Dyrebok til bekymring

I Norge fornyet Erna Osland dyrebøkene ved å innføre nye og spennende vinklinger å betrakte dyra fra, som i Skarpe tenner illustrert av Marvin Halleraker (Samlaget 2005). Grepet er nå typisk for en internasjonal trend som driver konkurransen mellom de altfor mange dyrebøkene: Hvem klarer å gruppere dyra på den mest nyskapende måten?

I denne naturfaglige sakprosaen er det ironisk nok gjerne følelser som lokker leserne. Samlinger av søte dyr er sakprosaens svar på kjærlighetsromanen og lengselen etter å bli elsket. De tøffeste dyra kan lignes med superhelter og nærer lengselen etter heltemot og handlekraft. Utvalg av verdens farligste og ekleste dyr har omtrent samme skremmende effekt som grøsserne. Slike vinklinger reduserer dyra til representanter for noen snevert valgt egenskaper.

Forenklingene skaper deretter marked for en tittel som Vi er ikke skumle dyr. Intensjonen er å oppklare misforståelser ved å tilby leserne liksom å se livet fra dyras ståsted. De fører selv ordet i sitt forsvar, og menneskeliggjøres gjennom det på en måte som er mildt sagt problematisk.

«Jeg er opptatt av MILJØET og reduserer AVFALL», sier gribben. Som om den er her for menneskenes skyld.

Smilefjes og morske øyebryn

Rytmen er i alle fall gjennomført. Først kommer et oppslag der representanter for arten er tillagt påstander om seg selv som ikke er sanne: «Det jeg liker ALLER best, er å FILTRE meg inn i håret ditt MENS DU SOVER», sier vampyrflaggermusen. Mauren sier: «Jeg kryper ned i buksene dine når du minst venter det … og BITER deg i RUMPA!»

I disse fordomsfulle oppslagene har den engelske forfatteren og illustratøren Sophie Corrigan gitt dyra sinte «fjes». Helt uavhengig av hvordan de er utstyrt fra naturens side, har flere fått menneskelignende øyebryn eller øyelokk som dras morskt ned mot øyet.

På neste oppslag har dyra smilefjes. Mauren forsikrer om at den ikke er særlig interessert i bukser: «Og hvis jeg HAR krøpet nedi der noen gang, var det garantert et uhell. Antagelig var det DU som satte deg på MIN tue. Hvem sin skyld var det egentlig da?»

La oss si at du i utgangspunktet har et nokså uanstrengt forhold til maur. Hvilket av de to oppslagene husker du best etterpå?

Doble budskap skaper bekymring

Hjernen vår stammer fra urmennesker som kjempet for å holde seg trygge. Derfor prioriterer den potensielle farer. Det som fester seg best, er derfor tegningene av maur langs bukselinningen og på brødskiva. Ved å etablere det ekle og skremmende både i tekst og bilde, er det sannsynlig at boka befester fordommer i større grad enn å bekjempe dem.

Taktikken kan også minne litt om selvmotsigelsene i nettavisene der titler som «Fem fantastiske kakeoppskrifter» og «Slik ødelegger sukker kroppen din» troner side om side. Få ting skaper mer bekymring enn beskjeden om at noe er farlig og ufarlig samtidig. Jeg håper bekymring er bedre egnet til å selge aviser enn barnebøker.

Det er liten reell grunn til å frykte særlig mange av disse dyra. 11 av de 38 hører ikke naturlig hjemme i Norge. Flere av dem som bor her, er det knyttet få motforestillinger til – som reven og blekkspruten. Et viktig spørsmål er derfor om boka bare bidrar til å presentere fordommer leserne ennå ikke har, eller om den faktisk bidrar til å skape slike fordommer.

Dyras eget PR-byrå

Heller ikke forsvaret mot fordommene er uproblematisk. Dyra henvender seg rett til leserne ved å se oss i øynene og snakke direkte til oss. Blikkene er inderlige, som om dyra virkelig vil oss noe og trenger vår forståelse. Dypest sett er det respekt de ber om.

På sitt beste lærer boka leserne å se dyra på deres egne premisser. Som når slangen sier: «Jeg biter bare når jeg føler meg TRUET.» Eller reven sier: «Jeg jakter vanligvis bare på høner når jeg har valper å sørge for.»

Men denne menneskeliggjøringen setter lett mennesket i sentrum. «Unnskyld at jeg fiser så mye», sier oksen. Skylder den oss virkelig en unnskyldning? Hvor mye okser fiser, hadde passet bedre i oppslagets faktaboks. Når deler av faktainformasjonen gjøres om til replikker, tillegges dyra egenskaper de ikke har. Som evnen til å forstå – og anerkjenne – menneskets avsky for prompelukt.

Respekt er å se andre som sentrum for sin egen aktivitet – på sine premisser. Da er det pussig hvilke trekk vi oppfordres til å legge merke til for å forstå dyra bedre.

«Faktisk er jeg veldig søt», sier edderkoppen.
«I virkeligheten er jeg utrolig SMART», sier hyenen.
«Bæsjen min kalles gjødsel og hjelper blomstene til å vokse», sier oksen.

Slike argumenter sier aller mest om hvilke egenskaper som har høyest status blant mennesker: skjønnhet, intelligens og nytteverdi.

Lettvinte fakta

Det er mye forlangt at Corrigan skal gå inn for å endre kulturen vi dessverre er en del av. Den som aksepterer dette markedsbaserte verdisynet som bokas forutsetning, vil nok mene at det er en klok strategi å hjelpe leserne å verdsette egenskaper hos de forhatte dyra som kulturen vår anerkjenner. Den direkte henvendelsen fra dyra appellerer effektivt til leserne – og mangler verken sjarme eller humoristisk sans. Boka er dessuten godt oversatt av erfarne Heidi Sævareid.

Men det står ingenting her du ikke selv kan google deg fram til. Skriv «shark» og «toaster». Da får du bekreftet bokas lettvinte påstand om at brødristere er langt farligere for oss enn haier. Den statistikken korrigerer ikke for hvor mye vi oppholder oss i nærheten av henholdsvis haier og brødristere (og forsøker å pirke løs noe med en metallkniv uten først å trekke ut kontakten).

Jeg er ikke uenig i at haien fortjener plass blant de misforståtte dyra. Jeg synes til og med at ideen om å samle misforståtte dyr er utmerket. Men måten dyra ber om respekt på, tipper paradoksalt nok over i det respektløse. Paragraf 3 i «Lov om dyrevelferd» begynner slik: «Dyr har egenverdi (…)». Corrigan funderer i for stor grad dyras verdi – og dermed eksistensberettigelse – på potensialet de har til å behage og imponere oss.