Eg er på veg

En okkupert kropp «Ung i dag» er en sterk assosiasjon jeg fikk av denne korte,

En okkupert kropp

«Ung i dag» er en sterk assosiasjon jeg fikk av denne korte, problemorienterte romanen om skolejenta Donna som blir gravid etter en intens sommerflørt med strandstolvakten under en ferie på Mallorca. Når det gjelder ungdomsbøker, minner betegnelsen «Ung i dag» om 1970-tallet da ungdomslitteraturen skulle sette problemene under debatt som sosialrealismen gjorde det i «voksenlitteraturen», og Aschehoug var spesielt heldig med sin «Ung i dag»-serie som ble importert fra Sverige. I dag virker disse bøkenes ensfargede forsider med enkle, kontraststerke svarte tegninger gammeldagse, og heller ikke i «voksenlitteraturen» produserte sosialrealismen noe særlig litteratur som har tålt tidens tann.

Peters og Annas bebyer
Peters baby av Gun Jacobson fra 1971, som kom på norsk i «Ung i dag»-serien i 1973, tok både for seg ungdomsgraviditet og kjønnsrolleproblematikk. I boka får femtenåringene Petter og Marianne barn, Marianne overlater omsorgen for datteren til Petter, som faller inn i farsrollen, slutter å drikke øl og dermed beviser at selv svært unge menn kan ta hovedansvaret for et barn hvis de vil. Forbindelseslinjen til Peters baby var naturlig å trekke da Unni Lindell kom med Annas baby i 1992, som et mer realistisk tilsvar til 1970-tallets ideologisering. Romanen ble fort en klassiker og handler om den naive fjortenårige Anna som blir gravid etter en rask sommerforelskelse, og som havner i en vanskelig konflikt med foreldrene som ønsker at hun skal ta abort, mens hun selv bestemmer seg for å beholde barnet. Romanen kan være full av klisjeer, men den er like fullt en fortelling om graviditeten og fødselens dramatiske konsekvenser for Anna og hennes forhold til familie og venner. I 1999 kom romanen ut i en «oppdatert» rosa versjon Anna+Didrik=baby, og Unni Lindell ble kåret til Norges beste ungdomsbokforfatter av medlemmene i De Norske Bokklubbenes Ungdomsbokklubb.

Donnas ekstremsituasjon
Sosial ekstremsituasjon har Donna i Eg er på veg i så stor monn at det er en «Ung i dag»-bok verdig: Donnas far er alkoholiker. Hennes mor er innlagt på psykiatrisk sykehus og har mistet forbindelsen med virkeligheten. Hennes bror er narkoman. Donna bor hos en snill gammel dame og har et eneste vennepar, tvillingene Frida og Fred, som inviterer henne med på drømmeferie til Mallorca. Der blir Donna gravid med strandstolvakten José.

Eg er ein mage

 

Ikkje noko anna enn ein mage.

 

Berre ein mage på to bein

 

Ikkje noko hovud, ikke noka jente som heiter Donna.

 

Eg er ein mage.

 

Korleis går det med magen? spør folk

Slik begynner fortellingen om Donnas graviditet. Kapitlene hvor hun slik kverner rundt graviditeten og sin følelse av å være okkupert av en uønsket fremmed, veksler med kapitler i mer fortellende prosa hvor det handler om sommeren og forholdet til José. Den angstfulle avvisningen av den fremmede okkupanten i magen kontrasteres med skildringen av den erotiske idyllen og fellesskapsfølelsen Donna opplevde sammen med José, som igjen kontrasteres med Donnas ekstreme sosiale situasjon. Først etter fødselen klarer Donna å akseptere barnet.

