Dronningens tåre (Historien om Mira 2)

Oppdraget, opplæringen – og den fristende motstanderen

Trilogien om Mira er en fantasyserie. Den foregår i et typisk føydalsamfunn inspirert av europeisk middelalder – med befestede byer, riddere, håndverkere og landbruk. Serien bruker få overnaturlige eller ukjente vesener og attributter, men er likevel preget av to av fantasysjangerens dypeste trekk: Heltinnen som skal redde sin verden fra fiender som er eksistensielt onde, og den magiske opplæringen og innvielsen hun må gjennomgå.

Ettersom dette er en trilogi, bærer bind to et visst preg av å være mellompartiet i fortellingen. I første bind ble konflikten etablert, og her i bind to skal heltinnen gjennom opplæring og prøvelser før hun er ferdig opplært og utrustet for oppdraget sitt.

Rasisme
Det som gjør størst inntrykk på meg ved denne historien er hvordan Ottesen lykkes med å skape et samfunnsbilde som jeg opplever som skremmende aktuelt. Dakja-samfunnet består av to folkegrupper: Dakjaene som er den herskende overklassen, og Truwaene som er en mer marginal gruppe, og som har fått mange egenskaper som tradisjonelt har vært brukt om tatere, sigøynere og jøder i norsk (og dansk) kontekst: kjøpmenn, småhåndverkere, delvis nomadiske, musikere og hestetemmere. Kulturell skepsis og mistenksomhet fra den herskende, bybaserte folkegruppens side leder til demonisering av «de andres» kultur. Boka tar for seg rasistiske angrep som minner om bilder fra Tyskland og USAs sørstater slik vi har sett det i historiebøkene: hærverk mot butikker og hat-maling på vegger.

Hovedpersonen Mira er yngst av tre barn i en blandet familie. Moren er av fornem dakjafamilie, mens faren tilhører truwaene. Han har imidlertid kommet seg opp, både gjennom ekteskapet og gjennom sin stilling som kongelig bibliotekar. Mira blir involvert i hans arbeid med å samle, sortere og sannhetsvurdere de ulike legendene som forteller om hvem de to folkene er, og hvordan deres felles historie henger sammen.

Veivalg
Jeg har sett at andre anmeldelser karakteriserer Mira som en bortskjemt overklassepike. Det kan være riktig for deler av andre bind. Men i første bind, som heter Demonene hvisker, er hun i mine øyne først og fremst en 15-årig hovedperson på leting etter sin egen vei: en livstolkning, et samfunnsbilde og et livsoppdrag. Hun føler at hun ikke passer inn noe sted, hun ønsker ikke å «bli gift», og hun overskrider gang på gang grensene for det sømmelige. Mira strever med å velge mellom de to verdener hun hører til i, verdener som i første bind fremstilles som et valg mellom verdighet og «eldhug». Hun blir vitne til et samfunn hvor freden brytes ned og forvitres av rasehat, og hun velger etter hvert den strevsomme opplæringen til å bli Truwaenes viktigste magiker, en demonbetvinger.

Ottesen bruker mye plass på å skildre den mytologiske strukturen i Miras verden. Den gode gudinnen er Raza Ravnedronning. Sammen med sine ”Tre strålende” kan Raza hjelpe Truwaene og Mira med å ta kontroll over den onde demonkongen Amorbos og hans fem demoner. Det hele kan virke litt forvirrende, men trilogien har samtidig en grei fortellerteknisk opptrapping i 2. bind: For eksempel må Mira steg for steg lære seg å betvinge de fem demonene, den letteste først, og så videre.

Læretid
Det første bindet slutter med at Mira rømmer fra sin reise mot et halvhjertet overklassebryllup. Når andre bind begynner har det gått ni måneder, og hun befinner seg i Truwaenes geriljaleir under opplæring av folkets gamle, kloke kvinne. Leiren er også arena for teambygging, sjalusi, rivalisering og andre forhold som må avklares mellom Mira og hennes jevnaldrede medkrigere. Boka gir en interessant innfallsvinkel på den type motstandsarbeid i okkupert land som både i Norge og Danmark er kjent fra 1940-45, og som i populærkulturen blant annet finnes hos Robin Hood.

Dronningens tåre har 17 kapitler. I det tiende kapitlet kommer Mira bort fra de andre og blir tatt til fange. Resten av boka handler om hennes spesielle fangenskap hos Dakjaenes magiske mester Gidaric, den nye «Kunnskapens Mester», og om hennes store ambisjoner om en endelig løsning på truwaproblemet. Gidaric tror at Mira besitter magisk kunnskap som han trenger for å oppnå sine mål om makt. Mira er delvis svekket av fangenskapet, og vakler mellom å gi etter for Gidarics ønsker, og planer om å utnytte situasjonen til egen fordel.

Den fristende motstanderen
Noe av det mest bemerkelsesverdige ved bøkene er forholdet mellom Mira og erkefienden Gidaric. Når hun møter ham i bind 1 minner det meg svakt om James Bonds hang til å alltid bli erotisk besatt av de slemme damene, og denne (fra Miras side uønskede) erotiske tiltrekningen blir en rød tråd i forholdet mellom dem i bind 2. Gidaric utnytter makten han vet han kan ha over kvinner, og fra hans side er forførelsesspillet en del av maktkampen. For Mira kommer derfor hennes seksualitet til å framstå som en viktig del av hennes integritet, personlighet og vilje. Æren og personligheten hos den kvinnelige helten sitter derfor i kjønnslivet. Det å lykkes som magiker og folkets befrier gjøres altså avhengig av at hun ikke gir bort seksualiteten sin til fienden.

Meget positivt
Forfatteren Josefine Ottesen er en av dansk barnelitteraturs mest populære og publiserende. Hun skriver ofte innenfor definerte sjangre, og av og til med mindre suksess hos kritikerne, blant annet her i barnebokkritikk.no. Serien om Mira må riktignok regnes blant hennes viktige og vektige bøker. Etter min vurdering har Historien om Mira en god komposisjon, spennende konfrontasjoner, personlige utviklingshistorier og et moralsk perspektiv på rasisme som gjør at bøkene utmerker seg positivt. Meget positivt.

Serien har en egen webside: historienommira.dk.