Tittel: Forelska forever
Tekst: Unni Lindell
Forfatter: Unni Lindell
Illustratør: Lars Rudebier
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2013
Antall sider: 56

Ella forever

Hvis bøker som er lette å komme igjennom på egen hånd, er bra for leselysten, er Unni Lindells lesetreningsserie om Ella godt egnet til formålet.

Forelska forever er femte bok i serien om Ella, og både Ella og utfordringene hun står overfor, er de samme som før: Det handler om venninnetrøbbel, sjalusi og forelskelse. Ella er skilsmissebarn, en helt vanlig jente; det er ikke noe ekstraordinært verken ved henne eller de utfordringene livet byr på. Dette er Ella selv klar over: «Ella var ikke så morsom, bare helt vanlig» (s. 28). Men den nye stesøsteren Christina, derimot, er adoptert fra Columbia – og har allerede begynt å få pupper. Hvordan skal Ella håndtere at stesøsteren tar oppmerksomheten fra guttene? Ella er sjalu, men merker samtidig at hun selv vokser i status blant venninner og kamerater nettopp på grunn av Christina: «Det var ikke alle som opplevde noe så spennende som å få en adoptert stesøster, tenkte Ella» (s. 18).

Ella havner i oppmerksomhetens sentrum idet hun – dumdristig og for å tøffe seg for Bendik fra forrige bok – tar en sjanse i slalåmbakken, brekker beinet og havner på sykehus. Alle vennene kommer. Det gjør selvfølgelig også Bendik – omsider.

Den røde lesehesten – om kjærlighet og forelskelse
Ella-bøkene er en serie i Aschehougs røde lesehestserie, og «passer for barn som liker å lese om kjærlighet og forelskelse», skriver forlaget. Og kjærlighet og forelskelse får vi i bøtter og spann. Ja, enkelte episoder er nær erotisk skildret: «Ella lukket øynene og kjente det lette avtrykket av de varme, fuktige leppene hans. […] Pusten fra munnen hans strøk over kinnet hennes etterpå» (s. 52). Ifølge forlaget passer bøkene for barn fra seks til ti år. Aldersplassering er alltid problematisk, og kanskje særlig i lesetreningsbøker: En tolvåring vil neppe sette seg ned med Ella-serien – men spørsmålet er om ikke tematikken er vel så godt egnet for en tolvåring som en seksåring?

Hver bok støtter seg på de andre bøkene i serien, og man får best utbytte av dem dersom de leses i sammenheng. Det skyldes også at vi knytter oss stadig mer til Ella jo flere bøker vi har lest om henne. Intertekstualiteten fungerer godt, og vi slipper – heldigvis! – å få omstendelige utgreiinger om det vi allerede kjenner til fra de tidligere bøkene. Og når for eksempel lillebror bare kalles «Lillebror», er det ikke nødvendig å introdusere ham. Dette er økonomisering: Kun det som er relevant for plotet, tas med.

Bøkene er handlingsmettede og konsentrerte, og kunne slik sett ha vært kapitler i en og samme bok. Men forlaget har naturligvis interesse av å produsere serier: Konseptet appellerer til å samle – og forlaget gir det en pedagogisk legitimering ved den motiverende effekten det kan ha på leseren når hun klarer å komme seg gjennom en rekke bøker.

Karakteren Ella
I alle de fem bøkene drømmer Ella om å få være i sentrum, om å ha en helt egen bestevenninne, om å bli kysset av den kjekkeste gutten. For å oppnå alt dette, framstår hun ikke bare sympatisk. I Forelska forever synker hun for eksempel nokså lavt idet hun samtykker i at Christina er tjukk. Nettopp dette gjør bøkene interessante: Til tross for at Ella er hovedpersonen, og til tross for at leseren stadig blir bedre kjent med henne for hver bok, utsettes hun for kritikk. Dermed er ikke persontegningen så flat som den kan være i lesetreningsbøker i serieformat. Tydeligst kommer dette til uttrykk i seriens andre bok, Elsker deg av hele mitt jærte (2008). Dette er den mest interessante av de fem bøkene: Det er her Ella virkelig må kjempe med seg selv – og hun handler galt, vel vitende om at hun sårer.

Fortolkning er unødvendig
Likevel: Det ordner seg alltid for Ella. Hver bok har en lykkelig, ja, nærmest klisjéaktig og lukket slutt: «Bendik elsket henne! Og hun elsket ham!» (s. 56). Jeg er imidlertid usikker på om den svært gode slutten uten videre er med på å heve leseopplevelsen. Kan hende ville motivasjonen til å ta fatt på neste bok i serien vært vel så sterk dersom bøkene hadde hatt noe mer åpne avslutninger? Eller er det motsatt: At når leseren er garantert en lykkelig slutt, vil hun fryktløst kaste seg over Ellas neste utfordring?

Ella er den eneste av karakterene som blir framstilt med en viss dybde. De andre framstår mer som typer. Typekarakteristikken understrekes også i Lars Rudebjers illustrasjoner: Vennene opptrer i flokk og er lite individualiserte. Ansiktsuttrykk og kroppsholdning er stilisert. Illustrasjonene gir god støtte til teksten, men tilfører lite nytt. Mandatet til en lesetreningsbok er å automatisere leseferdighetene til unge lesere, og Forelska forever har korte setninger og mye dialog. Dessuten gjør overtydelige klisjeer fortolkning unødvendig: Ella «kjente at en kald vind strøk over ansiktet hennes» idet hun tenker på at Christina kanskje skal flytte inn til dem (s. 31), og når Bendik kommer til sykehuset og Ella ligger med brukket bein, levnes det ingen tvil om hva hun føler: «Hjertet hennes begynte å hamre. Det var som om hun fyltes av lys» (s. 47). Den ferske stilleleseren skal klare seg uten en voksen høytleser, og sammen med illustrasjonene sikrer teksten at ingen opplysninger går oss hus forbi. Men hva har den språklige insisteringen og de illustrerende bildene å si for lesningen? Leseren slipper i alle fall å bruke kapasitet på selv å tolke informasjonen, og kan konsentrere seg om å komme seg gjennom boka. Som ren lesetrening kan det selvsagt være klokt med enkle fortellinger, men det er vanskelig å vite hva som i lengden er mest lesemotiverende.

Tradisjonelt om kjæresteri
Også framstillingen av gutter og jenter er enkel – for enkel. Det er påfallende hvor tradisjonelle gutte- og jenterollene er. Det er alltid jentene som blir kysset, og Ella bare håper hun er kjæreste med Bendik. Hun er der dersom han vil ha henne, men det hele er opp til ham. Det er ingen tvil om at Forelska forever henvender seg til en jenteleser, men at boka er så til de grader kjønnstypisk, er neppe nødvendig. Heller ikke den ferskeste leser er vel tjent med å møte et så lite utfordrende, ja, nærmest gammeldags og tradisjonelt univers?

Men til tross for de enkle motsetningene, er historien i seg selv så dramatisk – med både sjalusi, beinbrudd og forelskelse – at den til sitt bruk blir interessant. Forelska forever er lett tilgjengelig, og har driv nok til å motivere leseren til å komme gjennom boka. Å stimulere unge lesere til å ønske å lese mer, er et svært viktig oppdrag, og når etablerte forfattere som Unni Lindell tar på seg oppgaven med å skrive lesetreningsbøker, vitner det om et ønske om å ta den ferske leseren på alvor.



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.