Tittel: Ein liten sjanse
Tekst: Marjolijn Hof
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2009
Antall sider: 112

ISBN: 978-82-521-7369-7

Ein liten sjanse

INNSIKTSFULLT OM FRYKTEN FOR TAP

Marjolijn Hofs styrke er at hun gir frislipp for forvirrende og uhåndterlige reaksjonsmønstre, både hos barn og voksne.

Jassepassejassepassejassepasse. Hva dette betyr? Ingenting og alt, og derfor er det fint å si når livet er tøft. Å snekre, tegne, vaske og rydde kan også ta tankene bort fra det vonde. Men livets smerte må man nok møte likevel. Det erfarer vesle Kiek. Hun har nemlig en far som er i krigen – ikke for å ta liv, men å redde liv. Han er nødhjelpslege.

Det er ikke første gang pappa er borte. Men det gjør det ikke enklere, verken for Kiek, mamma eller bestemor. En dag kan det jo gå galt! Kiek har hørt om «forvilla kuler» og soldater (5). Folk sier pappa er en helt, men Kiek synes han er egoistisk. Bestemor er enig. Mamma, derimot, visste hva hun gikk til da hun giftet seg. Han er ingen «heimemann» (37), sier hun, og prøver å berolige ved hjelp av sannsynlighetsresonnementer. Få barn har en død far:

    «Sjansen for at du har ein far, er stor… Og sjansen for at du ikkje har nokon far, er liten.» (14)

Den logikken forstår Kiek. Og spinner videre: Enda mindre sannsynlig er det at far dør hvis man allerede har en død hund. Hun begynner å skule på familiehunden, en sur, feit og stinkende dachs… Og en tenk om hun i tillegg hadde en død mus? Kiek nøler ikke med å overtale mor til å kjøpe mus. Pappas død skal avverges.

Kraft i det usagte
At noen må drive nødhjelp er åpenbart. Men å være et barn av idealistiske foreldre kan ha omkostninger. Marjolijn Hof har valgt et alvorlig og stort tema – og resultatet er en humoristisk og liten bok. Klarer så forfatteren å favne en så omfattende tematikk innen så pass beskjedne rammer? Ja, fordi hun ikke anstrenger seg for å skildre hele smerten og angsten som rører seg i et menneske som frykter tap. I stedet viser hun en flik – og lar resten være antydet og usagt. Men slik lodder hun dybder som det kanskje ikke finnes ord for. Når Kiek får beskjed om at pappa er savnet, skildres reaksjonen hennes slik:

    «Eg la hendene på bordet. Det var avtrykk av tenner under tommelen. Det var lett å sjå at jeg hadde ei skeiv tann» (34).

Dette er kun én av mange pregnante formuleringer.

Smerte og smil
Boken er kort, og språket deretter. Hof skriver korthugd, repetitivt og poengtert, og lar ofte dialoger føre handlingen fremover. Viktigst er samtalene mellom mor og datter. Her får vi god innsikt i både barnets og den voksnes tankemåter, og en rørende skildring av et mor-datter-forhold som faktisk fungerer. Ofte skrives barnebøker om fraværende voksne som ikke forstår, og barn som må baske med tanker i all ensomhet. Eventuelt møte en annen voksenperson. Her er mor til stede, klok, varm og lyttende – men likevel bærende på smerte. Det er ikke alltid hun klarer å si det Kiek trenger å høre. Eller beskytte henne fra å overhøre alvorlige voksensamtaler. Derfor blir det jo likevel mye tankekamp for Kiek, og prosjektet om å svekke dødssannsynligheten kommer fort ut av kontroll. Barnets «magiske tankemåte» er innsiktsfullt og troverdig tegnet, og det gjelder også måten barns frykt og sorg kan gi utslag i raseri, fulgt av skyldfølelse. Det kan godt tenkes at boken kan ha terapeutisk funksjon. Særlig fordi Hof evner å fremvise lys, humor og håp midt i krisen.

Frislipp for følelser
Lyset til tross – det er ikke helt treffende når forlaget sier «feel-good» om boken. Fullt så lettbent er den ikke. Den styrer for eksempel klar av superhappy ending. Heldigvis, for dét hadde blitt for «billig». Men det er heller ikke riktig å si «feel-trist», som Samlaget også gjør. Feel-trist er faktisk et ganske sterkt ord, det minner om å « ta livsmotet fra et barn» (Løgstrup), og det gjør denne romanen på ingen måte. Det er balansen mellom svartsyn og håp som gjør den sannferdig og god. Det er ikke nødvendig å klistre enten-eller-følelser til boken, for Hofs styrke er jo nettopp at hun gir frislipp for forvirrende og uhåndterlige reaksjonsmønstre, både hos barn og voksne.

Praktfullt oversatt
Samlaget har imidlertid rett i at dette er en svært god bok. Den prisvinnende forfatteren Marjolijn Hof uten tvil har fortjent heder. Heder fortjener også oversetter Lars Vikør, som har kledd historien i en plettfri, nynorsk språkdrakt. La oss håpe at han også fører pennen når flere av Hofs bøker (forhåpentligvis) gis ut.



Skrevet av:
Kommentarer