du Maurier, Daphne: Vertshuset Jamaica

Å SKRIVE NOE LIKE FENGSLENDE

Av Gro Fykse, debutant med ungdomsromanen Nelias gåte

Jeg elsket bøker som barn. Jeg elsker bøker nå også, men som barn var det noe helt eget med bøker. Jeg forsvant inn i dem og kunne bli borte for denne verden i timevis. I bøkene kunne jeg være en annen enn meg selv. Jeg fikk oppleve de vidunderligste eventyr og de skrekkeligste farer. Jeg kunne bli så oppslukt av en bok at jeg hoppet høyt når handlingen tok en uventet og brå vending. Ble det altfor skummelt hendte det at jeg måtte gjemme boken under puten en stund, til jeg våget å lese videre.

Det eneste som var kjedelig med bøker, var at jeg leste så sakte. Så uendelig sakte. Og bokstavene stod ikke stille. De hadde det med å flytte på seg og henge seg på ordet ved siden av. Først i nesten voksen alder fikk jeg vite at jeg var det de den gang kalte ordblind. Ikke av de verste tilfellene, men det var plagsomt nok.

Da var det mye kjekkere når noen leste for meg. Foreldrene mine leste mye for meg og min søster. Alt fra Donald Duck til Den hemmelighetsfulle hagen, Peik og Veien til Agra. Det eneste som kunne overgå høytlesing var radioteater. Mine beste barndomsminner er fra utallige lørdag ettermiddager, med øret mot radioen, gåsehud på armene og pusten holdt i åndeløs spenning. Ingenting var så deilig som å bli skremt av et spennende hørespill, og det var her bøkene virkelig fikk liv. Og det beste av dem alle var Vertshuset Jamaica av Daphne du Maurier.

Jeg kunne føle den trykkende ensomheten og den bunnløse fortvilelsen til Mary. Jeg hadde mareritt om onkel Joss. Jeg så for meg de golde hedene. Det opprørte havet. Storøyd og med skrekkblandet fryd slukte jeg hvert eneste ord, hver eneste lyd, hvert eneste bilde, og en drøm ble født: Å skrive noe like fengslende som Vertshuset Jamaica. Øvelse gjør mester.