Dyrisk sakprosa

Ravn
av Synnøve Borge
Illustratør: Lise Myhre
Gyldendal 2017
Sider: 32

Beveren Bjørk
av Frank Rosell og Neha Naveen
Illustratør: Jenny Jordahl
Gyldendal 2017
Sider: 61

Snøugla
av Kirsti Blom og Karl-Otto Jacobsen
Illustratør: Karl-Otto Jacobsen (og div)
Cappelen Damm 2017
Sider: 72

Fantastiske fakta om dyr
av Maja Safstrõm
Illustratør: Maja Safstrõm
Kagge 2017
Sider: 118

Barnas bok om dyrespor
av Vesla Vetlesen
Illustratør: Vesla Vetlesen
Ena 2017
Sider: 70

– Hva holder du på med for tiden? spurte en venn mens jeg arbeidet med denne teksten. – Dyrebøker for barn og unge, svarte jeg. – Faktabøker om dyr, altså, fastslo min venn. – Nei, og ja. Det er sakprosa, sa jeg. – Sånt som man ikke kan laste ned fra nettet.

I en tid hvor alle typer fakta finnes gratis tilgjengelig på nettet er min vesle samtale et godt utgangspunkt for å reflektere over hvilke kriterier man skal bruke for å kvalitetsvurdere sakprosabøker for barn og unge. Hvorfor skal de lese bøker som Ravn, Beveren Bjørk, Snøugla, Fantastiske fakta om dyr og Barnas bok om dyrespor, når Google byr på dyrefakta bare et tastetrykk unna?

For å rettferdiggjøre slike bøker må de by på noe annet enn det nettet gjør. Klipp og lim fra diverse nettkilder må være bearbeidet til noe annet. Komposisjon er derfor et viktig kvalitetskriterium. Det andre kriteriet er at språket i bøkene bør ha fjernet seg så mye som mulig fra leksikonets referatstil. Det tredje kriteriet er hvordan bøkene bruker visuelle elementer: om illustrasjonene tilfører teksten noe mer, eller ser ut til å være lastet ned fra Google. Jeg skal se nærmere på tre av bøkene som har et enkeltdyr som tema, nemlig Ravn, Beveren Bjørk og Snøugla ut fra disse tre kvalitetskriteriene. Til slutt skal jeg se på to bøker som handler om dyr i sin alminnelighet, Fantastiske fakta om dyr, og Barnas bok om dyrespor.

Livets urfortelling som komposisjonsprinsipp

Alle tre bøkene er faktabaserte, det vil si at dyrene i liten grad blir gitt menneskelige egenskaper. Ravner kan slå av en prat om været og fremtiden i skjønnlitterære verk, men ikke i sakprosa, og heller ikke her.

De tre bøkene minner oss snarere om at mennesker har mye til felles med dyrene: Vi blir født, spiser, vokser og parrer oss, og underveis kjemper vi for å overleve. Døden tar oss likevel til slutt, enten vi er bever, ravn eller bokanmelder. Ulike dyr har ulike kropper, og egenskaper som er spesifikke for arten. Alle tre bøkene bruker nettopp livets urfortelling til å skape et narrativt forløp, men på ulike måter og med ulikt resultat.

Ravn i to versjoner

I Ravn følger vi rett og slett en liten ravn fra fødselen i ravnereiret og videre gjennom oppveksten, til parring og kjæresteri, og historien konkretiseres gjennom Lise Myhres fargesterke illustrasjoner. Den noe «forutsigelige» fortellingen brytes opp nå og da med dramatiske hendelser som også er sannsynlige. Plutselig forsvinner et av søsknene fra reiret, eller som det står: «En dag forsvinner broren. Han blir røsket vekk fra fjellhylla i en rasende fart av en grå skygge: en hvinende lyd og et dunk.»

