Dystopia I

SLAPP DYSTOPI

Torkildsen forsøker nok å tekkes sine unge lesere, men ender merkelig nok med en likegyldig roman om sivilisasjonens sammenbrudd.

Etter braksuksessen med debutromanen Marki Marco (2008), utviklet i samarbeid med en 10. klasse og belønnet med U-prisen av en jury bestående av ungdomsskoleelever, havnet Terje Torkildsen midt mellom ungdomslitteraturens Skylla og Karybdis, de to sjømonstrene Odysseus må navigere mellom i Odysseens tolvte bok: ved å prøve å unnslippe én fare, utsetter han seg for en annen. For en ungdomsforfatter må hele tiden forholde seg til to mottakergrupper: formidlerne og de potensielle leserne. Og det er ikke gitt at de to er enige om hva leserne bør ville ha. Vinner man den ene gruppens gunst, kan man risikere å miste den andres. Mens de unge leserne hyllet Marki Marco, blant annet ved å tildele den U-prisen, var de voksne litteraturformidlerne mer skeptiske. I forbindelse med lanseringen av Dystopia I tidligere i høst, rykket Torkildsen derfor ut og bedyret at han denne gang hadde kuttet drastisk ned på sexscener og banning i årets roman. ”Det som jeg lærte av reaksjonene etter Marki Marco, er at hvis man legger inn elementer som provoserer formidler, så risikerer du rett og slett at ungdommene aldri får tak i disse bøkene,” hevdet Torkildsen i en reportasje på nrk.no. Kommentaren er noe oppvsiktsvekkende ettersom Marki Marco jo faktisk nådde frem, på tross av snerpete formidlere. Vi snakker altså om en type selvpålagt sensur som kan virke noe paradoksal: skal man tekkes dem som faktisk er tilbøyelige til å lese bøkene ens eller ”formidlerne”, altså portvoktere som bibliotekarer, litteraturanmeldere og bokkjøpende foreldre? Og hvis man jenker seg og inngår for mange kompromisser, risikerer man ikke da til slutt å tekkes ingen?

Det var derfor med en viss spenning at undertegnede litteraturformidler ga seg i kast med Torkildsens roman av året, den første i en planlagt firebokserie. Og det gikk ikke lenge før jeg kunne trekke et slags lettelsens sukk: ryktene om bannordenes død er betraktelig overdrevet. Allerede på første side får vi vite at hovedpersonen, Scott, har ”spye i håret”, to sider senere får vi vite at Scotts bestevenn Victor har brukt kokain kvelden før, på neste side finner vennene ”ein jævla stor drolt” i toalettet, og når guttene i tillegg oppdager at det ikke finnes vann i rørene, er det bare én replikk som kan utmale reaksjonen deres på en adekvat måte: ”Å, satan i helvete!” (s. 11 ). Med andre ord har antakelig de litteraturformidlerne som ikke fant det bryet verdt å anbefale Marki Marco, en mildere og snillere bok i de fleste henseender, allerede satt seg i livbåtene. Spørsmålet for oss som er igjen på skuta blir derfor ganske enkelt hvor bra boka er. Er Dystopia I mer verdt enn summen av sine bannord? Klarer den å mane frem en dystopi som gjør inntrykk?? Eller går den for nær Skylla (ungdomspublikummet) i sin iver etter å distansere seg fra Karybdis (de voksne sensurinstansene)?

