Dyrebare venner

DYRISK VENNSKAP

Erna Osland klarer det igjen: Formidling er en kunst!

Etter å ha lest nummer tre i forlaget Manschous serie om dyrs fabelaktige egenskaper og karaktertrekk, murrer utsagnet i bakhodet mitt: Formidling er kunst! Og kunsten består i å formidle noe slik at det fremstår som overraskende, overrumplende nytt. Slik at du tenker – nettopp! slik er det. Eller; er det virkelig slik?

Erna Osland klarer det, igjen. I et nytt og godt samarbeid, denne gangen med illustratøren Tone Lileng, formidler hun kunnskap om dyrenes forunderlige symbiotiske forhold – på en måte som fenger meg, og jeg tror så absolutt målgruppen – barn 8–12.

Dette er tredje bok ut i Erna Oslands prisbelønnete serie fagbøker. For Skarpe tenner (2005) fikk Erna Osland og Marvin Halleraker Kulturdepartementets pris for beste fagbok for barn og unge i 2005. Boka fokuserte på det eksepsjonelle, det spesielle – dyr med skarpe tenner. Hallerakers voldsomme gap og flerrende kjefter rammet inn en tekst som tok høyst uvante vendinger i forhold til det vi er vant til av fagbøker. Året etter fulgte duoen opp med Fint og ha far (2007), en fagbok om farskapets ulike former, og uttrykk for omsorg. Boka fokuserte på de dyreartene der far gir omsorg til avkommet, og mennesket er et av dem. I begge disse bøkene sto Halleraker for både illustrasjon og layout. Det var en vellykket kombinasjon.

I fjorårets utgivelse Dyrebare venner, har illustratøren Tone K. Lileng overtatt for Halleraker. Resultatet er nok en mer tradisjonell illustrert bok, med fargesterke og detaljrike, store illustrasjoner. Der Halleraker fokuserte på det eksepsjonelle, tar Lileng et skritt tilbake slik at vi ser hele dyret. Eller begge dyrene for denne gangen er det ulike former for symbioser det handler om – blant dyr.

Dyrene i helfigur, brer seg gjerne over hele oppslag. Tone K. Lileng har tidligere illustrert Henrik Hovlands bok Glefs, verdens farligste golden retriever, og Fem kjekke kjæledyrhistorier, sammen med Lars M. Aurtande. Hennes nesehorn og flodhest er deilig skummelt sinte og nærgående, mens hjelpere – som oksehakkeren og papegøyefisken, er passelig søte og storøyde i kolorerte blyanttegninger bearbeidet i photoshop.

Erna Osland går tett på barns verden og bruker Pippi Langstrømpe i sin forklaringsmodell på hva en symbiose er.

«Å leve sammen med familien sin gir ingen symbiose, du må leve sammen med noen som er helt ulik deg sjølv. Er du ei jente, derimot, som lever sammen med ein ape og ein hest, er du part i ein symbiose».

Som i de to foregående bøkene inndeles bøkene etter en tilnærmet vitenskapelig klassifiseringsmodell i den forstand at de ulike formene for symbiose: mutualisme, kommensialisme og parasittisme klassifiseres i ulike kapitler innholdsregisteret med ulike farger. I teksten er det, som i de to andre bøkene, satt inn små mer eller mindre oppsiktsvekkende opplysninger i klassifiseringsfarge som kapitlet. For eksempel:

«Honninggrevlingen prompar så fælt at du nesten kan svime av og har rykte for å vere verdas sintaste dyr».

Til hvert kapitel hører også rene faktablad som innledes med:«Meir her:» Og der kan man lese opplysninger av mer vitenskapelig karakter:

«HONNINGGREVLING Mellivora capensis

Pattedyr. 60 – 70 cm lang, pluss halen. Opptil 13 kg. Finst i Afrika og Asia på sletter og i skog. Altetande.»

Slik veksler Osland mellom å skrive ren fakta og en løs, humoristisk og enkel belærende tekst i de fargelagte innsmettene.

Hovedteksten er av det mer filosoferende og poetiske slaget i tilegg til det forklarende.
Titlene på kapitlene understreker den filosofiske tilnærmingen: Tåle og tilgi handler om oksehakkar og vortesvin, mens Aleine med mange tar for seg eremittkreps, sjørose, hydroide og svamp sine symbiotiske liv. Den vesle oksehakkeren fjerner blodsugende småkryp fra store pattedyr som nesehorn og vortesvin, med det pinsettlignende nebbet sitt. Det er vel og bra.

«Forskarar har oppdaga at det ikkje bare er småkrypa som er ute etter blod, oksehakkaren drikk blod mens han fjernar dei blodsugande småkrypa. Ja han hakkar så djupt, dag etter dag, at såra rett og slett ikkje får gro. Derfor spør stadig fleire forskarar om den vesle fuglen verkelig er til ytte for det store dyret som han slår seg ned på…..Frykta for sjølv å bli eten er nok forklaringa på at dei store dyra lar oksehakkaren komme og hakke i det same såret igjen og igjen. Kanskje skjønner dei at det er betre å blø i eit friskt sår enn å bli eten opp av flugemakk?»

Det er forfriskende og fornøyelig å lese faktabøker av dette slaget. Jeg får assosiasjoner til Ragnar Aalbus «liksomfaktabøker» som landbruksrtrilogien: Fokus på ku (2004), Grundig om gris (2005) og Sau i sentrum (2006). Der koples ord og bilder sammen i bokstavelige assosiasjoner som blir absurde. Her er det fakta med vekt på fornøyelig filosofi.

Mye å lære, mye å le av.