I Ravn skaper de skiftende årstidene naturlige endringer for fuglene, og forfatter Synnøve Borge og illustratør Myhre utnytter årstidsvariasjonene til å skape dynamikk og fremdrift i historien. Ravn har også en underliggende, antydende tendens mot å gjøre ravn og menneske like på det følelsesmessige planet, og det fungerer bra. Som vi vet, handler livets urfortelling naturligvis mye om å skaffe seg mat. Når ravnen får smake egg fra foreldrene, så vil den ha mer. Familietematikken brukes generelt på en måte som jeg tror vil finne gjenklang hos unge lesere. En vandrefalk spiser søsteren. Senere blir «vår» ravn avvist av foreldrene. Det er fakta for alle ravner, men for en femåring er selve tanken på å bli avvist av foreldrene nokså skrekkelig, vil jeg tro. Livets urfortelling funger utmerket som kompositorisk prinsipp i Ravn.

Språket i boken er atskillig mer poetisk og åpent enn i det Wikipedia byr på. Ravnen speider for eksempel etter «den grå skyggen», og det forsiktige, antydende språket åpner for assosiativ meddiktning. Men i tillegg til livets urfortelling som blir eksemplifisert gjennom enkeltravnen i Myhres tegninger, har boken små to-tre linjers faktablokker spredt rundt på sidene. Språket i fakta-snuttene om arten ravn er noe leksikonaktig i sin referatstil, og klipp- og lim-følelsen siger på: «Mange unge ravner dør fordi de fryser i hjel eller blir tatt av fiender. Bare halvparten overlever den første vinteren.» står det, tørt og saklig. På den andre siden tillater fakta-snuttene at Ravn får to parallelle diskurser: en enkeltfortelling om ravnen «vår», pluss løst og fast om arten ravn.

De visuelle elementene følger den samme todelte presentasjonen. Lise Myhres tegninger får mest plass på hver bokside, mens fakta-snuttene ofte ledsages av små fotografier av typiske ravnerelaterte saker som reir og egg. Myhres tegninger er flotte og uttrykksfulle. Fotografiene har derimot et billig preg og ligner for mye på Google-materiale. Det finnes bedre måter å bake fakta inn i en sakprosabok på, noe Beveren Bjørk er et eksempel på.

Beveren Bjørk som virkelighetslitteratur

Beveren Bjørk følger samme kompositoriske struktur som Ravn. Det handler om hva bevere sysler med til daglig. De slåss, parrer seg, bygger og spiser. Forskjellen er at beveren har annerledes kropp, med alt hva det medfører. Men i tillegg bygger Beveren Bjørk på en historie fra virkeligheten. Den forteller om en beverfamilie som ble flyttet fra Norge til Skottland, hvor beveren har vært utryddet i 400 år. Boken veksler uanstrengt mellom å gi innblikk i livets urfortelling for arten bever, og å fortelle om den spesifikke hendelsen med «våre» bevere.

Språket i boka er likefremt, og forfatterne Frank Rosell og Neha Naveen er forsiktige med å gi dyrene for mange menneskelige egenskaper. Fagbegreper og generelle faktaopplysninger om bevere er integrert i selve historiefortellingen, noe som gjør teksten langt mer smidig enn tilfellet var med Ravns todelte diskurs. Beveren Bjørk er forbilledlig i fremstillingsformen når den fortløpende gir forklaringer på vanskelige ord: «Det betyr at hun må finne sitt eget revir; et eget område som hun må forsvare mot andre bevere.» Faktaopplysningen «bevere er vegetarianere» omskrives til den mer litterære «vegetarianeren Bjørk», og deretter fremhever teksten tennene og forteller hva bevertenner kan brukes til.

I likhet med Ravn er Beveren Bjørk illustrert med både fotografier og tegninger. Fotografiene brukes på en langt mer dynamisk måte enn Google-bildene i Ravn; de er større, og det er først og fremst gjennom fotografiene at bevere blir sjarmerende menneskeliggjort. Et av fotografiene viser for eksempel noe som ligner to sussende bevere. Fotografiene fungerer ofte som gode illustrasjoner til handlingen. Når det står i teksten at Bjørk blir angrepet, viser et helsides fotografi to bevere som faktisk slåss. Tegningene til Jenny Jordahl er mindre kunstferdige enn Lise Myhres storslåtte bilder i Ravn, men den forholdsvis enkle, tegneserielignende streken gjør fortellingen om Beveren Bjørk livlig og humoristisk. Dette er virkelighetslitteratur så godt som noe, og flyttingen til Skottland gir boken en ekstra dramaturgisk kvalitet sammenlignet med den tradisjonelle historien som Ravn byr på.

