Eksperimenter for nysgjerrige sjeler

Det er ikke til å undres over at Finstad makter å presentere biokjemi, bioteknologi og genteknologi på en spennende og enkel måte. Hun har både faglig bakgrunn som cand. scient og dr. philos. og solid pedagogisk erfaring. Finstad leder ”Forskerfabrikken” der barn får være ivrige ”arbeidere” på fabrikken, og hun er som profesjonell frilansjournalist og forskningsformidler engasjert i nysgjerrigper.no og TV2-programmet Forskerspirene. I 2002 utkom hennes Reisen fra urtiden der ulike fagområder innen naturvitenskap presenteres gjennom ni spesialister som forteller om sin forskning.

I Eksperimenter for nysgjerrige sjeler beskrives 12 eksperimenter og en avsluttende detektivhistorie. Hvert eksperiment starter med en interessevekkende innledning, gir så en punktvis liste for hva ”du trenger” og deretter en trinnvis fremgangsmåte beskrevet under ”Slik gjør du” og illustrert med flotte fargefotografier. Titlene på forsøkene er spennende i seg selv. I ”Glassplaneten” spires karsefrø i syltetøyglass, og vekstforholdene varieres. Med viten fra eksperimentene introduseres forskningsresultater om forhold i dagliglivet i 28 faktaruter. For eksempel blir det i forbindelse med forsøket ”DNA-molekyler i hvitløk” beskrevet faktaruter om likheter og forskjeller i ”DNA-kart” til menneske og sjimpanse og om arbeidet med å ødelegge et gen slik at en ”Tårefri løk ” skapes.

Noen av eksperimentene går ut på å bygge modeller. En DNA-modell lages av seigmenn som festes til hverandre med tannpirkere. Seigmennene er av fire forskjellige farger svarende til de fire ulike basene i DNA-molekylet. Av en oversiktlig tabell kan leseren finne hvilke tre seigmenn som koder for en bestemt ”kjemisk bokstav” – svarende til en bestemt aminosyre. Eksperiment-boken er elegant popularisering, og vi sier med Finstad:
Gratulerer! Nå har du bygget en modell av et DNA-molekyl som inneholder et ord. Fordi du kan seigmannskoden, kan du også lese hva som står der. …”.Detektivhistorien i slutten av boken, bygger på forskning fra Orderud-saken på barnåler. Gendetektiven Sonja søker å avsløre om det er hunden eller broren til Matilde som har slengt kosedyret hennes under en busk. Sonja lager DNA-prøver av barnåler fra kosedyret, fra hundens pels, brorens lue og åstedet, og prøvene blir analysert og resultatene tolket. Her har Finstad laget en interessant historie om genteknologi, men det kreves at leseren evner å oppfatte ting etter hvert som hun eller han leser.

Målgruppen for boken er verken spesifisert i forordet eller på permen. Det nevnte kosedyret, fotografier av barn, en vektangivelse på 30 kg et sted i teksten, og ikke minst den direkte forfatterstemmen som taler til Barnet, tyder på at boken er skrevet for barn rundt 10 år. Når vi vet at de fleste barn opp til 12 år er positivt innstilt til naturfag og at interessen synker drastisk utover i ungdomsårene, kan 10-åringer være en fornuftig målgruppe. Barna møter imidlertid mange ukjente fagord. I det første eksperimentet der man lager en modell av en celle med gelé og godterier brukes følgende fagtermer: proteiner, DNA-molekyler, mitokondrier, ER, Golgi, lysosomer, kromonsomer, cellekjerne, cytosol og membran. Ordene er fremmede for barn. Cellebestanddelenes funksjoner blir riktignok forklart, f.eks. proteiner: ”De er cellens arbeidere og maskiner, og kan også brukes til byggemateriale” og lysosomer: ”Søppelsentralrommet hvor utslitte proteiner og annet skrot blir brutt ned og resirkulert.” Men, er det slik å oppfatte at cellen sammenlignes med en fabrikk? Og er det pedagogisk lurt å presentere både fagtermer og mer eller mindre kjente forhold i en ikke angitt sammenlignende modell?

Det er ofte slik at et emne barn har lært om på skolen, får dem til å studere faktabøker om emnet. Barns erfaringsgrunnlag om vårt emne er imidlertid svakt. Dagens læreplan for 1.-10. klasse i natur- og miljøfag nevner overhodet ikke begrepene celle og DNA, og gen introduseres først i 10. klasse. Når barn eksperimenterer på skolen, arbeider de sammen i grupper på to til fire. Denne boken henvender seg til ett barn. Kanskje burde leseren vært oppfordret til å utforske celler og reaksjoner med en venn, søster, mor eller lærer? Det er vel heller ikke greit for en tiåring å gå til innkjøp av salmiakk, isopropanol eller pasteurpipette til enkelte av forsøkene?

Når vi vet at 40 % av naturfaglærerne (i 7. klasse) ikke har noen utdanning i naturfag, og når to-tredeler av dem strever med å finne passende opplegg for forsøk og sjelden eller aldri gjør forsøk med elevene (Høgskolen i Nesna, nr. 52, 2003) må Eksperimenter for nysgjerrige sjeler være et funn for lærere. I boken henvises det til flere nettsteder for videre studium. De har engelsk tekst og er for avanserte for barn, men nyttige for ungdom og lærere.

Hanne Finstads tekst oser av en sjelden formidlingsglede og populariseringsevne. Hun vil at celler og DNA-molekyler skal være like selvsagte deler av barn og unges erfaringsverden som godteriene og melken hun bruker i forsøkene. Og har barna en eller flere medlesere og noen å gjøre forsøkene sammen med, vil Finstad lykkes i sitt forsett.