Tittel: Gullkatt
Tekst: Kaia Dahle Nyhus
Illustratør: Kaia Dahle Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2022
Antall sider: 40

Dumme dyr

En fortettet fortelling om ensomhet og omsorgssvikt, som viser hvor rare vi mennesker blir uten andre rundt oss.

«Alle har noen». Vi ser et bybilde der mennesker holder hender, lufter hunder, klynger seg til hverandre på benker. Fremst i bildet trasker jeg-personen, alene, med resolutte steg. Hun vil også ha noen. Jenta vil ha en katt. Hun leter overalt, gatelangs, på nettet, midt i byen om natten.

Hun dagdrømmer om alt katten og hun skal gjøre sammen. De skal gå på kino, være på stranden om sommeren, spille musikk for hverandre i høstværet, lage pepperkakehus sammen når det blir jul. De skal passe på hverandre. «Men det kommer ingen», sier jenta mens hun pakket inn i lue og skjerf bykser gjennom den snødekte skogen.

Gullkatt_1-by

Stor i liten kropp

Kaia Dahle Nyhus mesker seg i tvetydighet i Gullkatt. Vi vet ikke om jeg-personen er voksen eller barn. Hun bor alene, ja, og hun og tenker og opptrer på et vis mange voksne gjør, men hun rekker ikke langt høyere opp i butikken enn til handlevognen. Så la oss forestille oss at dette er et barn som bor alene.

Som barn av hennes generasjon snakker hun flytende teknologisk språk, det ser vi når hun søker på nettet både med smarttelefon og bærbar PC etter steder hvor hun kan kjøpe en katt.

Denne karakteren er en slags miks av premisset rundt Astrid Lindgrens selvstendige Pippi, farget med Tove Janssons temperamentsfulle karakter Lille My, satt inn i en Sven Nordqvists Gubben og katten-verden – minus alt det koselige, for til forskjell fra gubben Pettersen, som humrer seg gjennom alle sprellene katten Findus finner på, øker frustrasjonen til jenta for hver side. I motsetning til Pettersen, som får Findus, fantaserer jenta om å stjele naboens katt, Kitty.

Gullkatt_2-katt-bur

Ikke kos, bare kaos

Så en dag henger hun opp en annonse med teksten «Jeg vil kjøpe katt». Men ingenting skjer, før det plutselig en dag uten forvarsel står et bur med en katt inni utenfor døren hennes. Hun kaller den Gullkatt. «Velkommen hjem til deg og meg», sier hun, og alle forventningene til det store fellesskapet hun nå trer inn i, nærmest bobler ut av henne.

Men katten gjør ikke som hun har planlagt, den søler, roter og driver ugagn, den er ikke kosete i det hele tatt, den kjemper imot og lager lange kloremerker på jenta. «Hvorfor er du ikke en snill katt,» sier jenta oppgitt. Katten blir syk, men gjør fortsatt motsatt av det jenta har sett for seg, den kaster ikke opp i bøtta hun har satt frem, men på gulvteppet, og slikker i seg oppkastet. Hvorfor går ingenting slik hun hadde trodd? «Jeg er sur», utbryter hun. «Jeg trenger trøst.» Gullkatt lytter ikke, den fortsetter å være katt.

Hvorfor er det akkurat en katt hun ønsker seg? Vil en katt, det mystiske, egenrådige pelsdyret med ni liv, gi henne noe mer enn det klisjeaktige stempelet mange ensomme «katte-damer» får? Identifiserer hun seg kanskje mer med dette vesenet enn for eksempel den logrende og lojale hunden, menneskets beste venn?

Gullkatt_4-vrang

Kattepine som lodder dypt

Dahle Nyhus har en aktiv bruk av kontraster, der verden utenfor, den som jenta egentlig misunner og ønsker seg mot, er tegnet i et tablå av gråtoner. Hennes fortelling, som er sentrum, presenteres i duse pasteller, det er et jeg som nærmest er visket ut. Få eller ingen detaljer i landskapene og miljøene rundt vies mer interesse enn gjentakende, korte strekmønstre. Dahle Nyhus bruker oppbrukte og tørkede tusjer i detaljeringen på jenta, noe som gir et dramatisk og røft uttrykk.

Disse kontrastene bidrar til at fortellingen aldri blir endimensjonal. Jenta er mer enn bare ensom, trist og sur. Hun er i konstant bevegelse. Hun dagdrømmer ikke bare, hun handler. Hun gjør mer enn å bare være skuffet over katten, hun kommuniserer på sitt rare vis, og det er dette som gjør henne til en kompleks karakter med humor, menneskelige behov og særheter.

Gullkatt_3-ledning

Tekstlig trykkammer

Boken har to deler, i den første delen er jenta helt alene, og Dahle Nyhus lar jenta snakke med en stemme som er forenklet, rytmisk, nærmest i gjentakende verseform. I den andre delen, når Gullkatt dukker opp, skifter teksten stil, og gjennom «samtalene» hun har med katten, åpnes verden opp for jenta; millimeter for millimeter kommer det mer luft og lys inn.

Relasjonen mellom jenta og dyret er en herlig form for surrealisme, hun vil kle katten i vinterjakke, dra på aketur med den, kjøper bestikk i miniatyrstørrelse, hun kommuniserer med katten som om den var et menneske. Det sårbare i fortellingen, nemlig at jenta gir katten menneskelige egenskaper, forløses først mot slutten, da hun reflekterer omkring forskjellene i menneskespråk og kattespråk. Halvveis åpne øyne betyr sur på menneskespråk, men på kattespråk betyr det glad.

Det siste vendepunktet skjer da det ringer på døren. Jenta vil ikke åpne, dette er noe hun er redd for. Hun håper at Gullkatt vil åpne, men katten våger heller ikke. De gjemmer seg sammen i skapet, og det er da drømmen går i oppfyllelse. Katten legger seg for første gang på fanget hennes og begynner å male. «Jeg skal passe på deg», sier jenta og flytter seg ikke mens den sover, selv om armen hennes sovner.

Er vi ikke der, alle sammen iblant? Vi forestiller oss en ny hverdag der alt vil alt bli mye bedre, for i drømmene våre vet vi hvordan det ender.

 

Gullkatt_5-dor-apne

 



Kommentarer