Dramatiske adventsdager

Det er fredag 13. desember. Klokka er 21.05 og Maria, Julie, Elliot og Domenic (med flere) ligger i skjul utenfor huset til Hanna. Hanna aner fred og ingen fare, og er totalt uvitende om at det er rett før huset invaderes av festdeltakere til en fest hun ikke visste hun skulle holde. Maria og de andre braser inn – de har med sprit og er klare for party. Det blir heftig dansing på bordet, knusing av møbler, klining og ligging før politiet dukker opp. De avslutter festen og kjører Maria hjem. Å bli eskortert hjem fra fest av politiet er dråpen som får mammas beger til å renne over. Hun klarer ikke håndtere Maria lenger.

Fuck alle de andre
Maria er i midten av tenårene og i fullt opprør. Hun bor alene med moren, som fikk Maria etter et besøk på en fertilitetsklinikk i Danmark. Oppveksten har tilsynelatende vært trygg og god, med sommerferier hos mormor og morfar på Tysnes. Men etter at morfar døde halvannet år tidligere, har Maria mistet seg selv. «Den eg var i hjartet hans, døydde saman med han». Tapet av morfar, og at hun aldri fikk sagt farvel til ham, har gjort at hun omtrent også har mistet seg selv.

Hun er trist, sint og frustrert, og den eneste måten hun klarer å få utløp for dette på, er gjennom utagering, festing, drikking, sex og konflikter. Hun gir verden fingeren og sier fuck alle de andre! Og dessuten har hun blitt sammen med Domenic. Domenic er digg, han er over tjue, bor på hybel og kjører en svart BMW og kaller henne baby. Selv om han ikke vil kysse henne, så vil han ligge med henne. Det må da bety noe? Det får så være om han var så voldsom med henne da de hadde sex at hun har kloremerker på kroppen. At han skrelte av henne klærne og slang henne bakover på senga mens han fyllesnøvlet inn i øret hennes at han skulle ta henne hardt. For nå har i hvert fall Domenic vist at det er henne han vil ha, og ingen andre. Maria hadde jo tross alt «lagt opp til dette i fleire veker. Vore stor i kjeften. Snakka pervo». Alle vet jo at sex ikke er noe bra første gangen. Neste gang blir det sikkert mye bedre.

Bootcamp i bibelbeltet
Som et siste forsøk på å få Maria på rett spor, tar mamma henne ut av skolen de to siste ukene før jul, og sender henne til mormor på Tysnes på en slags bootcamp. Fra nå av skal det gå i gudstjenester, lysmesser og salmesang. Ingen mobil eller internett. Mormor er konservativ og kristen, og hun er svært aktiv i bedehusmiljøet. Maria blir sendt til Mandagsklubben, bedehusets ungdomstilbud. Det møter hun prestesønnen Johannes, rene og fine Johannes med det skinnende ansiktet, og hun blir fascinert av ham. Maria klarer allikevel ikke å la være å tenke på Domenic. En kveld får hun sneket seg til mormors datamaskin og sendt en melding til Domenic, hvor hun ber om å bli reddet. Hun ser Domenic som en slags ridder i skinnende svart BMW som skal komme og redde henne fra fangenskap hos mormor. Men når han først dukker opp, blir det ikke helt som hun hadde tenkt. Det blir knyttnever, blod og tårer.

Johannes’ åpenbaring
Møtet med Johannes på bedehuset blir en slags åpenbaring for Maria. Uten at hun kanskje er klar over det, er Johannes alt det Maria trenger og ønsker seg. Han er snill, morsom og han vil være nær henne. Gi henne sommerfuglkyss og varme føttene hennes på magen sin under t-skjorta. Hun ler når hun er med Johannes.

Johannes ser på meg og blunkar,
får latter til å spruta ut av meg. Kva er dette?
Eg plar da ikkje le ukontrollert?
Men det er som ein propp losnar i meg.

En fisketur sammen med Johannes en desember ettermiddag blir vendepunktet for Maria. Gamle minner om fisketurer sammen med morfar vekkes til live, og samtidig kjenner Maria at den hun var da han var i live er i ferd med å våkne igjen. Johannes får henne til å ønske nærhet, og til å innse at selv om nærhet er vanskelig, er det nødvendig. Særlig er det viktig å ha det godt med sine nærmeste. Som mamma. Og mormor. Og kanskje Johannes? Men Johannes har også tung bagasje han bærer med seg som ikke gjør det helt enkelt å starte noe. Noe som kanskje kunne blitt bra?

OMG, her var det mange viktige tema
Det er ikke få tema Røssland er innom i denne boka. Tenåringsopprør, mor-datter-forhold, alkohol, deling av nakenbilder i sosiale medier, (samtykkende?) sex, overgrep, tenåringsgraviditet, abort og selvskading er noe. Det er nesten så det blir litt mye for en lettlest bok på 113 sider. Muligens er det et bevisst grep fra forfatterens side for å holde på spenningen og leserens interesse. Det kan fungere, men akkurat i dette tilfellet blir konsekvensen at temaene ikke følges godt nok opp. Seksuelle overgrep, og viktigheten av å melde fra om disse, har vært et gjentakende tema i ungdomslitteraturen de siste årene. Dermed skulle jeg ønske at det ble tatt et oppgjør med Domenic og Elliot i boka. De slipper unna med deling av nakenbilder, antastelse, voldsom og ikke samtykkende sex med mindreårige, og utøving av vold.

OMG er skrevet i et ukomplisert språk med støtte fra Leser søker bok. Setningene er korte, det er mye dialog, og teksten er handlingsdrevet. Maria får vår sympati, mens Domenic mest vekker avsky. Røssland legger ikke noe imellom når hun beskriver seksuelle handlinger eller voldsutøvelse. Språket er direkte og rått. Kapitlene er delt inn i datoer og tidspunkter, noe som skaper en tydelig kronologi. Kapitlene er korte, noe som gjør det enkelt for leseren å ta pauser. Samtidig er det et driv i teksten som ikke gjør det helt enkelt å legge fra seg boka allikevel. For det er mye som foregår, og man blir engasjert og vil vite hva som skjer videre med Maria. OMG er dermed en ærlig, rå og dramatisk ungdomsroman om ei jente som har havnet litt på ville veier. Men med litt latter og nærhet kan dette kanskje bli en ganske god jul allikevel.