Eit eventyr er eit eventyr er eit eventyr

Eventyrlig virkelighet

Som tittelen mer enn antyder, dreier Eit eventyr er eit eventyr er eit eventyr seg om parallelle litterære og virkelige universer. En kongefamilie i et eventyr oppdager plutselig at handlingen stopper opp. Forfatteren har fått skrivesperre. Dermed tar de saken i egne hender og utforsker den verden som ligger utenfor deres eget litterære univers.

Figurer med egen vilje
Vi har ofte hørt forfattere uttale: ”Figurene i bøkene lever sitt eget liv. De tar så å si over styringen når det gjelder hvordan handlingen utvikler seg”. Og det er akkurat dette som skjer i Lembckes bok. Måten forfatteren lar figurene reflektere over sine egne roller og situasjon, gir boka både dybde og humor. Dronningen er for eksempel strålende fornøyd med å slippe de søvnløse nettene som forfatteren har tvunget henne til. Navnet sitt ”Nattens Dronning” er hun heller ikke fornøyd med. Det hadde passet bedre på en kaktus, mener hun. (Noe hun har helt rett i, for det finnes nemlig en kaktus ved dette navnet)

Filosofiske krumsprang
Boka er proppfull av filosofiske problemstillinger og henvisninger. Den naive kongen viser stor innsikt: ”Alle endringar burde byrje med spørsmålet: Kvifor gjer eg akkurat det eg skal til å gjere no?” Forfatteren blir beskyldt for å være en av disse filosofene som ikke tror på det han ser eller kjenner. Og den onde Grev Minnepinne stiller spørsmålstegn ved hva som i det hele tatt er sant i denne boka. For er et eventyr et eventyr hvis det er sant? Disse filosofiske godbitene gjør at jeg undrer meg litt over målgruppen som er satt for boka: fra 6 år som høytlesingsbok, og ellers fra 8 år. Vil denne gruppen oppfatte nyansene og kompleksiteten i disse problemstillingene? Eller vil det bare virke som et forstyrrende element for historien?

Å, jasså, gitt!
Forfatteren leker seg med eventyrkonvensjoner hele veien. De ulike figurene har en sterk bevissthet om hva som sømmer seg eller ikke for dem. Dette ser vi blant annet i språket: Kongens og prinsessens snirklete og høytidelige tale står i sterk kontrast til dronningens stadig mer hverdagslige språkføring. Prinsessen får påpakning fra sin far når hun roper ut: ”Kom, der skjer det noko!”, og han er ikke fornøyd før hun retter det til det mer kongelige: ”I det fjerne ser eg folk stå, lat oss dit gå”. Camilla Bjørke, som har oversatt boka til nynorsk, utnytter flere steder nettopp denne kontrasten mellom det høyverdige og det hverdagslige språket med den frodigheten som bare nynorsk kan gi, blant annet hos Grev Minnepinne. Dronningen på sin side får en sterkere og sterkere trang til å slenge ut det lite høytidelige ”Å jasså, gitt!” i tide og utide. Det er komisk hvordan kongefamilien gradvis oppfører seg mer og mer som helt vanlige folk etter hvert som de får smaken på friheten fra forfatterens instruksjoner. Ved å gi ikke bare kongefamilien, men også de andre eventyrfigurene vi møter sin egen vri, skaper Lembcke overraskelsesmomenter og humor.

Avslutning til frustrasjon og inspirasjon
Til slutt samles alle i slottet til kongen. Forfatteren har endelig kommet over skrivesperren, og leser høytidelig opp eventyret for figurene sine. Det viser seg å skuffe tilhørerne (og leseren). Eventyrfigurene reagerer slik: ”Dronninga tok notat, kongen rista på hovudet, og prinsesse Rosenraud var skuffa over at ho berre vart nemd i forbifarten.” Figurene oppfører seg komisk nok som skuespillere med primadonnanykker, og som leser, forstår man dette i grunnen godt. Lembcke gjør ikke saken noe bedre ved å la forfatteren avslutte det hele i løse luften. Dermed står man igjen med en underlig følelse av å ha blitt snytt. Men til gjengjeld er det her Lembcke gjør et grep som viser seg å bli selve bokas sluttpoeng: For kongefamilien gir seg ikke, og her tar illustratøren over der ordene slutter: Vi forlater dem i det de sammen er på vei inn i en tettskrevet side for å fortsette historien. Siden det til og med står ”Entreé” over boksiden, er det kanskje ikke slutten, men begynnelsen vi ser, takket være den oppløftende tegningen. Sybille Heins illustrasjoner heller mot karikaturen og tegneserien, men er allikevel utført på en slik måte at det passer godt til eventyrtemaet. Hun lar bokstaver, revnede boksider, sidetall, løsrevet tekst og store penner være sentrale elementer sammen med eventyrfigurene og understreker dermed bokas hovedpoeng.

Eit eventyr er eit eventyr er eit eventyr er en morsom, original og litt ertende bok, der det ikke er målet, men veien fram dit, og kanskje også veien videre som er poenget. Figurenes frustrasjon over den åpne avslutningen er felles med vår frustrasjon som leser. Man får en følelse av at man blir dratt inn i eventyrets virkelighetsdimensjon sammen med figurene. Til tross for figurenes frihet under skrivesperren, tar forfatteren i boka og Lembcke tilbake makten, og vi blir stående igjen som hjelpeløse marionetter. Eller gjør vi det? Kanskje forfatterne tvert imot har gitt oss verktøyet til å dikte videre selv?