Tittel: Liv. Den fantastiske historien om evolusjon
Tekst: Jakob Brodersen og Pernille Engsig Eskildsen
Illustratør: Kamilla Wichmann
Oversetter: Erik Ringen
Forlag: Solum Bokvennen
Årstall: 2020

Du er i familie med sjøpølser

Det er en hårfin balanse mellom å fortelle om hva som har skjedd, og å undervise. Denne boka strever med å finne balansen.

Hvordan startet det hele, hvordan det ble liv, hvordan har alt utviklet seg til å bli den verdenen vi kjenner i dag? Hvordan formidle det? Historien er så ubegripelig og så abstrakt, avstanden i tid så umulig å forstå, og det uendelige universet – har det liksom vært, ja, tomt?

Evolusjonshistorien er stoff som roper på å bli formidlet – men Liv. Den fantastiske historien om evolusjon lykkes bare delvis. Det er synd, for det er tydelig at det ligger anstrengelser bak boka: Den er både stor i formatet, gjennomillustrert og med firefargers trykk-kvalitet, og er dessuten påkostet med et utbrettbart oppslag som viser det store mangfoldet av arter, utdødde og levende.

liv2-ape

Kamilla Wichmanns illustrasjoner har en estetikk som minner om gamle undervisningsplansjer. De er dekorative, men også litt pregløse: Vi har på en måte sett dem før. Likevel kan det utvilsomt være spennende å fordype seg i detaljene. Men det nostalgiske preget gjør at boka får noe forgangent over seg, samtidig som den insisterer på sammenhengen mellom da det hele startet og vår egen tid:

Dette er historien om hvor du kommer fra, hvordan jorda ble skapt og livet oppsto. Deg, moren din, faren din, besteforeldrene dine og alle andre mennesker og dyr i hele verden.

Det er lett å se at forfatterne Jakob Brodersen og Pernille Engsig Eskildsen har stor vilje til å formidle oppdatert kunnskap, og at de forsøker å gjøre stoffet til noe som virkelig angår barnet. Teksten har flere henvendelser til leseren, men framstår likevel som merkelig tung å lese:

For 14,3 milliarder år siden ble det plutselig veldig, veldig varmt. En kjempestor eksplosjon fant sted. 

Mangler flyt

Tidsangivelsen og de muntlige forsterkerne «veldig» og «kjempestor», med det langt tyngre «fant sted», gjør at målgruppa ikke står helt klart for meg. Det kan hende at uttrykk som «fant sted» er et etterheng fra den danske originalen, men jeg har ikke egentlig følelsen av at det er Erik Ringens oversettelse som gjør at boka mangler flyt. Når det står at restene av eksplosjonen ble til stjerner «du kan se om kvelden hvis du legger hodet bakover og ser opp på himmelen» blir det altfor omstendelig (leserne vet vel hvor de skal se hvis de skal se på stjernene!) – og ennå er vi bare kommet til det andre oppslaget.

Innimellom er språket både lekent og muntert – for eksempel der det står at en liten ape, Proconsul, på en måte er «din tipp-tipp-tipp» – det går over en halv side – «tipp-tipp-tipp-pluss en million ganger tippoldefar». (At illustrasjonen nedenfor vitterlig viser utviklingen fram mot et kvinnemenneske, får meg til å lure på hvorfor det ikke bare står «oldeforelder», og at det gjennomgående er snakk om våre forfedre, men det er en annen sak!). Andre ganger er tonen først og fremst saklig og tørr: «Alt i universet består av forskjellige stoffer som er satt sammen på forskjellige måter. Disse stoffene kaller vi grunnstoffer». Og: «I likhet med fisk og padder la dinosaurene egg. Noen av de tidligste krypdyrene ble ikke dinosaurer. I stedet for å legge egg fødte de levende unger. Disse kaller vi pattedyr». Sakprosa for barn er ment til fritidslesning; det skal ikke være som en lærebok. Da må tonen være annerledes.

liv3-skjellett

Fortelling og kunnskapsformidling
Også Kaia Dahle Nyhus i Verden sa ja gjorde evolusjonshistorien til noe som angår leserne, der «vi-et» skapte forbindelsen. Selv om de to bøkene er vidt forskjellige i uttrykket og ikke ber om å sammenlignes, tar de begge tak i det store spørsmålet om hvor vi egentlig kommer fra, og begge gjør det uten en identifikasjonsfigur, til forskjell fra for eksempel Ida (Jørn Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen (ill.), Cappelen Damm 2011). Det er krevende. Illustrasjonene i Verden sa ja er stiliserte og forenklede. Dahle Nyhus tar seg større friheter både i bilde og tekst, og rendyrker fortellingen om verdens tilblivelse. Jeg opplever at Liv først og fremst har kunnskapsformidling som prosjekt, og at de mer lekne grepene som dukker opp iblant, i den løpende teksten, nærmest står i veien. Jeg tror det hadde vært bedre å skille tydeligere mellom hva som var formidlingen, den som henvender seg direkte til barnet, og hva som var den rene framstillingen av fakta.

Vårt felles ansvar
Det er ingen tvil om at historien om evolusjonen er så fantastisk at den gjerne kan formidles på mange måter og i mange former. Liv. Den fantastiske historien om evolusjon er slik sett velkommen. Forbindelsen mellom den aller første bevegelsen i det store intet, og oss selv, er vanskelig å begripe, og boka gjør et ærlig forsøk på å vise sammenhengen mellom alt liv: «Du er i familie med riskorn og eikeblader», står det på bokas siste side. Og videre: Du er i familie med sjøpølser og delfiner, rotter og kakerlakker, elefanter og pandaer – og med naboen din og med barna som bor på den andre siden av kloden. Alt henger sammen. Derfor virker oppfordringen helt til slutt i boka berettiget: «Pass godt på familien din.» Boka vil altså ikke bare lære bort evolusjonshistorie, men også mane til å ta vare på jorda og alt levende.

Nå, under korona-pandemien, blir boka en viktig påminner om at også dagens lesere befinner seg midt i utviklingen, at jorda fortsetter, at nye kriser oppstår, men at livet, ja, verden, går videre, selv om vi møter den litt annerledes enn i går.

 

liv4-havet



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.