Elias – Den lille redningsskøyta og Tor og traktoren

Tekst: Espen Fryksen og Øyvind Rune Stålen
Bilder: Olav Aasland
ELIAS – Den lille redningsskøyta
Basert på et originalkonsept av Alf Knutsen og Sigurd Slåttebrekk
Cappelen 2005

ELIAS – Den lille redningsskøyta

Espen Fryksen og Øyvind Rune Stålen

Cappelen

2005

["88"]

Tekst: Bjørn Arild Ersland
Illustrasjoner: Lars Aurtande
Tor og traktoren
40 sider
Omnipax 2005

Tor og traktoren

Bjørn Arild Ersland

Omnipax

2005

40

["88"]

Om doproblemer, taletrengte båter og slikt…

Å gå på do, å være nødt! Doproblemer er så godt som ikke-eksisterende i norske billedbøker for barn. At båter snakker og heisekraner synger, det er langt mindre eksotisk. At en muldvarp vandrer rundt med en stor bæsj på hodet – det er også helt greit. Men ikke greit nok til at man lager barne-tv av det.

Hvorfor satser barne-tv på så tradisjonell billedestetikk når det finnes så mange nye avanserte norske billedbøker. Tanken slo meg da jeg fikk i hende to av høstens utgivelser; «ELIAS – Den lille redningsskøyta», og «Tor og traktoren».

ELIAS – Den lille redningsskøyta
Førstnevnte er en meget tradisjonell billedbok i tekst så vel som i illustrasjon. Men, eller nettopp derfor er det den som er blitt til 3- D animasjonsfilm som i høst vises på barne-tv i TV2, 26-episoder denne høsten, og 26 nye er planlagt. Det er den største norske animasjonsfilmproduksjon noensinne, og den skal vises i alle nordiske land.

Det burde vi vel være glade for. En norsk produksjon for barn som selger! Men dessverre. Her er ikke mye å glede seg over. Boken er et oppkok av lignende utenlandske billedbøker som er blitt barne-tv tidligere. Jeg nevner i fleng; ««Tøffe – det lille lokomotivet», «Thomas og vennene hans», og «Taubåten Theodor», alle har de gått på norsk barne-tv de siste 20 årene. «ELIAS – den lille redningsskøyta» er en blåkopi av «Taubåten Theodor», eller «Theodore Tugboat» som opprinnelig var en Canadisk TV-serie. Jeg har ikke sett boken den canadiske animasjonsserien bygger på, men konseptet er helt likt både den norske utgaven av bok og animasjonsfilm. Forskjellen ligger kun i geografien og i det at taubåten er blitt til en helnorsk redningsskøyte.

Elias er en liten, blid og sterk redningsskøyta på vei oppover kysten fra rekruttskolen for redningsskøyter. Han skal til Lunvik sin nye havn. Der venter nye venner og uvenner; krana, sjøhusene, den litt arrige Tråle og fiskebåten Sjarke. Før han kommer seg vel i havn blir Elias og cabincruiseren Kruse Knallkul utsatt for en litt spesiell velkomst.

Som i forløperne for Elias, dreier det seg om døde gjenstander; maskiner, heiskraner, hus og båter, som blir besjelet. De tillegges menneskelige egenskaper, og det av enkleste sort. Hver blir én personifisert egenskap; snill, sur, sint, lur, trøtt, etc. Gjett hvem som er snill?

Her er enkel dramatisk oppbygging. Vi presenteres for en situasjon. Noe uventet hender fordi noen finner på noe litt slemt, lurt etc. og situasjonen endres. Dramatikken stiger, men vår helt løser problemet og alt går bra til slutt. Den slemme får en smekk og vår helt kan hvile.

