Tittel: Eksplodera, den lille heksa som alltid er sint
Tekst: Nina Bay
Illustratør: Jonas A. Larsen
Forlag: LIV Forlag
Årstall: 2016
Antall sider: 32

Eksplodera. Den lille heksa som ikke ser sint ut

Eksplodera. Den lille heksa som alltid er sint er første bok i en planlagt serie på LIV Forlag. Boka preges av logiske mangler og fremstår som uferdig. 

Heksa Eksplodera bor mellom trærne i skogen mellom de høyeste fjellene, og hun er omtrent på størrelse med en sommerfugl. Hun er veldig liten, med andre ord. Hun er alltid sint, og det har hun vært siden hun var et lite heksebarn. Både mennesker, trollunger og drager gjør henne sint. Det verste av alt er dragelatter. Men jo sintere Eksplodera blir, og jo mer hun kjefter, desto mer ler Dragen. For alle drager elsker heksekjefting. Heksekjefting høres visst ut som summing. En natt får hun plutselig en idé til hvordan hun kan bli kvitt denne plagsomme dragelatteren. Det går ikke helt som hun hadde tenkt.

Illustrasjon 5 - Kaos i hulen

Hvorfor så sinna?

Vi befinner oss altså i et velkjent fantastisk univers med hekser, drager og referanser til troll. Sinte hekser er vi godt kjent med i barnelitteraturen fra før, og forholdene kunne dermed ligget til rette for en potensielt artig historie om (nok) ei sinna heks. Problemet er bare at jeg ikke forstår hvorfor Eksplodera er så sint, og hvorfor dragelatter er spesielt provoserende for henne. Det er greit nok at hekser ikke kan tåle dragelatter, men hva er det da som gjør at Eksplodera stadig befinner seg innenfor en slik rekkevidde at hun hele tiden hører den le? Ler Dragen så høyt at latteren hans sprer seg utover hele skogen? Teksten forteller ikke noe om at det er verken blide mennesker eller trollunger i umiddelbar nærhet som kan fremprovosere et så voldsomt raseri hos henne, så hvorfor nevnes i det hele tatt disse i listen over fenomener som gjør Eksplodera så sint?

Logiske mangler

Selve fortellingen er syltynn. Den virker lite gjennomarbeidet, og preges av uregelmessigheter og logiske mangler. Den mangler struktur, motiv og en tydelig heltinne. Ukjent informasjon presenteres som kjent ved flere anledninger, som for eksempel idet vi kan lese at Eksplodera  «kjefter så høyt hun kan, skriker på Dragen for å få ham til å slutte å le». Vi har ikke blitt presentert for noen bestemte drager enda, bare drager generelt og deres uvane med å le av sinte hekser.

Eksploderas prosjekt er for så vidt klart nok: Hun må finne en måte å få fred fra dragelatteren på. Problemet er at det ikke er etablert noen konflikt eller uvennskap mellom henne og Dragen. Jeg forstår heller ikke hvorfor Eksploderas løsning på problemet blir å trylle Dragen inn i en lang søvn, når teksten allerede har gjort det klart at Dragen også ler når han sover.

Det bygger seg på et vis opp en slags spenning idet hun ankommer dragehulen for å forhekse Dragen slik at den sover i mange lange år (han ligger jo allerede og sover), men denne spenningen flater straks ut. Det vi trodde skulle bli vendepunktet i historien blir bare nok en løs tråd.

Jeg har også vondt for å forstå hvorfor hun har fått navnet Eksplodera. Hun eksploderer jo ikke. Det er bare like før. Og når hun er på sitt sinteste og kjefter og smeller, reduseres det til ”Bzz. BzzZ. BZZZ”. Dermed blir poenget med navnet hennes borte. Det er ikke så mye eksplosivt ved stemte frikativ.

Lite nyansert uttrykk

Jonas A. Larsens illustrasjoner mangler dynamikk, og de løfter ikke den ellers svake historien. Fargepaletten består i hovedsak av svart, brunt og grønt. En og annen rød fluesopp eller gul måne bryter fargebildet, men det visuelle uttrykket er mildt sagt dystert.

Illustrasjon 3 - Måneskinnstolen

Et stort problem med illustrasjonene er at de ikke samsvarer med teksten. Eksplodera ser ikke sint ut i noen av illustrasjonene. Hun ser bare sur, mutt, eller kanskje litt irritert ut, slik som på omslaget. At Eksplodera er så liten av størrelse representeres heller ikke gjennom illustrasjonene på noen god måte. Hvis Eksplodera er på størrelse med en sommerfugl, kan vi regne med at katten hennes også er en veldig liten katt, og at Dragen er en veldig liten drage. Men hun fremstilles ikke som spesielt liten i forhold til andre bildeelementer i illustrasjonene gjennom boken. Hvis det bare er hun som er bitte liten, bør det også komme frem visuelt.

Papiret boken er trykket på er svart, forsiden er svart og det samme er innsideperm og tittelblad. Alt er svart. Eksplodera selv drukner i alt det svarte – de svart- og gråstripede klærne hennes synes nesten ikke mot bakgrunnen. Den svarte dominansen er nok et forsøk på å skape en et spennende og «heksete» uttrykk, men det skaper heller en uinteressant fargepalett og et lite nyansert visuelt uttrykk. Boken hadde for øvrig hatt godt av et større og mer kvadratisk format, slik at det ble rom for å plassere tekst og bilde i et mer fornuftig forhold til hverandre. Nesten alle illustrerte oppslag blir kuttet av heftesømmen, og burde heller vært midtstilt på en egen side i stedet for å deles over ett oppslag.

Fremstår som uferdig

Dette er en historie uten mål og mening. Den har dårlig komposisjon og et lite interessant og appellerende visuelt uttrykk. Det er for mange elementer som blir presentert og som ikke følges opp, og boken fremstår dermed som uferdig. Det største problemet er nok at vi som lesere aldri får vite noe om hvorfor Eksplodera er så sint hele tiden. Hadde vi fått vite dette, hadde vi kanskje fått litt forståelse for henne. Men når vi ikke vet det, fremstår det hele som meningsløst. Til sist: Jeg kan ikke la være å spørre meg selv om vi trenger fortellinger om små, sinte kvinner som ikke blir hørt, og som latterliggjøres.



Skrevet av:
Kommentarer