Eit kjensleg emne

Sensitivitetslesarar – strenge portvoktarar eller hjelpemiddel i jakta på eit større mangfald?

Dei siste månadane har ein ny debatt funne vegen inn i det norske litteraturfeltet – debatten om sensitivitetslesarar. Debatten blei sett i gong – eller importert frå USA, blir kanskje meir riktig å seie – av Vårt Land 18. juli, med ungdomsbokforfattaren Teuta Dibrani i front:

Foto: Thea Kamilla Jonassen/Gyldendal

Teuta Dibrani. Foto: Thea Kamilla Jonassen/Gyldendal

«Jeg synes det absolutt er nødvendig med sensitivitetslesere. Spesielt dersom det er en minoritet i hovedrollen. For hvem kjenner karakteren bedre enn en med samme bakgrunn og erfaring?» Rolla til sensitivitetslesaren skal, ifølgje Vårt Land, vere «å gjennomlese bokmanus og sikre at skjønnlitterære bøker ikke inneholder støtende innhold når en forfatter skriver om en karakter med bakgrunn eller erfaringer forfatteren ikke har selv.» I USA har debatten særleg dreia seg om såkalla YA-litteratur, bøker for eldre ungdom og unge vaksne.

Det gjekk ikkje lang tid før motreaksjonane på utspelet til Dibrani kom. «Umiddelbart tenker jeg dette er å vingeklippe forfattere,» kontra journalist Mala Wang-Naveen i same artikkel. «Sensitivitetsleser-ordningen er ytterst problematisk, fordi den rører borti friheten i det skrevne ord,» uttalte forfattar Lars Petter Sveen. Og då Vårt Land slo opp at Cappelen Damms barne- og ungdomsavdeling allereie tok i bruk sensitivitetslesarar i visse tilfelle – ei oppfatning som seinare vart nyansert av forlagssjef Ragnfrid Trohaug i eit motsvar i Klassekampen – blei problematikken imøtegått av Klassekampen Bokmagasinets Karin Haugen: «Er Cappelen Damm seg bevisst at de med et slikt steg åpner for at spørsmålsstillingen endres radikalt, fra ‘Er dette riktig?’ til ‘Er dette greit?’» Etter dette har debatten rast vidare i mellom anna Aftenposten og Rushprint.

Vanskeleg å halde oversikt? Ingeborg Sivertsen Landfald oppsummerer det godt i kommentaren sin «Hva snakker vi om når vi snakker om sensitivitetslesere?» på nettsidene til Norsk barnebokinstitutt.

Mangel på mangfald

Debatten er interessant fordi den blandar seg inn i ein større pågåande samtale, om mangelen på mangfald i norsk barne- og ungdomslitteratur. For mens kjønns- og seksualitetsmangfaldet i dagens barne- og ungdomsbøker har blitt større, er det framleis urovekkande kvitt i den norske barnebokheimen. Til tross for at det finst både vilje og gode intensjonar hos både forlaga og skriveskulane, er kvitfargen dominerande i alle instansane av norsk bokbransje: hos dei som omset, hos dei som redigerer, hos dei som skriv kritikk og hos dei som skriv.

Det gjeld meg sjølv også, og eg har fleire gongar kjent på det, både som redaktør og som kritikar, når eg krotar med spørsmål som: Skal ein leggje godvilja til når ein får eit prosjekt som tematiserer mangfald framfor seg? Og kvar skal ein eigentleg leggje lista for å bli støytt på andre sine vegner?

Ikkje minst har eg kjent på det som forfattar. Alle som skriv veit at det å skildre nokon med ein annan hudfarge, etnisk bakgrunn eller seksualitet enn ein sjølv kan kjennast som eit risikoprosjekt – sensurinstansar eller ei. Sjølv merkar eg rammene skrumpe inn rundt meg om eg skriv om ikkje-etnisk norske karakterar. For viss denne karakteren skal bli ståande som ein av dei einaste med ein viss etnisk bakgrunn i norsk barnelitteratur: Kan ho då vere slem? Vere fattig? Kan han vere tjukk og trene thai-boksing, sjølv om han kjem frå Thailand? Når frykta for å støyte nokon spøker i bakgrunnen, er det ofte enklast å halde seg til karakterar med same etnisitet og seksualitet som ein sjølv. Ein slik tankegang er det jo ingen som er tent med – men kvar kjem frykta eigentleg frå? Er det reaksjonane til sensitivitetslesaren ein ser for seg, eller er det dei steile frontane i debatten som får handlingsrommet til å skrumpe inn?

Både redaksjonen i Vårt Land og Karin Haugen verkar å sjå for seg sensitivitetslesaren som ein slags portvoktar som skal sperre for den kunstnariske fridomen. Trohaug og Dibrani ser ut til å tenkje annleis: «– Men i bunn og grunn er det bare hjelp du kan få tilbud om, og så kan du takke nei til den hjelpen om du ikke vil ha den,» har Dibrani uttalt. «En sensitivitetsleser er bare en leser med ekstra kunnskap. Jeg ser ikke hvorfor det skal skille seg fra god research.» Med dette i bakhovudet: Kanskje går det an å sjå for seg sensitivitetslesaren som eit forlagsskaffa hjelpemiddel, eit ekstra blikk som – snarare enn å fungere som sensurinstans – kan bøte på mangelen på minoritetserfaringar i forlagshusa og gi forfattarane tryggleiken til å ta større sjansar i skrivinga?

Cover-gard

Lukka port eller opning?

Ei av dei som har reflektert over desse spørsmåla, og som har jobba aktivt for å skape meir mangfald i bøkene sine, er illustratøren Sunniva Sunde Krogseth. «Jeg liker at enkle valg jeg tar kan bidra til å fortelle mer nyanserte historier. Det har blitt en vane å tegne mangfold,» fortel ho i eit intervju med Periskop. I arbeidet med illustrasjonane til Brynjulf Jung Tjønns nyaste barnebok, Gard er ikkje redd, der hovudpersonen er adoptert frå Korea, er ho likevel glad for å ha ein med minoritetserfaringar å støtte seg på: «I et slikt prosjekt finnes flere fallgruver. Grenselandet mot det karikerte og stereotype er blant dem – og dette er veldig viktig å unngå […] – Det gjør meg trygg at forfatteren, som selv er adoptert, skal godkjenne illustrasjonene.»

I framtidas barnebok-Noreg er det lov å håpe på ei verd der mangfaldet glir inn som ein naturleg del av dei litterære prosjekta, og ikkje treng å vere verken hinder eller mål.

Når ein ser for seg dette, treng kanskje ikkje sensitivitetslesarane å representere ei lukka port for norske barne- og ungdomsbokforfattar lenger. Kanskje kan dei i staden vere ei opning?

 

Ingrid Senje (redaktør, kritiker og forlagskonsulent), og Ahmed Akef Khateeb (høgskulelektor ved Høgskulen på Vestlandet og kritiker) skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.

 



Skrevet av:

Kommentarer