Tittel: 11 i 11 - Aschehoug barn og ungdom presenterer 11 nye stemmer i 2011
Tekst: Ingrid Cammermeyer, Skjalg Wie Skare, Gasspedalen Animert, Johan Mjønes, Guro Hoftun Gjestad, Espen Kouman Høiner, Kristin Grue, Helena Ohlsson, Maria Børja, Kari F. Brænne, Cesilie Holck
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2011
Antall sider: 219

ISBN: 978-82-03-25400-0

Elleve i Elleve

DE UNGES SKRIVEMOT

På ganske billig papir i en liten heftet bok presenterer Aschehoug Barn og Ungdom elleve nye stemmer fra året 2011. Her er slike fortellinger som en kan forvente under den litterære realismens regime, om erindret barndom og begynnende voksenliv, om mellommenneskelige relasjoner og sex, men også vampyrhumor og mange sider bokstavkunst.

”Nye stemmer”
Både det billige papiret, den varierende kvaliteten og den påfallende diffuse samlebetegnelsen ”nye stemmer” tyder på at forlaget sender ut disse begynnerbidragene uten virkelig å forplikte seg. Også kriteriene for utvalget er uklare: Er bidragene valgt fordi de lar noe høres som synes særlig karakteristisk for dette året 2011? (Vampyrsketsjer, bokstavkunst, kortprosa med sting) Eller fordi de er skrevet av potensielle, unge forfatterstemmer som først har latt seg høre i året 2011? (Unge menneskers litterære forsøk, snarere enn ungdomslitterære forsøk). Eller fordi de potensielt er nye stemmer til det store barne- og ungdomsbokforfatterkoret? (Barndomsfortellinger). Det er både det ene og det andre som er tilfellet her.

Uansett kvaliteten på de elleve bidragene, ville det vært fint om 11 i 11 ble fulgt opp av ”12 i 12” og ”13 i 13”. Forfattere in spe trenger publikasjonskanaler, fordi de trenger å prøve og trene, noen for å finne tonen som de skal presentere seg med når de debuterer, andre for å finne ut at det er noe annet de skal gjøre. Sånn som situasjonen er, er det stor mangel på slike lavterskelkanaler.

Dagen går
Hele 50 sider i denne samlingen er fylt av et ganske underlig bidrag med tittelen ”Hårene gråner når årene går” av Gasspedal Animert med Simen Hagerup. Her er hvert oppslag fylt av fem store bokstaver, E, G, A, R, D. De er vendt mot venstre på venstre side og mot høyre på venstre side av oppslaget. Fire av bokstavene er grovt grårastrert, den siste ytterst mot høyre er helt svart. På de første sidene er det D som er svart, på de neste A, deretter G, så E og til slutt R. På de siste sidene introduseres bokstaven Å i midten av oppslaget. På de siste oppslagene blir denne så svart. Det blir også G på venstre side av opplaget. Med en leseretning fra venstre til høyre dannes ordene: Dagen går.

Eksperimentering med bokstaver og meningsdannelsen ved ulike plasseringer og betoninger av bokstavene på en flate kan ha noe for seg, men presentasjonsformen her, med billig papir, lite format er ikke særlig egnet.

Sex og singelliv
Tre av bidragene handler om sterke følelser og kjærlighet. ”Slave to love” av Gro Hoftun Gjestad handler om en jente som mister foreldrene og finner kjærligheten. Følelsesspennet mellom den største sorgen og livsomveltningen og den første elskoven blir her i største laget og følelsene forblir på påstandsnivået. ”Lukk øynene og trekk pusten dypt” av Ingrid Cammermeyer handler om ungdommelig usikkerhet og et vondt oppbrudd. Komposisjonen er episodisk, men fordi det er lite spenning mellom episodene, blir resultatet snarere en usikker kronologi som gjør det litt vanskelig å fatte poenget. I ”At hele verden skal elske oss” av Maria Børja er det mye telling og det gjør novellen litt for flat og forutsigelig.

Barndom
”Fokk” av Skjalg Wie Skare har et velbrukt utgangspunkt: Ny gutt i klassen. Det henspilles på det selvbiografiske ved at forfatteres navn ”Skjalg” spiller en vesentlig og noe absurd rolle i fortellingen, mens jeg-et i denne fortellingen baler med å forholde seg til flere enn bare klassekameratene. ”Bråte” av Johan Mjønes er en her og nå-fortelling med moralske overtoner om gutters lek med ild som går riktig ille. ”72 prosent normal” av Kristin Grue skildrer i elleve korte episoder en jentes forhold til sin søster som sitter i rullestol.

Showing, not telling kan synes som en noe slitt anbefaling til novelleforfattere, men har mye for seg. ”Fokk” er mest vellykket, nettopp fordi den viser elementene, men holder informasjon tilbake. ”72 prosent normal” er konkret og presis i sine observasjoner og blir derfor svært virkningsfull og troverdig. Konkret er også elementene i ”Bråte”. Skal det først være realisme, og realismen være virksom, er det tydelig at de konkrete detaljene må få tale for seg selv.

Radioteater og tegneserie
Det kretser om blod og vampyrer i ”Radioteater” av Kari F. Brænne. Dette er seks korte, poengterte dialoger, som blir forutsigbare etter poenget i første tekst. Tegneserien ”Sara og Maxine” av Helena Ohlsson, derimot, går over ti sider, og er poengtert både i streken og i fortellingen. Poenget er morsomt, men det er også ganske uten tvetydighet eller etterklang. ”Retningslinjer” av Cesilie Holck er poengterte korttekster med en noe svart humor i bunn.

Intertekstualitet
Den litterært sett mest interessante novellen er ”Fortellingen om Erling K. Hansen – skuespilleren som berørte sitt publikum” av Espen Klouman Høiner. Fortellingens stive, litt pedantiske kanseliaktige stil, med hang til gjentagelser blir etter hvert påfallende solstadaktig. Den kretser også på solstadsk vis rundt Ibsens Vildanden og handler sågar om forholdet mellom kunst og politikk. I begynnelsen gir den inntrykk av å være skrevet av en ungdommelig, ubehjelpelig overambisiøs type à la gymnaslærer Pedersen, men etter hvert som novellens stil utvikles, viser forfatteren av denne lekende teksten seg å ha et ganske godt grep om litteraturens kompleksitet og muligheter. Morsomt.



Skrevet av:
Kommentarer