Drømmen om å utrette noe stort

Katia og Madelene låner skolens lokaler på kveldstid for å øve en siste gang til en konsert i New York. Flyet går i morgen tidlig. De deler drømmen om å endelig bli oppdaget, men vi aner tidlig at de har ulike ambisjoner: Der Katia er kunstneren og har et genuint formidlingsbehov, er Madelene en etablert blogger med mange følgere, og er kanskje mest opptatt av å vise seg fram. Ambisjoner har også de tre maskerte og tungt bevæpnede guttene som brått kommer inn: De har bestemt seg for å sprenge hele skolebygget. «Vi gjør det for taperne», sier de.

De tre inntrengerne hadde slett ikke forberedt noen gisselsituasjon. Jentene forstyrrer planen, og guttenes frustrasjon og maktspill dem imellom gjør det hele langt farligere for alle. Det gjør det også når Madelene lynraskt oppdaterer bloggen sin, nyheten om den uavklarte gisselsituasjonen spres på nettet og politiet sperrer av skolen. Beredskapstroppen er på vei fra Oslo. Alle fem befinner seg med ett i livsfare. Situasjonen er uoversiktlig, stemningen klaustrofobisk. Guttene har noen timer på seg til å gjennomføre aksjonen, og de mener alvor.

Opposisjon og perfeksjonisme
Annette Münch er kjent for sine romaner fra tøffe ungdomsmiljøer, og mottok Brageprisen for sin forrige bok, Badboy: Steroid (2014). Men der både Saga i Jenteloven (2009) og Casper i Badboy: Steroid går fra å være relativt velfungerende ungdom til å havne i alvorlig trøbbel, er situasjonen i Dropout bokstavelig talt fastlåst fra begynnelse til slutt. Romanen er for en stor del drevet fram av dialog mellom gisler og gisseltakere, og gradvis får vi innblikk i guttenes motiver for å gjennomføre aksjonen. Alle tre har falt av lasset på skolen: De er drop outs, og de er sinte. «Skolen fucker opp nye folk hvert år», sier de. Guttene aksjonerer for saken, for noe større enn seg selv, og i deres eget bilde er dermed aksjonen uunngåelig. Slik sett er retorikken skremmende lik terroristers retorikk: «Om ei stund kommer folk til å takke oss» – uten å se at det eneste som kan oppnås, er store ødeleggelser og mer skam.

«Folk tror det bare er én måte å lykkes på. Men jeg skal bli vellykka på min måte», sier én av guttene. Og en annen: «Ingen spurte da jeg slutta å komme». Dropout gir en alvorlig karakteristikk av skolesystemets krav og forventninger om at alle skal passe inn – samtidig som den synliggjør hva skolen kan føre til også for dem som lykkes: På den andre siden har vi nemlig Katia, den altfor pliktoppfyllende eleven, som «våkner om natten og får nesten ikke puste fordi jeg er så stresset».

Presset og prestasjonsjaget ungdom lever under, blir kanskje særlig forsterket gjennom sosiale medier. Madelenes spiseforstyrrelse er en del av dette bildet. Når hun – i livsfare – er opptatt av effekten bloggoppdateringen hennes har hatt, forstår vi hvilken brutal inngripen de sosiale mediene kan ha i et ungt liv: «Hvor mange følgere har hun fått den siste timen?» Uten mobilen får hun ikke nyte responsen, og hun får heller ikke fulgt ryggmargsrefleksen om å legge ut nye oppdateringer fra skolebygget. At tanken på hva dét kunne ha betydd for statusen hennes, «pirrer henne», er foruroligende.

Når krise blir underholdning
Mediene – både de sosiale og tradisjonelle – gjør seg sterkt gjeldende under aksjonen, ja, de blir aktører som påvirker utfallet: Gjennom twitter-meldinger med oppdateringer fra politiet får ungdommene lese om sin egen situasjon. Også den lokale radiostasjonen dekker saken – men på en utpreget tabloid måte. Mediene gjør at både politi og gjerningsmenn mister kontrollen, for eksempel ved at personene navngis – fremdeles mens situasjonen er uavklart.

I kjent stil blir det skapt en egen hashtag. En politiker benytter anledningen til å kritisere regjeringen for ikke å ha gjort nok. Det blir spekulert i om gjerningsmennene har tilknytning til ekstremistiske miljøer, og lokalradioen vil ha lytternes meninger om politiets innsatstid og inviterer til debatt om sikkerheten i norsk skole. Romanen demonstrerer dermed på tankevekkende vis nettopp sannhetsgehalten i det en av guttene sier: «Man må rope høyt for å bli hørt. Ellers drukner budskapet i kjendiser som skal skilles og katter på skateboard». Problemet er at også aksjonen dels blir sett på som underholdning, både i media og utenfor skolebygget: «Folk har faen meg kommet for å se».

Større enn seg selv
I utgangspunktet har vi å gjøre med to tilsynelatende vellykkede jenter og tre bitre aksjonister. Men i løpet av de timene gisseldramaet varer, forskyver forholdet mellom personene seg, og alliansene endrer seg i kraft av at det oppstår nye relasjoner og nye maktspill på kryss og tvers. At også guttene utgjør en stor fare for hverandre, blir tydelig: «Malware må fjernes, sånn er det bare», sier én, og avslører dermed et skremmende syn på aksjonen som et spill og menneskene som brikker – og nye hemmeligheter avdekkes.

Ønsket om status og gjennombrudd både hos jentene og guttene kommer fram i sin mest groteske form: Hos guttene fordi det eneste som teller for dem, er å lykkes i å gjennomføre aksjonen, og hos jentene fordi de – som gisler som ikke vet om de overlever neste øyeblikk – fremdeles ikke klarer å legge vekk tanken på suksess: «Vi kan fortsatt rekke konserten».

En kjent novelledefinisjon sier at en novelle er en historie som er større enn seg selv. Dropout er en roman, men jeg får likevel assosiasjoner i denne retningen: Alt foregår inne i skolebygget, og hele handlingen utspiller seg i løpet av noen få timer. Persongalleriet er lite. Gjennom fem ungdommer, som alle på hver sin måte er preget av sine nære relasjoner og tidstypiske utfordringer, berører romanen en mengde utfordringer knyttet til ungdoms verden. Effektivt og fortettet rommer den både skolekritikk, prestasjonsjag, ungdomsdrømmer og streben etter å sette avtrykk, en spiseforstyrrelse, desperasjon, tomhet og depresjon, mobbing, dataspill, dop og medievirkelighet – uten at det nødvendigvis tematiseres direkte. Dropout er ikke bare en spennende thriller, men en kraftfull historie som peker langt utover de få timene i skolebygget.