Drømmedag med farmor

Barn liker gjentakelser, de liker å kjenne igjen figurer og hendelsesforløp. I Iben Sandemoses bok nummer to i serien om Fiat og farmoren hennes, får de det samme konseptet som i den første boka om Fiat og farmor. Og de får det i muntre farger, uvanlige mønstre og med litt mer humor og fantasi enn vanlig er for denne type seriebøker for de små.

Fiat er ei lita jente på 4-5 år, bestemt og uredd, og farmor er en ungdommelig, litt småsprø dame som finner på mye rart. Nå er ikke lenger besøk hos besteforeldre synonymt med fredelige ettermiddager, småkaker og blaing i gamle fotoalbum. Nei, dagens bestemødre er yrkesaktive damer i sin beste alder, med travle dager og ettermiddager fylt til randen med fritidssysler. Og slik er også Fiats farmor. Her er det full fart når farmor og Fiat er sammen, og inntrykket er at det mest eventyrlige kan skje, og det gjør det, men alt skjer innenfor en høyst hverdagsrealistisk ramme.

Farmor henter Fiat i barnehagen, men de skal ikke hjem, de skal i svømmehallen, for på taket av farmors lille bil, ruver en gigantisk badering. Og de bader og leker og tar badstue og tørker håret, og når de er ferdige går de på kafé og spiser kake og oliven og drikker saft. Gjenkjennelige opplevelser for store som små. De er jo ikke oppsiktsvekkende i seg selv disse hendelsene, men farmor er skildret i Iben Sandemoses karakteristiske lekende strek; fritt fabulerende og aktivt formende. Farmor er en blanding av dyr og menneske, og det setter henne utenfor de vanlige menneskelige normene. En form for surrealisme – der man bokstavelig talt henter karaktertrekk fra ulike sfærer og blander dem. Fiat er mer menneskelig i trekkene, men allikevel ganske så spesiell i Iben Sandemoses surrealistiske strek og med et godt øye for formgivning, for bakgrunner og dekorative elementer. Dette til sammen, pluss noen litt uventede detaljer og mye lek, gir boka en dimensjon utover småbarnsbøker i samme sjanger. Jeg minnes Emma-bøkene, fylt med rundhodede barn og lekebiler, i bilder som aldri gikk utover den beskrivende og didaktiske teksten.

Fargene Sandemose bruker er klare og rene, og konturene sorte og tydelige. Her er ikke antydning til formskapende lys og skygge. Teksten, en enkel håndskrift, er konsekvent på venstre side, mens bildene gjerne strekker seg over to sider. Det er dekorativt og tegneserieaktig, men, det som gjør bildebøkene til Iben Sandemose til noe helt eget, er her bildeutsnittene. Når mormor har glemt baderingen og sier at den kan de ta med neste gang, da svarer Fiat: «Jeg skal ha baderingen nå!!» Bildet viser et tett, tett på utsnitt av et forgremmet ansikt, rasende, som fyller hele siden, og bakgrunnen er grønn av gremmelse! Andre steder går en badetrapp ut i intet, som en skulptur, og en badeleke er en krokodille, den ikke bare ligner. Slik skaper Sandemose en fabulerende verden.

Bildebøker er kombinert bilde og tekst. Det er to diskurser, to måter å fortelle en historie på. Og det er i møtet mellom disse at en mening skapes, i bilder som sier mer enn ren tekst eller rent bilde.

Jeg har sett andre bøker av Iben Sandemose, der hennes egenartede billedfortellinger har sterkere, tydeligere stemmer, i figurer med detaljer hentet fra ulike verdener. Men Fiat og Farmor under vann, er et eksempel på at seriebøker for de minste også kan ha en en mening som ikke bare ligger i teksten, og heller ikke kun i detaljrike illustrasjoner der man finner gjenkjennelige ting. Nei, hos Iben Sandemose roper bildet ut et innhold som går utenpå teksten. Det gjør det ekstra morsomt og lese om Fiat og farmors eventyrlige hverdager.