Tittel: Eg var der - historier vi ikkje må gløyme
Tekst: Gudrun Pausewang
Oversetter: Øystein Rosse
Forlag: Samlaget
Årstall: 2008
Antall sider: 194

ISBN: 978-82-521-7186-0

Eg var der – historier vi ikkje må gløyme

DET TREDJE RIKETS BARN

Gudrun Pausewang både engasjerer og opplyser med sine fortellinger om tyske barns krigsopplevelser, men boka er likevel dypt problematisk – som litteratur og ikke minst som historieformidling.

Det er lett å bli begeistret for den tyske forfatteren Gudrun Pausewangs Eg var der, som nå kommer i norsk oversettelse på Samlaget. Pausewang klarer nemlig noe man skulle tro var umulig etter 60 år med krigslitteratur: å gi oss et friskt og annerledes blikk på nazi-Tyskland og andre verdenskrig. Det er ikke de store heltene eller de lidende ofrene vi møter i denne boka, det er det tredje rikets barn – en generasjon som ble født inn i en allerede skakkjørt nasjon, og som har måttet leve med den kollektive skylden for noe de selv ikke var med på å sette i gang. I 20 korte fortellinger gir Pausewang oss et levende bilde av hvordan dagliglivet i Hitlers Tyskland kunne arte seg for et ungt menneske, og mye av det hun forteller, gjør inntrykk. Vi får blant annet høre om familien som spiser den fortsatt varme middagsmaten til de jødiske naboene som nettopp har blitt slept ut av huset, om onkelen som tar sin lille nevø med på jakt etter rømte krigsfanger, og om den elskede musikklæreren som mistet kjærligheten til musikken etter flere døgn i Gestapos forhørsrom.

Nøktern forteller
Pausewang forteller om alt dette i en enkel, nøktern og befriende usentimental stil. Hun faller aldri for fristelsen å forsterke de dramatiske scenene med emosjonelle beskrivelser, men stoler på at leseren er i stand til å forstå og reagere på det som skildres. Oversettelsen flyter også godt, selv om tilpasningen av teksten til et norsk publikum ikke alltid er like vellykket. For eksempel blir det tyske nazipartiet omtalt som NS, noe som sikkert fungerer greit i en tysk kontekst, men i Norge er NS ensbetydende med Nasjonal Samling.

Varierte fortelleformer

Forfatteren har valgt å bruke et mangfold av fortelleformer for å skildre de tyske barnas opplevelser. Noen av fortellingene har en dramatisert jeg-forteller; andre er skrevet i tredjeperson med innblikk i hovedpersonens tanker og følelser; andre igjen er dialoger der eldre mennesker mer eller mindre motvilling forteller sine barnebarn og oldebarn om hva de opplevde i barndommen. Felles for alle tekstene er imidlertid det tilbakeskuende perspektivet; vi møter personer som i etterpåklokskapens lys ser tilbake og forsøker å forsone seg med det de har opplevd, gjort og trodd på.

Grenseoverskridende

Den effekten boka har på leseren, skapes langt på vei av forfatterens uredde overskridelse av grensen mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Som Pausewang gjør rede for i etterordet, bygger alle fortellingene på faktiske hendelser; noen er selvopplevde, andre har hun blitt fortalt. Framstillingsformen har hun imidlertid hentet fra skjønnlitteraturen, og den bringer oss langt nærmere de historiske personene enn en tradisjonell historietekst ville gjort. Denne grenseoverskridelsen har åpenbart skapt mye hodebry for norske bibliotekarer og bokhandlere, for boka har blitt klassifisert som alt fra dokumentar til novellesamling.

Uetterrettelig historieformidling

Grenseoverskridelse er imidlertid en aktivitet som de færreste kommer fra uten å snuble og forstrekke seg, og det gjør heller ikke Gudrun Pausewang. På den ene siden kan man si at hun går for langt i litterariseringen av det historiske stoffet: Men unntak av i det korte etterordet holder hun seg konsekvent til en fortellende form, og hun tar seg aldri tid til å presentere sine kilder eller diskutere sin egen arbeidsmåte. Hun hevder at noen av historiene er selvopplevde, men oppgir aldri hvilke, og hun gjør heller aldri rede for hvordan og i hvor stor grad hun har omskrevet de historiene hun har blitt fortalt. Dette er med andre ord en lite etterrettelig tekst.

Uforløste fortellinger

På den andre siden kan Pausewang kritiseres for ikke å ha gått langt nok i litterariseringen. Hun har øyensynlig følt seg bundet av sitt historiske grunnlagsmateriale og ikke vært villig til å dikte litt om på sannheten for å skape fortellinger med mer spenning, driv og overraskende vendinger, slik Torborg Nedreaas gjorde i «Kruttrøyk» og de andre novellene i Bak skapet står øksen fra 1945. Med noen hederlige unntak er fortellingene i Eg var der lite annet enn kronologiske framstillinger av en serie historiske begivenheter. Fortellingen om musikklæreren er et godt eksempel: Pausewang forteller først at læreren var glad i musikk, deretter at han ble avhørt av Gestapo, og til slutt at han mistet kjærligheten til musikken. Dette var selvsagt tragisk både for ham og elevene, men tragedie skaper ikke automatisk god litteratur.

En problematisk bok

Det er vanskelig å gjøre seg opp en entydig mening om Gudrun Pausewangs Eg var der. På den ene siden gir boka oss et nært og levende bilde av en side av det tredje riket som sjelden blir belyst, og den har dermed sin verdi som en påminnelse om hva som skjedde i Hitlers Tyskland. På den andre siden burde bokas uavklarte posisjon mellom skjønnlitteratur og sakprosa få varsellampene til å begynne å blinke hos kritiske lesere, og ikke minst hos lærere som vil bruke boka i historieundervisningen. Pausewang forteller enkle historier som berører oss fordi vi oppfatter dem som sanne, men hvor sanne de egentlig er, gir hun oss aldri mulighet til å finne ut. Boka gjør inntrykk, men på en lite redelig måte.



Skrevet av:
Kommentarer