Drapene i Barkvik

Noir med hjerte

Ingvar Ambjørnsen har et langt forfatterskap bak seg siden han debuterte i 1981 med en roman om overgrep mot pasienter på Lier sykehus (23-salen). Han har først og fremst utgitt romaner, men har også skrevet noveller, barnebøker (Samson og Roberto-bøkene) og bøker for ungdom. Han er også en aktiv aviskommentator og samfunnsdebattant, bl.a. i VG. Ambjørnsen ble kjent for et stort publikum med den fabelaktige generasjonsromanen Hvite niggere (1986), og fullstendig allemannseie i norsk litterær offentlighet ble han med de fire romanene om den psykisk syke mannen Elling (1993-1999).
Ambjørnsen er ingen krimnovise, han skriver ofte krim, og mange av de romanene som ikke eksplisitt tilhører sjangeren har også intriger som ligger thrilleren nær. Persongalleriet i bøkene hans består i stor grad av mennesker som befinner seg litt på siden av det etablerte; frikere, doplangere og psykisk syke. Typisk for Ambjørnsen er imidlertid at disse karakterene skildres med så mye sammensatt menneskelighet at det føles helt feil å sette slike merkelapper på dem.

I 1987 kom den første ungdomsboka som også ble starten på en serie. Ambjørnsen forteller i et intervju at han hadde funnet bøkene om Hardyguttbøkene på hytta, lest dem på ny, og tenkt at det burde skrives bedre spenningsbøker for ungdom. Serien om de to Torshovguttene Pelle og Proffen (ti bøker og én avisføljetong) som stadig dumpet opp i mysterier som måtte løses ble svært populære. Serien har dessverre vært utsolgt fra forlaget i flere år, men blir relansert i år. Det var på tide, for disse bøkene representerer et høydepunkt i norsk ungdomslitteratur, som flere generasjoner bør få anledning til å lese.

Fillip Mobergs eventyr
Det er derfor med stor forventning jeg leser en ny spenningsbok for ungdom av Ingvar Ambjørnsen. Drapene i Barkvik er starten på en serie romaner om den 16-årige Fillip Mobergs eventyr. Fillip er et par år eldre enn Pelle og Proffen, og han har en tøffere livssituasjon. Han har hatt en god del problemer, og bor hos sin onkel etter foreldrenes skilsmisse. Onkel Ernst er tidligere krimforfatter (med en Rivertonpris under vesten), og har arbeidet som journalist, og er nå ansatt i et halvsnusket blad ved navn Nye Kriminaljournalen. Fillip får bli med onkelen til den fiktive sørlandsbyen Barkvik, der onkelen skal dekke en mordsak. En gammel alkoholiker er fengslet for drapet på en skipsreder, men Fillip bidrar til å oppklare saken, som er langt fra så opplagt som de fleste later til å tro.

Ungdomsnoir
Romanens åpning, der Fillip ligger på divanen og ser opp i taket som er ”gulbrunt etter ca. syv hundre millioner sigaretter” (s.3), fører leseren direkte inn i et skittenrealistisk og hardkokt univers som like godt kunne vært brukt i en krim for voksne. Den tøffe historien krydres med en god porsjon tørr humor, eller ”wisecracking”, som følgende replikkveksling mellom onkel Ernst og Fillip i en romanens første scener er et eksempel på:

” – Jeg har tatt ansvaret for deg, sa han. – Og hva er det som skjer? Jeg svarte ikke. – Jeg lovet moren og faren din jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for å motivere deg til å begynne på videregående. – Det løftet holdt du også, sa jeg. – Du gjorde virkelig så godt du kunne.” (s. 8)

Betegnelsen noir har fått navnet sitt fra det franske ordet for fargen svart. Film og litteratur i denne sjangeren har ofte en godt voksen og desillusjonert antihelt i hovedrollen. Hovedpersonen avdekker råttenskap i alle samfunnslag, og blir ofte forelsket i en overjordisk vakker (men farlig) femme fatale underveis. Selv om vi her har å gjøre med en 16-åring og ikke en alkoholisert og fallert privatdetektiv, kan Drapene i Barkvik godt sammenlignes med den hardkokte noirsjangeren. Vår hovedperson er en bråmoden 16-åring som har opplevd mye vondt, og som dermed er en god sporhund når det gjelder å avdekke hemmeligheter og løgner. Og dem er det mange av i småbyen Barkvik.

Kriminalbok for ungdom og voksne
Forlaget angir på smussomslaget at dette er en ”kriminalbok for ungdom og voksne”, hvilket kan sies å være en litt uvanlig sjanger. Kan dette overhodet gjøres, eller fører et slikt forsøk bare til at det blir en for voksen roman for ungdom eller vice versa?

Typisk for Ambjørnsens forfatterskap hittil er at så mange av karakterene hans ligner på hverandre selv om de ytre sett er svært forskjellige både i alder og livssituasjon. Enten det er en ganske alminnelig 14-åring som bor på Torshov (Pelle), en uføretrygdet psykisk syk voksen mann som bor sammen med moren sin (Elling), eller en langhåret forfatterfriker med forkjærlighet for hasj og skjønnlitteratur fra ”Lillevik” (Erling i Hvite niggere) skildres de med et rikt og interessant indre liv som leseren lett kan identifisere seg med. Dette fører til at de fleste av Ambjørnsens romaner ikke passer inn i snevre alderskategorier. Hovedpersonen i årets roman, Fillip, er ikke noe unntak. Han er mindre uskyldig enn Pelle (og Elling), men er like fullt en typisk Ambjørnsenkarakter som ikke virker fremmed på en voksen leser, og sannsynligvis ikke vil virke overdrevent voksen på en yngre leser. Drapene i Barkvik
er et hakk tøffere både i tonen og handlingen enn serien om Pelle og Proffen, og likevel fungerer fremstillingen av en 16-åring i dette universet stort sett svært troverdig, med noen få unntak. Følgende beskrivelse av rapmusikk virker i overkant ”voksen” lagt i munnen på en 16-åring: ”Jeg digger ikke sidræva tullinger med gullenker som lirer av seg nødrim til maskinmusikk” (s. 33), men stort sett fungerer både tankerekkene og dialogene svært godt.

En interessant hovedperson
Stilen og tonen er muntlig og røff, og romanen beveger seg innimellom nær grensen til å bli bråkjekk. Det er mindre hverdagsskildringer enn i bøkene om Pelle og Proffen. Men Ambjørnsen veier opp med å inkludere forsiktige antydninger om Fillips forhistorie og vanskeligheter uten å bli verken overtydelig eller sentimental. Fillips fortid som ungdomskriminell, og problemene han har hatt i forbindelse med foreldrenes skilsmisse og på ungdomsskolen, øker troverdigheten av å la en såpass ung hovedperson forstå så mye om voksnes og ungdommers problemer som han gjør. At leseren engasjerer seg i Fillip gjør lesningen til noe mer enn et rent ønske om å vite hvem som myrdet skipsreder Kruuse. Leseren ønsker å følge Fillip videre i de neste bøkene, og blir nysgjerrig på både fortiden hans og hvordan han klarer seg videre. Gode kriminalromaner gir leseren noe ekstra i tillegg til et godt konstruert plot. Dette har Ambjørnsen lyktes med i sin nye kriminalroman for ungdom.