Tittel: Spring så fort du kan
Tekst: Sofia Nordin
Oversetter: Lene Stokseth
Forlag: Mangschou
Årstall: 2015
Antall sider: 238

Dystopi og varme følelser

Spring så fort du kan er en fin bok om hvordan de små og store tingene fortsatt er viktig, selv etter at en pandemi har tatt livet av alle. 

Spring så fort du kan er, ifølge baksideteksten på boka, en frittstående fortsettelse på romanen Et sekund av gangen. Bøkene er skrevet av den svenske forfatteren Sofia Nordin, og er begynnelsen på en dystopisk trilogi. Selv om Spring så fort du kan utgis som en frittstående fortsettelse, er det nesten umulig å skrive om denne boken uten å betrakte den i forhold til den andre, til det henger de alt for tett sammen. Jeg anbefaler derfor å lese Et sekund om gangen først.

Et sekund om gangen ble nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur for 2014. En velfortjent nominering, men desto vanskeligere å følge opp med bok nummer to – er den like god?

Alene i verden

I Et sekund om gangen blir vi kjent med Hedvig på tretten år som flykter etter at alle menneskene rundt henne dør av akutt feber. Hun løper fra familien og alle likene i gaten, vekk fra feberepidemien som har drept alle hun er glad i. Hun søker husly i en undervisningsgård som ligger rett utenfor byen. Der bygger hun opp en tilværelse sammen med dyra, og alt hun tenker på er å klare seg, sekund for sekund. En stund tror Hedvig at hun er den eneste overlevende, men etter hvert dukker Ella opp. Som de to tilsynelatende eneste gjenlevende skaper de seg et liv sammen, med vennskap, sorg, lengsler og konflikter. På et tidspunkt i boka kjenner Hedvig lukt av bålrøyk i skogen, noe som kan tyde på at det må være flere overlevende.

Gutten i skogen

Spring så fort du kan fortsetter der første bok sluttet. Ella og Hedvig leter seg frem til stedet der Hedvig luktet røyk, og finner den jevnaldrende gutten Ante. Ante har levd alene i skogen i flere uker, og bærer tydelig preg av det. Han er ensom, sulten, kald og redd, og i konstant beredskap.

«Hvis det finnes noen andre igjen i verden enn deg, Ante, må du stikke av. Det er det jeg har tenkt hele tiden. Stikk hvis du vil leve. De kan ha med seg smitten»

Ante har sett for seg at han skal springe så fort han kan hvis det dukker opp noen, av redsel for at de skal ha med seg feberen som så å si har utryddet menneskene. Da det plutselig står to lys levende jenter foran ham, gjør han ikke det. Han blir med dem til gården hvor de har slått seg til, og blir en del av deres nye liv. Nå er de tre ungdommer som sammen kjemper kampen for å overleve i en annerledes og strevsom hverdag. Hva gjør det med dynamikken dem imellom?

Det er nettopp dynamikken mellom de tre ungdommene som driver boken fremover: Hva skjer når det kommer et menneske til inn i jentenes verden, og spesielt når dette nye mennesket er en gutt, på samme alder som dem selv?

«Det er bare et par dager siden vi snakket om at det kanskje ikke fantes noen gutter i hele verden», sier Ella. «Så fint at vi tok feil!» Hun snur seg halvt så håret stryker over kinnene mine. Som om hun vil sjekke at jeg fortsatt er der. At det er sant at det finnes minst én. Jeg svelger. Tenk om det er sånn, at det finnes én gutt, og at det er meg. Og to jenter. Før ville jeg tenkt at det var fantastisk. Nå føles det livsfarlig»

Sorgen og savnet etter nærhet, og vissheten om at de kanskje aldri får være fysiske med gutter fordi alle er døde, er et tema mellom jentene i første bok. Nå har det endret seg, og historien utvikler seg til å handle om kjærlighet og gryende seksualitet. Hvor vanskelig det kan være å føle seg tiltrukket av flere, men på forskjellige måter, og lure på hva som er det riktige. Er det den fysiske delen, der berøring forplanter seg gjennom hele kroppen som en brann, eller den mentale, der man føler et felleskap gjennom å dele sine innerste og skumleste tanker? Begge deler er like viktig, og like vanskelig, og boken tar opp dette på en fin måte.

Ny fortellerstemme

I første boka lå fortellerstemmen hos Hedvig, men i bok nummer to er perspektivet endret, og vi følger Antes tanker og følelser. I begynnelsen gjør perspektivendringen meg litt forvirret siden jeg glemmer at det er Ante som er jeg-personen, og tror vi fortsatt ser situasjonen gjennom Hedvigs øyne. Jeg tar meg også i å savne Hedvig, fordi jeg jeg synes hennes karakter er mest gjenkjennelig. Men Ante utvikler seg som karakter gjennom historien, og hans perspektiv er viktig for å få frem dynamikken og dramatikken i historien. Dramatikken ligger nemlig ikke så mye i de ytre, overraskende hendelsene, men mer i det som foregår i hodet til Ante. Det psykologiske får stor plass, og det er også det som gjør boken interessant. Hvordan mennesker fortsetter å være seg selv, og hvordan tilsynelatende små trivialiteter fortsatt betyr noe, selv etter at den ytre verden rundt dem har kollapset.

Eksistensielle spørsmål og menneskelige relasjoner

Bok nummer to er ikke i nærheten så ubehagelig som første bok, fordi verdenen til karakterene i stor grad nå er innsnevret til gården og livet de lever der. Det er som om både de, og jeg som leser, har falt til ro med den nye situasjonen.

I starten var jeg skeptisk, og savnet spenningen og angsten som krøp innunder huden da jeg leste Et sekund om gangen. Men etter som karakterene og relasjonene utvikler seg i Spring så fort du kan, griper den meg på en måte som gjør at jeg ikke vil legge den fra meg. Dette er nok ikke en bok for dem som liker action og cliffhangere, til det blir den for langsom. Men er man glad i eksistensielle spørsmål, menneskelige relasjoner og fornøyd med at spenningen ligger i hvordan karakterene må lære seg å håndtere sin nye ekstreme tilværelse, er det en god bok.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.