Usynkron Snøugle

Ravn innledes med en tegning av en svær ravn som flyr i skumringen. Beveren Bjørk innledes med en liten fortelling om forskjeller og likheter mellom bevere og mennesker. Innledningen til Snøugla består derimot av opplisting av fakta om snøugler i «wikipediansk» referatstil. Boken gir med andre ord et uheldig førsteinntrykk; det ser ut som det er valgt enkle løsninger på sakprosa-utfordringen, som i innledningen blir synonymt med en faktabok om dyr.      

Livets urfortelling utgjør en slags overordnet fortelling i Snøugla også, men her er lagt mindre vekt på av forfatterne Kirsti Blom og Karl-Otto Jacobsen å fremheve livet til en enkelt snøugle og familie. I stedet presenteres fakta og fortelling på en til dels uoversiktlig måte, det generelle og spesifikke er faktisk vanskelig å holde fra hverandre. Snøugla har ingen kapittelinndeling, noe som forsterker følelsen av at stoffet kunne vært bedre organisert. Verken årstidendringer som i Ravn, eller virkelighetsfortelling som i Beveren Bjørk blir brukt til å skape et helhetlig inntrykk på en konsekvent måte. Snøugla vingler av gårde med uglelivets gleder og sorger som en utydelig bakgrunn. Den pedagogiske fordelen med å organisere fakta som fortelling er at det er lettere å huske. Snøugla husker man fint lite av.

Leksikonstilen i innledningen er dessverre betegnende for mye av språket ellers i boken. Det er flust av generaliseringer som forsterker følelsen av oppramsing. Noen ganger blir man som leser sittende som et spørsmålstegn. «Av og til kommer små fjærtopper til syne på det runde uglehodet, men det er ikke ører.» Hva er det da, og hvorfor kommer disse fjærtoppene opp?

Boken mangler generelt anskueliggjørende eksempler som kunne spritet opp faktaformidlingen og dempet inntrykket av ubearbeidet klipp-og-lim-virksomhet. Opplysninger om reirbygging ligger f.eks. så tett på fakta at jeg frykter målgruppen faller av. «Det skal bli en rund fordypning, omtrent tretti til førti centimeter bred og åtte til ti centimeter dyp.» Hvorfor ikke være en smule kreativ og sammenligne størrelsen med noe barn flest kjenner til? En potte, en blomstervase, en kurv? Det tar kanskje litt lengre tid å være kreativ, men resultatet ville blitt mer leservennlig.

Snøugla er utelukkende illustrert med fotografier, og boken er mettet med bilder. Jeg savner mer luft mellom hvert fotografi, og mellom tekst og bilder. Det er noe «sammentrykt» over helhetsinntrykket, som et fotoalbum der alt skal med.

Kommunikasjon mellom tekst og fotografier halter også en smule. Et direkte usynkront forhold mellom tekst og fotografi finner man øverst på side 44. Der ser vi to bilder av en snøugle med blod rundt øynene. Hva har skjedd? Av mystiske grunner forholder teksten seg ikke til dette åpenbare spørsmålet, i stedet beretter den om hvordan generelle klimaforandringer skaper vansker for snøugler å finne mat. To sider senere, i tilknytning til fire helt andre bilder kan man lese: «mammaen er skitten av jord fra reiret og blod fra byttedyrene.» Var det mammaen vi så to sider tidligere? På side 72 begynner teksten slik: «Polarnatten senker seg og det er mørkt døgnet rundt». På fotografiet sitter en snøugle under en lyseblå himmel en klar vinterdag. Hvor ble det av polarmørket?

Snøugla mangler en klar komposisjon, språket ligger for nært leksikonstil, og kommunikasjon mellom tekst og bilder er til dels gåtefull og utydelig. Det gjør Snøugla til den svakeste dyreboken ut fra de kriteriene jeg har lagt til grunn.

Dyr i sin alminnelighet

Fantastiske fakta om dyr av Maja Safström og Barnas bok om dyrespor av Vesla Vetlesen omhandler mange forskjellige dyr, men i likhet med de tre dyrebøkene ovenfor legger forfatterne vekt på det spesifikke ved ulike arter. Kanskje kan man si at bøkene rendyrker dyrs forskjellighet? Fantastiske fakta om dyr fremhever i hvert fall spektakulære ferdigheter og egenskaper ved ulike dyr, mens Barnas bok om dyrespor fungerer som en naturens detektivbok – den kan tas med i skog og mark for å lese dyrespor.