Det skjer i teksten
Eriksen er en forfatter som vil mye med språket. (Men dobbeltbunnen i tittelen er kanskje litt overtydelig?) I Eg er på veg skaper hun en vellykket spenning og spennvidde i Donnas karakter gjennom den språklige kontrasten mellom Donnas korte, mutte, motvillige setninger i erkjennelsesprosessen som gjelder graviditeten og nåtiden, og de mer fortellende, reflekterende, dialogiske passasjene hvor hun går gjennom sommerforelskelsens hendelsesforløp. Slik skjer Donnas utvikling og modning i teksten ved at de to ulike refleksjonsmåtene til slutt møtes og forenes. Men modningen og – kanskje mer interessant – de «hvite flekker» i Donnas refleksjonsnivå og selvforståelse lar seg også spore i gjentagelser, mønstre og korrespondanser. Donna betegner både fosteret hun bærer på og José som fremmede. Hun idylliserer ham, hans intelligens og hans skjønnhet og nærheten og forståelsen som oppstår dem i mellom. Hun fremstiller det som sitt offer til ham – han ville ta en utdanning og har ikke råd til å betale bidrag til et barn i Norge – når hun nekter å oppgi ham som barnefar, men hun slår også fast at «Han høyrer ikkje til i Norge». Til slutt gir hun datteren hun bærer navnet Josefine, idet hun trekker en kontrasterende linje fra forelskelsen i José og den nye kjærligheten til datteren: «Det tok tre sekund å forelska seg i far din, men mindre enn eitt å verta glad i deg».

Naturkrefter
Innen hun er kommet så langt er historien om sommerforelskelsen ferdigfortalt og fullendt som et eventyr som kan gjenfortelles om sommerens vakreste kjærlighet. José er blitt fjern, og tankene på ham som mann og som menneske er relegert til naturkreftenes gebet hvor det kalde, nordlige til slutt har fått kontroll over det varme, sørlige:

Det var ein galskap,

 

ein galopp som ikkje lét seg stansa,

 

ei naturkraft,

 

ei tyngdekraft,

 

snø om vinteren,

 

vindar frå kaldt til varmt

Det virker også som om det er naturkreftene som gir seg til kjenne i graviditeten og især i fødselsøyeblikket, som setter Donna fri fra hennes angstfulle selvfornektelse: «Det var eit dragsug så sterkt at eg ikkje kunne halda / imot. Eg var ikkje med lenger. / Eg var utanfor meg sjølv.» og «Alt er omsnudd. / Verda er sett på ende». Det er derfor ikke til å undres over at en kattefødsel, hvor den førstegangsfødende katten gjør alt instinktivt riktig, gir et erkjennelsesmessig vendepunkt for Donna slik at hun kan begynne å akseptere sin situasjon.

Okkupert av en fremmed
I et intervju i Bergens Tidende (se her) gir Helga Gunerius Eriksen uttrykk for at hun i tillegg til forelskelsens ekstremsituasjon har villet utforske den gravides følelse av å være invadert, okkupert. Om dette var det hovedtema hun tenkte seg, har det imidlertid forandret seg og blitt mindre entydig i og med at hun, tross alt ganske klisjémessig, har lagt forelskelsen til Syden hvor hun har gjort barnefaren til ikke bare en sosialt svak badestolvakt (riktignok – i hvert fall i følge Donna – med ambisjoner om studier og sosial fremgang), men sågar til halvt marokkansk, halvt katalansk, en sosial outsider også i sitt samfunn. Det nasjonale er i det hele tatt tematisert i stor grad i romanen, spesielt i en volleyballturnering hvor tvillingparet Frida og Fred forsvarer Norges ære og Donna og José er dommere, og dessuten gjennom Donna og Josés lek på stranden med å gjette hvilket språk badegjestene omkring dem snakker. Slik blir det nærliggende å tolke okkupasjonen av Donnas kropp av en fremmed, ikke bare som fosterets okkupasjon, men også som den fremmede Josés okkupasjon. Dermed har Helga Gunerius Eriksen levert en roman som gjør det mulig å debattere flere problemer enn bare ungdomsgraviditet, og som setter disse problemene under debatt på en langt mer åpen, utspørrende og litterær måte enn 1970-tallets «Ung i dag»-bøker maktet å gjøre det.

Helga Gunerius Eriksen har skrevet to ungdomsromaner tidligere med Donna som hovedperson: Stjerna over Bergen (1992) og Donna Q (1995). Eg er på veg kan leses uavhengig av disse.