiserte skjemaene, sjaltes ut og enten fornektes eller kort og godt overses.

Koll – den utvalgte
En dag begynner Koll å høre en hvisken i luften. På vei inn i skogen for å finne ut av hvor stemmen kommer fra, støter han på Eran. Han sier: ”Det finst krefter i vindane, Koll. Viss du er heldig nok til at ei av dei snakkar til deg, gjer du lurt i å høyra etter.” (74) Ikke lenge etter: ”Vinden kan snakka til deg, gi deg styrke og svar, blåsa vekk uro og smerte. Du må berre høyra etter.” (75) Eran blir Kolls læremester. Herfra folder historien seg ut, og på dette punktet etableres fortellingen også som en utviklingsroman, en dannelsesroman. Til tross for at magien har forsvunnet fra verden, er en rest blitt igjen, kraften i nordavinden. Og nordavinden gir Koll styrken han trenger til å gjøre det han vil – han er utvalgt.

Best når det gjelder
Hva som skjer så får spares til den nysgjerrige leser. At Koll skal bli satt på en og annen prøve, synes åpenbart. Rydland språklegger historien godt, men det er ingen tvil om at språket gnistrer i takt med at de dramatiske hendelsene eskalerer på handlingsplanet i teksten. Historien er i all hovedsak enkel, og den er enkelt fortalt, uten altfor mange digresjoner og løse tråder. Leseren blir sjelden eller aldri narret i gal retning. Den er alt i alt effektivt og rett frem fortalt. Mot slutten av romanen – når Koll virkelig må vise hva slags materiale han er laget av – er både språk og spenning på topp.

Utlendingene
Bemerkelsesverdig er bruken av termen ”utlendinger”, som er gjennomgående negativt ladd i teksten og på den måten svært problematisk. Jeg er ikke tilhenger av å drive utstrakt moralisering i litteraturanmeldelser, men det hadde strengt tatt gått an å justere ordbruken til den virkeligheten mange av oss lever i. For det er vel ikke meningen at boken kun skal leses av erkenorske vestlendinger, og ikke for eksempel av ikke-etnisk norske skolebarn på østkanten i Oslo, eller?

Anstendig debut
Dette er imidlertid flisespikkeri. Rydland har begått en anstendig debut som skjønnlitterær forfatter. Han gjør to løfterike ting som umiddelbart forteller denne anmelderen at han har noe å fare med. For det første fremviser han en sterk litterær evne; mannen kan skrive. For det andre klarer han å gi det poetiske språket en relevans for oss som leser her og nå. Stjernefallet og Skaparsongen, som ble nevnt i romanens poetiske åpning, er termer hvis innhold man får anta at senere bøker om Drakeguten skal utdype. Det er likevel ennå for tidlig å glede seg til fortsettelsen på serien om Koll. Leser man åpningen om igjen etter å ha lest romanen, forsterkes inntrykket av at Rydland med Drakeguten først og fremst har skrevet en lang prolog til et forfatterskap, hvor vi introduseres for de viktigste personene og konfliktene.

Stramme skruen
Man merker dessuten at dette er et debutarbeid. Fra tid til annen kommer fortellingens reisverk vel tydelig frem – man forstår hva forfatteren har tenkt – og teksten fremstår litt vel oppskriftsmessig. I de kommende bøkene om Koll kan Rydland trygt gjøre det litt mindre forutsigbart og litt mer komplisert for leseren. Strammer han skruen enda noen runder er jeg sikker på at han vil skrive fortellinger som fremstår som spenstige både på språklig og historiemessig nivå.