Fantastiske fakta om dyr består av renskårne tegninger i naivistisk stil i svart og hvitt, som utfolder seg over helsider. De lekne dyretegningene ledsages av korte tekster som ser håndskrevne ut med bruk av blokkbokstaver, og som forteller om en eller flere fabelaktige egenskaper ved et dyr: «NÅR EN MYGG LANDER PÅ ET BYTTEDYR FOR Å SUGE BLOD, PASSER DEN OGSÅ PÅ Å TISSE FØR DEN FLYR VIDERE.»

Det fine med Fantastiske fakta om dyr er at den presenterer små smakebiter av livets forunderlige mangfold på en måte som vekker nysgjerrighet og vitebegjær selv hos voksne lesere. Luftig design, enkel strek og akkurat nok innslag av tiss og bæsj til fornøyelse for lesere i alle aldre gjør denne boken til en artig affære: «MAUR HAR IKKE LUNGER. DE FANGER BLADLUS OG DRIKKER EN SØT VÆSKE FRA RUMPENE DERES.»

Barnas bok om dyrespor, mer enn brukslitteratur

Vesla Vetlesen har i likhet med Maja Safström både skrevet og illustrert boken sin. Illustrasjonene består av enkle, naturalistiske tegninger i duse farger, og dette er ment som en bruksbok for å gjenkjenne dyrespor i naturen. I tillegg inneholder den litt fakta om hver dyreart. Forfatteren bruker ulike virkemidler for å unngå oppramsing i leksikonstil. I gjennomgangen av forskjellige dyrespor henviser forfatteren til rødlisten og svartlisten som står bak i boken, men bare når det er relevant. Tekstene rommer den informasjonen som trengs for å sirkle inn hvilke dyr som kan ha satt spor etter seg. I tillegg finner vi lett dramatiserte fortellinger, som kommuniserer med tegningene på samme side: «Her er en rådyr-mor som lærer kalven sin at liljer er en lekkerbisken» står det, og under ser vi mor og barn med blomster i munnen.

Tegningene er forholdsvis enkle og fungerer godt i et bruksbok-perspektiv. For hvert dyr ser vi en isolert tegning av det aktuelle dyresporet. Nederst på sidene ser vi det aktuelle sporet som avtrykk i gjørme eller snø. I tillegg ser vi en heltegning av det aktuelle dyret og får informasjon om hvor det lever, hva det spiser, og ellers litt av hvert. Vetlesen skriver i en løs, fortellende stil, noe som gjør faktaopplysningene mer levende. Denne på alle måter gjennomarbeidete boken bevisstgjør leseren om hvor rikt og variert dyrelivet er, og i likhet med Fantastiske fakta om dyr gjør den et abstrakt begrep som «artsmangfold» konkret og forståelig for barn og unge.

Mer optimisme på naturens vegne?

Som vi har sett, hadde min venn for så vidt rett i at jeg har lest faktabøker om dyr. Kvaliteten på bøkene avhenger derimot av hvor gode forfatterne og illustratørene er til å bearbeide fakta til lesverdig sakprosa, gjøre det tilgjengelig for hvem som helst.

Dyrebøkene viser også det rike og varierte dyrelivet vi har her på kloden. Mens jeg leste disse bøkene funderte jeg over hvordan man skal presentere overfor barn det sørgelige faktum at klimaforandringer, forurensning, og tap av habitat truer dette artsmangfoldet.

Skal vi presentere slike grelle fakta i dyrebøker sånn uten videre? Noen av bøkene gjør det, andre ikke. I Beveren Bjørk fant jeg en kjærkommen nyskapning i en tid preget av at dyrearter forsvinner. Rosell/Naveen har funnet frem til en sann historie som går motstrøms, som handler om det motsatte enn de dystopiske realitetene, nemlig en fortelling om å øke bestanden, indirekte at man kan reparere noe som er gått tapt. Det finnes altså historier som gir mot og håp til den oppvoksende slekt. Forhåpentligvis vil kommende forfattere av dyrebøker lete opp lignende fortellinger.