Elias er søt med oppstopper-kahytt og et friskt smil, like friskt som skummet på bølgene der oppe mot nord. Sjarke er trøtt, med stor munn og skjeve nedover-øyne, mens kraner og pakkhus er feminine, søte, forskrekkede, energiske, og med lange øyevipper og røde munner. Her er ingenting nytt. Vi og barna kjenner igjen typene, egenskapene og tegningene. Ikke fra virkeligheten, men fra barne-tv. Carla, den kule kabincruiseren, het den i den canadiske serien. Nå er båten kjønnskiftet til Kruse Knallkul. Men doproblemer – det har de ikke. Den slags absurditeter og de fleste andre trivialiteter er fraværende i denne storsatsingen. Når det gjelder illustrasjonene så følger de teksten til punkt og prikke. Detaljene er mange og tydelige i landskap og i havnemiljø, men ingen uventende eller morsomme som utdyper teksten eller utfordrer leseren og seeren. Stereotyper og klisjeer florerer. En forflatet Disney er det lengste jeg kan strekke meg i positiv retning.

Tor og traktoren
Da er det langt morsommere å lese om «Tor og traktoren». Boka er fantasifull og utfordrende i illustrasjonene, om enn litt tradisjonell i fortellerformen som bygger på eventyrformelens gjentakelser. Boka handler om noe så naturlig og dermed så absurd som hvilke fatale problemer som oppstår hvis do-døra er blokkert og du bare må! Altså om de helt nære, basale ting. Det er den samme lesten litterære absurde tekster er formet etter: Gå tett på dagliglivets trivialiteter. Gjenta dem eksakt og med alvor i alle detaljer, gjør det samme med tankene som følger dem.

Tor er torghandler og som folk flest hender det at han må på do i løpet av arbeidsdagen. Noen har uheldigvis parkert en traktor rett foran dodøra slik at han ikke kommer inn på det lille avtredet i hjørnet av torget. Som i eventyret om pannekaka, eller om geitekillingen som kunne telle til ti, så spør Tor alle som har med ulike kjøretøy å gjøre om det er deres traktor. Bakeren fordi det ligger en halvspist bolle i bilen, søppelmannen fordi det ligger søppel på gulvet og ambulansesjåførene fordi det ligger et plaster der. Underveis plages Tor stadig mer, han kniper, han krysser ben, han lider til han nesten eksploderer og redder seg inn til full utblåsing på doen i en campingbil.

Jo tettere beskrivelsene er på virkeligheten, jo mer absurde er de. Og illustrasjonene følger opp denne tankegangen. Her er detaljer å fråtse i, å fantasere videre på, å gi seg ende over av latter over. Lars Aurtandes illustrasjoner utfyller teksten og legger til en helt egen historie der vi får vite hvem som eier traktoren, men det får ikke Tor vite. Illustratøren er uskikkelig, han morer seg med de mest ulekre detaljer som ikke følger teksten: ekorn som bæsjer i støvelen til Tor, kål-mark som kuttes i småbiter, elefanter som trykker ut hele høyballer, og papegøyer som prutter peanøtter rett på den gjennomtatoverte sjømannen som elsker både Tone og Iben. Altså noe å more seg over for små og store som vet å sette pris på de nære ting. Detaljer er nevnt, utsnittene er noe annet. Aurtande går tett på og tegner fra uventede vinkler. Det skaper spenning, fart og liv fra side til side. Han nekter seg heller ingenting når det gjelder Tors lidende ansiktsuttrykk og talende kroppsspråk.

Dette er morsomt!

Så kommer 1000 kroners-spørsmålet. Hvorfor satser barne-tv på så tradisjonell estetikk når det finnes så mange morsomme, spennende, oppfinnsomme, kunstnerisk forsvarlige og nyskapende norske billedbøker? Er oppgulp av barne-tv fra de siste 20 årene det eneste vi har å tilby barna våre?

Noe av det mest avanserte norsk barne-tv har sendt er Pompel og Pilt (Av Arne bust Mykle). De lever videre, som litt skremmende kultfigurer for en hel generasjon, og de fortsetter å sette spor etter seg i flere av dagens avanserte billedbøker. Det avanserte bør man kanskje ikke frykte med hensyn til kommersiell suksess: I disse dager har suksessrik muldvarp med en bæsj på hodet tatt skrittet fra suksess-bok til scene og fullsatt teatersal, stadig på jakt etter den som har bæsjet på hodet hans.

(Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans
Av Werner Holzwarth
Dramatisert av Tine Thomassen
Med Jørn Morstad, Jannicke Irwin Abrahamsen, m.fl.
Riksteatret)