Før jeg trekker noen konklusjon, er det vel på sin plass å presentere også det ved romanen som ikke kan reduseres til banning: Scott og Victor befinner seg på klassetur i England, men våkner en dag opp til en radikalt annerledes verden. Noe har skjedd, kanskje er det en gigantisk tsunami som har slått inn over atlanterhavskysten, i hvert fall har sivilisasjonen i stor grad brutt sammen. Gatene er tomme, det finnes ikke vann, telefonnettet har brutt sammen, flyplassene er stengt og turister bes søke tilflukt i underbemannede flyktningleirer. Klassens lærer leder dem likevel mot Heathrow, men snart blir han drept av ordenspolitiet, slik at klassekameratene – vi treffer bare seks av dem: Deepika, Robijne, Kristine og Thomas i tillegg til Scott og Victor– må ta ansvar for seg selv. Vil de klare å komme seg tilbake til Stavanger? Og hvis de kommer seg hjem, hva venter dem egentlig der? Hvor stor er rekkevidden av den ukjente katastrofen? Finnes det noe hjem å vende tilbake til?

Torkildsen skal ha honnør for ikke å forklare altfor mye om det som har ledet frem mot sivilisasjonens sammenbrudd. Og han gjør nok også rett i å rydde de voksne av veien på et tidlig stadium slik at resten av romanserien kan dreie seg om hvordan ungdommene takler den radikalt nye verdenen de plutselig befinner seg i, hvordan de orienterer seg i den og hvordan de nye omstendighetene påvirker dem som gruppe og enkeltpersoner. Det er først når hovedpersonene virkelig settes på prøve at det kan bli ordentlig spennende.

Problemet er bare at Dystopia I aldri blir ordentlig spennende, selv om forholdene legges til rette for det. Det er mulig at noe av problemet ligger i at Torkildsen ikke har vært påpasselig og nøyaktig nok i beskrivelsen av hvordan et post-katastrofe-London ville fungert. På tross av portforbud, er det vanskelig å forestille seg at det sivile samfunnet bare fordufter, slik det fremstilles her. Men antakelig ligger hovedproblemene andre og mer sentrale steder, i måten Torkildsen velger å fortelle historien sin på. Noe av det som fungerte fint i Marki Marco var at Torkildsen holdt seg relativt tett til én hovedpersons perspektiv hele veien, med enkelte unntak. Dystopia I er mer for en kollektivroman å regne. Vi er tettest på Scott, men perspektivet skifter stadig og relativt umotivert, og vi blir ikke egentlig kjent med noen av personene. Ungdommene defineres mindre ut fra sin personlighet enn fra hvilken rolle de spiller i klassesammenheng. For eksempel er Scott og Victor tøffe og kule, mens Kristine er bortskjemt og tiltrekkende, og Deepika er ”omfangsrik” og treig (s. 45). Ingen av personene overskrider på noe tidspunkt typene de representerer, og ingen av dem har noe indre liv å snakke om. Derfor gjør det heller ikke nevneverdig inntrykk når en av de seks ungdommene mot slutten av romanen omkommer: vedkommende blir aldri noe mer enn et navn i en bok, og man får dermed heller ingen grunn til å føle savn. Marco fra debuten var kanskje mest en fantasi, både fuglekikkende nerd og så vakker at jentene sloss om ham, men sammensetningen av ytterpunkter gjorde ham også til en viss grad interessant for leseren. I Dystopia I er det ingen som stikker seg ut på noen måte, og det er vanskelig å mønstre nok engasjement til faktisk å lure på hvordan det skal gå med dem, til tross for at dette altså handler om en gjeng forsvarsløse ungdommer uten tilgang til seng, mat eller klær i en verden som har gått av hengslene. Man får rett og slett ikke følelsen av å være tilstede der det skjer, hos dem det skjer med. Noe av dette skyldes nok også at Torkildsen, for øvrig som i debuten, har en hang til ikke å skrive ut episoder i detalj, til å skrive i resyméform:

Thomas søv i baksetet, men elles er bilen tom. Scott prøver å klatra over seteryggen utan å vekkja han, men Thomas ligg og breier seg over heile baksetet, så det er umogleg å stiga over utan å komma borti han. Thomas vaknar brått og kikkar rett opp i skrevet på Scott, som har problem med å gi ei truverdig forklaring på kvifor han står i spagat over han. Det heile utviklar seg til ein ganske komisk situasjon. Etter eit par minutt med akrobatikk og latter går dei begge ut av bilen. (s. 139)

