Eg er ein frosk

EIN FROSK SOM SKAL TIL Å ETE EIN ELEFANT

Kreativiteten er nesten grenseløs i dette originale kunstprosjektet. Men kan ei barnebok være god når ingen barn ser ut til å like den?

Jeg har stor respekt for et forlag som tar seg råd til å gi ut ei bok der kunstneriske hensyn så tydelig kommer foran de kommersielle. Hvorfor pokker klarer jeg da ikke å finne et eneste barn som liker den? Det naive uttrykket levner liten tvil om at vi har med ei barnebok å gjøre. Som seg hør og bør for ekte kunst, er den ikke markedsført mot noen spesifikk målgruppe utover ”fra fire år”. Antakelig kan den best kategoriseres som ei all-alder-bok. Spørsmålet til litteraturviter Åse Marie Ommundsen trenger seg på: Er all-alder-litteratur for alle eller ingen?

Drømmelogikk
”Eg” introduserer seg sjøl som frosk på første side, mens illustrasjonen viser et barn i froskedrakt. Vi har altså å gjøre med en liksom-frosk, og slik åpnes muligheten for å tenke deg at du leker frosk. Frosken kan fortelle at den ”akkurat skal til å ete ein fluge” som på neste side blir gjentatt og utvida til ”ein fluge og ein elefant”. Deretter assosieres det fritt videre, for denne elefanten

kan danse og drøyme om rare hattar

som svever over eit tårn

som må dukke og byrjar å le

slik at kaffikoppane blir

skremde og hoppar opp og

landar inni hovudet på

ein hund og eit villsvin

Eit villsvin som…

Og slik fortsetter det i en slags surrealistisk drømmelogikk. Illustrasjonene gir assosiasjoner til 70-tallet der de tar oss med ut i en forenkla natur som er klipt og bretta i farga kartong. Todimensjonale tegninger møter tredimensjonal origami. Tablåene virker avfotografert fordi forgrunnen stadig er sensitivt uskarp og ute av fokus. Torseter byr på et subjektivt blikk som underbygger det tredimensjonale og gir bilder man kan lete seg innover i. De skaper rom for tanken i en tekst som skal kunne gi assosiasjoner i nær sagt alle retninger.

Kultpotensial?
”Historien gir ikke mening i logisk eller psykologisk forstand, og har nettopp derfor kultpotensial hos barn og foreldre”, skriver Morten Haugen i Aftenposten (23.06. 2010). Da forutsetter han en trang til å dyrke det meningsløse. Pussig nok finner jeg ingen barn som er interessert i det.

Hva de unge måtte mene er visstnok underordna, for den ekte kunsten er kjennetegna ved sin autonomi – den er skapt med en sjølstendighet som utelukker tilpasning til en spesiell alders- eller målgruppe. En studie av barnebokanmeldelsene i Norge i 2009, viser at barnebøker som defineres som kunst får flere anmeldelser enn gjennomsnittet og nesten utelukkende positiv vurdering. De behøver riktig nok ikke være like meningsløse som Eg er ein frosk for å kvalifisere som kunst, men det typiske for sånne bøker er at de har et nivå som nesten bare voksne barnebokeksperter vet å verdsette. Redaktøren for barnebokkritikk.no, Inger Østenstad, er en sånn ekspert. Men mens de fleste i bransjen priser seg lykkelige over at det fins barnebøker som kan oppnå kunststatus, har hun hevdet at barnebøker verken kan eller bør være kunst (”Barnelitteratur og forestillingen om kunstens autonomi”, Årboka. Litteratur for barn og unge, Samlaget 2002). Hun refererer til den franske kultursosiologen Bordieu som hevder at kunstbegrepet først og fremst er blitt brukt til å heve seg over kulturfenomener som er populære blant folk i lavere klasser. Skal vi tro Bordieu, oppnår Morten Haugen å demonstrere sin gode smak og høye dannelse ved å utrope dette til ei potensiell kultbok. Han kopierer smaken til de finkulturelle og øker sjansene for å bli tildelt verv i prisjuryer og stipendkomiteer. Jeg bør sjølsagt holde meg for god til å lure på om han gjør det på barns bekostning.

