Tittel: Edderkoppkrigen
Tekst: Anders A. Johansen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2005
Antall sider: 309

Edderkoppkrigen

«Bokhøstens viktigste norske fantasyroman»

«Bokhøstens viktigste norske fantasyroman», skriver Gyldendal i følgeskrivet til Edderkoppkrigen av Anders A. Johansen. Boken er neppe viktig i annen forstand enn at den advarer barn mot flått.

Johansens dramatiske evner viser seg sterkest i innledningen. En edderkopp borrer seg som en flått inn i en rev, og senere opplever menneskene det samme. Mens reven får rabies, blir menneskene underlagt tankekontroll. Atmosfæren er marerittaktig når hovedpersonen Frans kjemper mot edderkopper og gamle stubber, og selve anslaget er faktisk ganske besettende. Men så overtar klisjéene. Fantasy-leserne har jo visse forventninger.

Vår tids indianerfortellinger
Mange voksne lesere har nok plukket fram gamle seriebøker, for straks å angre på at de har brutt seg inn i barndommens lesekammer. Derfor bør man gå til verket med stor respekt når man anmelder slike bøker uten å spørre de unge. Anders A. Johansens bøker om 12-åringen Frans er verken best eller verst i sin sjanger, men ti år etter Harry Potter har sjangeren etablert seg i et populærlandskap med svært faste formler. Fantasy har blitt vår tids indianerfortellinger, og til slutt ser vi konsekvensen; skjemaet er så strengt at alle Johansens forsøk på brudd bare virker distraherende.

Naturligvis er han utvalgt
Så mange brudd er det da heller ikke. Naturligvis lever Frans i den tro at hans foreldre er døde. Naturligvis er han utvalgt til å bekjempe den onde Mandegat som vil erobre verden og vår frie vilje. Naturligvis digger heltene magiske stener og alkymi. Naturligvis har boken sin egen mytologi.

Ullen solgud
Når leksika og lærebøker prøver å definere fantasy, har det har vært vanlig å referere til John R.R.Tolkiens Ringenes herre som arketyp. I sitt forfatterskap hadde Tolkien et uttalt mål om å samle Englands mytologiske røtter, og kildene lå spredt i en felles germansk mytologi hvor også den norrøne Edda ga betydelige bidrag. Tolkiens etterfølgere legger imidlertid ikke sine kultstener like omhyggelig. I «Edderkoppkrigen» blir vi presentert for en svært ullen Helios-kult, og den onde Manderat: «var den første skygge som oppsto på jorden. Skyggen fikk frihet og fri vilje av solen, men misbrukte gaven og ble forvist.» (s 39)

Syndefall i bestemors drakt
Etter hvert får vi også vite hvorfor edderkoppene går til krig, og årsaken er høyst menneskelig. I likhet med den bibelske Adam har edderkoppene latt seg friste av kunnskap, men syndefallsberetningen er forkledd i bestemors drakt, fra eventyret om Rødhette og ulven:

      - Spis meg, sa marken.

 

      Edderkoppen, som aldri hadde spist annet enn jordens frukter, avslo.

 

    - Spis meg, og jeg skal gi deg all verdens kunnskap (…) Du har slike vakre bein (…) Du har så vakre øyne (…) Spis meg, du vakre, det vil være meg en ære. (s 159)

Den bibelske referansen er imidlertid et blindspor. I dette tilfellet er det ikke Jesus, men selveste Albert Einstein som har gløttet inn i evighetens rike. Og dermed får leserne, anslått av forlaget til 10-12 år, et godt forsprang på sine klassekamerater:

    E=mc2. Likevekt mellom energi og stoff (…) Hva hvis de to parallelle lynene var et likhetstegn? Da sto det faktisk jorden var lik solen, eller sagt på en annen måte, at stoff var lik energi.»(s 136)

Sjangerens problem
Dette nedslaget i bokens mytologi er ment å understreke sjangerens problem. Den såkalte fortelleglede ender opp i et uoversiktlig blandingsunivers. En middelaldersk stjernekrig starter i skolegården, og ender opp som en dødelig kamp i skogen mellom edderkopper, alver, råtne stubber og en lastebil full av dynamitt. Underveis har vi vært i mørke ganger, søkt på internett, avkodet hulemalerier og tolket gamle sagn – samt Einsteins likning! Og boken er altfor lang, ikke minst takket være de lange slagscenene hvor helten rir sin gamle stubbe mellom døde og sårede, omtrent som Napoleon i slaget ved Austerlitz.

Multimediaflimmer
Har vi så glemt forutsetningene, fantasy-sjangeren og den unge leseren? Frans får det plutselige oppdraget å måtte redde verden, og hvis man ikke allerede er godt forsynt med James Bond og Harry Potter, så er det kanskje mulig å engasjere seg. Det hører også til sjangeren å skrive litt for langt, selv om stillestående dialoger aldri er noe kvalitetsmerke i seg selv. Bokens merkelig sammensatte univers har også blitt et sjangermerke, og det er interessant å se hvilke referansepunkter dette grepet har for leserne. Når idéer fra TV og dataspill blander seg med middelalderelementer, så er ikke referansen verken drøm eller virkelighet, men et samlet inntrykk av multimediaflimmer som bokens målgruppe sikkert kjenner bedre enn en voksen leser.

Dramaturgiske mangler
Handlingen har også dramaturgiske mangler. I denne sjangeren er det helt greit at hovedpersonen omgir seg med en hund, en liten drake og en alvegutt, samt en voksen boms. Da venter vi også at disse figurene får sentrale roller i handlingen. Men de nærmeste vennene bruker ikke sine verktøy i avgjørende situasjoner. Bomsen Bulder sprenger riktignok i filler noen tusen edderkopper, men uten at det blir avgjørende for utfallet av krigen. 

Urimelige krav?
Når Rasmus går på loffen i Astrid Lindsgrens bok, blir vi nøye innvidd i det fortrolige forholdet til en voksen mann. Men vennskapet mellom 12 år gamle Frans og Bulder virker for selvfølgelig til at vi tror på det. Bulder har nok tolvåringen i seg når han leker med dynamittgubber, og er ellers et tvilsomt forbilde som råkjører lastebil med en sneip i munnviken. Bulder kan minne om McGyver, men bare i sine beste øyeblikk. Problemet faller tilbake på hovedpersonen, som vi egentlig aldri blir kjent med. Kanskje er det urimelig å stille slike krav til en seriebok? Hører vi protestene fra unge lesere som selv i dette oppkoket av klisjéer faktisk har funnet fordøyelig nattmat?



Skrevet av:
Kommentarer