Drømmens tusen ansikter

Argentinske Isol (Marisol Misenta f. 1972) behersker flere kunstarter. Hun er poet, sanger, komponist og billedkunstner, og har utgitt en rekke bildebøker som er oversatt til flere språk. Hennes debutbok fra 1997 kom i norsk oversettelse med tittelen Hundeliv (2009) og er utgitt av Gyldendal i serien Verdens beste bildebøker. Her tematiseres barnets lek og forholdet mellom fantasi og virkelighet. Isol fikk den ettertraktede ALMA-prisen, Litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne i 2013.

 Nokturne er en original bok. Den ligner en kunstkalender, riktignok uten datoer, men med drømmeoppskrifter. Det er bare å velge, og når lampen slukkes for natten, skjer underet! Det foretrukne drømmebildet endrer karakter fra dagversjon til nattversjon, selvlysende (fosforiserte) fantasifigurer kommer til syne, og ferden går inn i den bisarre drømmens land…

Landet bortenfor

Drøm er beheftet med mørk mystikk. Ifølge antikke myter var personliggjøringen av drømmen, Morfeus, far til hele tusen sønner – gjerne fortolket som drømmens «tusen ansikter». Morfeus var sønn av Hypnos (søvnen), selv sønn av Nyx (natten) og bror av Thanatos (døden). Drøm har fascinert gjennom alle tider – det være seg profetiske drømmer i religiøse skrifter, eller ønskedrømmer i folkeeventyr fra alle verdenshjørner. Også Shakespeare skrev om «slikt stoff som drømmer veves av». I barnelitteratur og kunsteventyr dukker drømmen stadig opp, som i H.C. Andersens Ole Lukkøye.

Billedkunsten har tematisert drøm og drømmelignende landskaper kjent fra mytologien. Andre eksempler er drøm i religiøs kunst fra ulike epoker og, ikke minst, symbolismen på slutten av 1800-tallet. På den tiden hentet Sigmund Freud tilfang fra gamle myter og litteratur til sin psykoanalytiske teori. Hans verk Drømmetyding (1900) influerte Carl G. Jung, særlig kjent for teorien om det kollektivt ubevisste og arketypene. Begges arbeider fikk relevans ikke bare for psykologien, men for kunst, litteratur og musikk, og fremveksten av dada og surrealisme med kunstnere som Salvador Dali i fremste rekke.

 Drømmetypologi

Nokturne åpner med en form for drømmetypologi som røper Isols inspirasjon fra psykoanalyse: «Det finnes mange slags drømmer: Eventyrlige drømmer, sprø drømmer, (…)» osv. Deretter blir hun mer ordknapp, men inviterer til landet bortenfor tid og sted, til arketypiske drømmelandskap. Noen av drømmetypene hun presenterer kan oppfattes som universelle. Det er totalt elleve drømmebilder ledsaget av enkle verbaltekster, som en form for titler. Dagversjonene kan ligne dagdrømmer. Ett eksempel er knyttet til identitetsutvikling i «Drømmen om å bli en annen», mens andre har karakter av varsel eller tabu, som «Drømmen til døren som ikke må åpnes». De fleste dagversjonene er likevel preget av harmoni, som «Den varme drømmen» om søte harepuser og «Drømmen om å vokse» med en liten pike i et solbelyst landskap. Vi finner ønskedrømmer, som den mytiske «Drømmen om å dra langt avsted», men også mareritt. «Romkameratens drøm» er i dagversjonen preget av en lurende angst gestaltet som monster, men får riktignok en litt tvetydig «happy ending». Den galgenhumoristiske «Drømmen til den døde kunstneren» er kanskje ikke helt lett å forstå for treåringer? Noen av drømmebildene har seksuelle konnotasjoner, som havfruen i nattversjonen av «Drømmen under vann».

Hele følelsesregisteret er med i drømmebildene: angst, sorg, glede og lyst. Barnet blir oppfordret til å tegne sine drømmeopplevelser på den blanke, men fosforiserte, siden bakerst i drømmekokeboken. Da blir det tolv selvlysende drømmebilder. Og tolv er et mystisk tall, forbundet med stjernebilder i Dyrekretsen og måneder i kalenderen. Neppe tilfeldig, Nokturne er gjennomsyret av symboler.

Lys og mørke

Isols drømmebilder er naivistiske og tydelig inspirert av barnetegninger. Layout, håndskriftaktig typografi og plassering av det sparsomme tekstmaterialet er velkomponert. Formen speiler innholdet. Hvert drømmebilde er utstyrt med en rikt dekorert bakside med skyformasjoner og stjerneornamenter, i seg selv meningsbærende. Formgivingen av Nokturne virker nøye gjennomtenkt. Fargevalget på dagversjonene veksler fra en lys palett med hang til himmelblått og gyllent til den spektakulære bruken av fosforiserte innslag på drømmebildenes nattversjoner – i sterk kontrast til nærmest monokromt mørke og dystre bilder med fabeldyr på det rikt dekorerte forsatspapiret. På det surrealistiske forsidebildet sees et drømmende barneansikt som nesten går i ett med det blåsvarte havet. En blinkende fyrlykt i den mørke natten kan tolkes som et ensomhetssymbol, men også som om det kastes lys over drømmens mening.

De ulike drømmemotivene er tydelig overordnet verbalteksten og presenteres uten konkret sammenbindende handling (slik det er med drømmer i virkeligheten). Setningsbygningen er enkel og ordvalget lettfattelig, med noen unntak. Begreper som «kunstner» og «distré» inngår neppe i alle treåringers vokabular. Den surrealistiske betegnelsen «drømmekokebok» vil få mange til å trekke på smilebåndet, og fungerer som ufarliggjøring av den mystiske drømmetilstanden, mens den poetiske tittelen Nokturne (med egentlig betydning ’natt’ eller ’nattstykke’) er noe mange voksne vil assosiere med komposisjoner av Chopin og Debussy. Isol har kanskje villet «tonesette» sitt verk og skape en spesiell stemning med denne tittelen? Den må vel i så fall forklares for små barn (gjerne kombinert med lytteeksempler). Også i noen av de ellers ganske «stille» bildene er det «lyd», som fra søvndyssende bølgebrus eller havets sang. Nokturne er et vakkert «gesamtkunstverk», som åpner for refleksjon over det gåtefulle i livet.