De voksnes estetikk
Det er påfallende hvordan anmeldere i møte med kunstbøker tyr til vurderingskriterier fra voksenlitteraturen og finner lite å utsette. Samtlige barn jeg har introdusert denne boka for avviser den etter få sider. Hva er det i veien med dem?

Boka framstår rikholdig, gjennomarbeida og nyskapende. Her forenes to anerkjente kunstnere for første gang, og summen blir ei spennende utforsking av nye uttrykksmuligheter. Den første boka til Kurt Johannesen, Øvingar, ble introdusert som installasjon på Høstutstillinga i 1994. Den er full av tips som ”Et litt ost og sjå på månen.” Siden er det blitt en rekke mer eller mindre poetiske bidrag. Teksten til denne bildeboka er en omarbeida versjon av den betraktelig lengre Eg er ein frosk som kom på Zenith forlag i 2007. Er det ikke flott at han ønsker å dele noe av sine kreative prosjekter også med barn?

Øyvind Torseter vant Bologna Ragazzi Award for Avstikkere i 2008, og er dermed å regne for en bildebokskaper i verdensklasse. Eg er ein frosk føyer seg tydelig inn blant hans personlige prosjekter, der barnet i kanindrakt fra Avstikkere og Granateple nå har fått froskeham. Mer stilsikker lekenhet skal man lete lenge etter. Hans karakteristiske papirklipp og tilsynelatende upresise streker er supplert med forseggjorte origamidyr. Linja gjennom bøkene hans er fortsatt tydelig, samtidig som han fornyer seg. Kan man forlange mer?

Barnelitteraturens premisser
Alternativet er å forsøke å lese mer som et barn, slik diverse kritikere er blitt bebreida for opp gjennom historien. De blir beskyldt for å undergrave barnebøkenes status som likeverdig litteratur. Men dersom man for eksempel ser nærmere på fortellerinstansen i Eg er ein frosk> er det lettere å forklare hvorfor den mislykkes i å holde på interessen. Teksten lar frosken som presenterer seg så tydelig i starten, forsvinne bak rekka av nye dyr som introduseres – før den dukker opp igjen på siste side og snapper til seg flua. Allerede når vi kommer til punktet der tårnet ”må dukke og byrjar å le”, glir stemma til denne frosken over i upersonlig oppramsing. Sjøl om Torseter fokuserer mer på frosken i illustrasjonene, gjør han den til et uvirkelig på-liksom-dyr. Det gjenstår lite å identifisere seg med.

Fra å være poetisk repeterende, går teksten over i ei rekke av som-setninger, så mange etter hverandre at god, gammeldags kansellistil blir lettlest i forhold. Som-setninger innbyr ikke åpenbart til sprudlende språklek, slik vi kjenner fra nonsens-litteraturen. Mens hatten til elefanten begynner å sveve over et tårn ”som må dukke og byrjar å le slik at kaffikoppane blir skremde” går illustrasjonene rett fra oppslaget om en tedrikkende elefant til vettskremte kaffekopper. Hvor ble det av tårnet? Å overlate ting til fantasien er fint, men ei god barnebok tåler ikke for store hull.

Paradokset
For at denne drømmelogikken skulle fått den støtten den trenger for å nå fram, måtte antakelig illustrasjonene i større grad ha repetert teksten. I stedet tilfører Torseter sitt eget – slik store illustratører gjør. Han og Johannesen reindyrker prosjektene sine så gjennomført kunstnerisk at det må være lov å undre seg: Har de noen gang har vært barn?

For hvis dette er ei ”potensiell kultbok”, er det en kult de fleste barn bør erklære seg uhyre skeptiske til.