Det er selvsagt mulig at denne situasjonen var rasende festlig for guttene, men den er påfallende umorsom å lese om. Torkildsen gjenforteller heller enn å vise frem, og skusler derfor vekk mye av gjenkjennelses- og erfaringseffekten. Ingenting her er knyttet til noe perspektiv som kunne gjøre det interessant, og den manglende presisjonen i timingen gjør at komikken vi leser om ikke manifesterer seg for leseren. Altfor ofte får jeg inntrykk av at Torkildsen er ute etter å finne halvdrøye punchlines, artige eller spennende ting som skjer og som er morsomme å gjenfortelle, men uten å bry seg om å fortelle dem på en slik måte at de blir levende for leseren. I avsnittet over er situasjonen med noen som våkner opp og ser rett inn på en annens skritt et slikt eksempel. Men vi finner også episoder der noen tisser på noen andre uten å vite det selv, eller der en av jentene (den peneste, så klart) må kle seg naken for å få en bil til å stoppe, eller der noen (den tjukke jenta, så klart) spiser kattemat og liker det. Jeg ser ikke bort fra at enkelte unge lesere kan sette pris på det episodiske og sensasjonelt gjenfortellelige i romanen, kanskje til og med mer enn en del av de greiene jeg selv er tilbøyelig til å sette pris på i en roman: gode persontegninger, interessante konflikter, gjennomført og kreativ bruk av fortellerperspektiv, en viss stramhet i plottet, etc. Banning og sex har jeg ingen problemer med, men slapt håndverk irriterer meg, og fraværet av personlighet i teksten irriterer meg mest av alt. Det kan derfor kanskje se ut som om også jeg tilslutt må snike meg ut og ned til de andre, grinebiterske litteraturformidlerne, de som flyktet fra all sexen og banningen i Marki Marco og ville skjerme ungdommen fra den litteraturen de beviselig ville ha.

Men før også jeg griper en flytevest og kaster meg over ripa, vil jeg likevel si, helt til slutt, at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. En ungdomsromanforfatter skal ikke nødvendigvis måtte velge mellom leserne og formidlerne, Skylla og Karybdis. Torkildsen velger altså ungdommen, og jeg ser ikke bort fra at dette er en bedre løsning enn alternativet, så sant han da også faktisk når frem med prosjektet sitt. Men det inntrykket jeg likevel sitter igjen med, er at Torkildsen strekker seg for langt i retning av å forsøke å skrive slik som han forestiller seg at leserne hans gjerne vil at han skal skrive, at forsøket på å gjøre en bestemt målgruppe til lags kanskje også går på bekostning av hans egen interesse for personer, handling og prosjekt. Kanskje er det derfor jeg får inntrykk av at ingen er tilstede i denne romanen, at de likegyldige hovedpersonene nærmest driver som rekved fra side til side, fra flau sensasjon til flau sensasjon. Et par sikre og selvstendige svømmetak ville antakelig vært nok. For det er ingen tvil om at dette hadde kunnet bli fryktelig spennende, ja kanskje til og med gripende, hvis man bare hadde fått følelsen av at noe sto på spill. Men jeg kan ikke se noe sted der Torkildsen virkelig går inn i fortellingen sin, er tilstede og skriver som om noe av det han skriver om er viktig for ham, enten på den ene eller den andre måten, der han åpner for det risikable. Dette er kanskje det vanskeligste valget, men kanskje også det viktigste. Skriver Torkildsen om noe som er viktig for ham, ser jeg ikke bort fra at han etter hvert kan få med både lesere og formidlere på hans eget lag, snarere enn å måtte ta til takke med å være gjestespiller på ungdomslaget, sammen med de tøffe gutta. Han kommer kanskje til å miste et par lesere underveis, men slikt får man saktens tåle.