Elementært, min kjære løsbart

Alle store, litterære detektiver har en eller annen tilkortkommenhet som gjør det formidable intellektet deres menneskelig. Sherlock Holmes kunne furte på sofaen i ukesvis mellom sakene han etterforsket, bare animert av fiolinen sin eller en god dåse kokain. Hercule Poirot var en pertentlig liten pingvin med påtatt aksent og mysofobi.

Montgomery Bonbon er på sin side en ti år gammel jente med løsbart og en altfor stor trenchcoat. Bonbon, som egentlig heter Bonnie Montgomery, er skapt av den britiske stand-up komikeren Alasdair Beckett-King. Tre bøker er ute på engelsk, og av disse er Mord på museet den første som utgis på norsk.

Mens Bonbons løsbart og trenchcoat lett bringer tankene til en tredje legendarisk etterforsker – Peter Sellers’ produktivt udugelige inspektør Clouseau – lener Beckett-Kings karakter seg nitti prosent mot Poirots franskklingende syntaktiske radbrekkinger, med ti prosent tysk slengt på for å unngå trøbbel med Agatha Cristies etterkommere. Skjønner du, mein ami?

Et godt grunnlag

Bonnie Montgomery bor i Hornville, en middels stor engelsk by, sammen med moren og bestefaren. Mens førstnevnte er lykkelig uvitende om datterens detektivgjerninger (hun er mer opptatt av guruen Jonathan Jonathan), forvandler sistnevnte seg fra Besten Banks til kompanjongen Banks hver gang Montgomery Bonbon gjør sin entré. Banks blir dermed en slags Hastings/Watson-figur, med den viktige forskjell at han er en pensjonert iskremselger i stedet for kaptein eller doktor.

Mens Bonnie og Besten Banks er på Hornville museum, finner det sted et kombinert drap og tyveri. Siden det lokale politiet er besnærende inkompetente, faller det på Bonnie å etterforske. Forkledningen og alter egoet er nødvendig fordi en eksentrisk utlending naturlig har mer autoritet i folks øyne enn en ti år gammel snushane.

Beckett-King har lest sine krimklassikere, og mysteriet som Bonbon nøster opp mangler hverken avledninger eller eleganse. Som i de beste krimgåtene får leseren vite det samme som Bonbon underveis, men jeg våger vedde at de fleste likevel vil bli overrasket over slutten. Og mens forfatteren refererer direkte til Sherlock Holmes ved i alle fall én anledning, drar illustratøren allerede på tittelsiden en elegant Tintin-referanse. Sammen setter de tonen av mysterie, humor og eventyr.

Problemer i teksten

Boken er illustrert i sort-hvitt av Claire Powell. Streken hennes har blitt sammenlignet med den gamle Roald Dahl-illustratøren Quentin Blake – noe forlaget bruker for alt det er verdt, selv om det bare betyr at hun har latt seg inspirere tungt av ham. Det er mange snurpete munner, uttrykksfulle øyepartier og uregjerlig hår i disse tegningene, og de er med å komplettere bildet av en britisk by i begivenhetenes bakevje.

Tonen i fortellingen er heller heseblesende, og tro mot bakgrunnen sin fyrer standupkomikeren Beckett-King av vitser i hver eneste setning. Langt fra alle sitter like godt, men de som treffer etterlater meg humrende selv etter at jeg har lagt boken fra meg: «Sankt Humoratus’ var en sånn snirklete gammel bygning som så ut til å ha blitt bygd av ni forskjellige personer som hatet hverandre.»

Til tider virker noen av setningene i boken som om de er konstruert etter samme prinsipp, og meningen siger ikke inn hos leseren før de er lest for andre eller tredje gang. Som i tilfellet: «I duskregnet speilet de våte fortauene trafikklysene som stille skiftet fra rødt til grønt, som om de øvde seg til den travle morgendagen».

Jeg har ikke lest originalen, men etter hvert mistenker jeg at noe av dette kan lastes oversetteren med det aptonyme navnet Inger Sverreson Holmes. Hun fristes stadig til å direkte oversette engelske uttrykk som «tanketog», «suppesilbart», «snadderløp» og «papirmaché» (her i landet lager vi sistnevnte av papp), og flere av setningene i boken skjemmes av ord som har falt ut, eller som har feil tegnsetting.

Andre ting er det åpenbart forfatteren som må ta regningen for, som at vi må omtrent halvveis i boken før Bonnie Montgomery fremstår som en interessant figur med følelser og svakheter.

Når dette er sagt, så er Mord på museet debutboken til Alasdair Beckett-King. Historien om Bonnie Montgomery og Montgomery Bonbon er lovende og underholdende nok til at jeg holder døren på gløtt: Kanskje neste bok, den vil være bedre? Det er bare logisk, n’est-ce pas, mon ami?