Barne-tv-spin off-serier
Elleville Elfrid-serien
Tittel: Elleville Elfrid og den rosa paraplyen
Tekst: Trond Morten K. Venaasen og Frank Mosvold
Illustratør: Hansen, Tom Petter og Jensen, Jesper
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253607

Tittel: Elleville Elfrid og den nye sengen
Tekst: Trond Morten K. Venaasen og Frank Mosvold
Illustratør:Tom Petter Hansen og Jesper Jensen
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253621

Tittel: Elleville Elfrid og den stolte andungen
Tekst: Trond Morten K. Venaasen og Frank Mosvold
Illustratør: Hansen, Tom Petter og Jensen, Jesper
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253591

Tittel: Elleville Elfrid og verdens største snømann
Tekst: Trond Morten K. Venaasen og Frank Mosvold
Illustratør: Hansen, Tom Petter og Jensen, Jesper
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253577

Kosinus-serien
Tittel: Kosinus og Solveig
Tekst: Kari Hansen og Solveig Hareide
Illustrasjoner: Tina Soli
Aschehoug 2011
ISBN 9788203253256

Tittel: Kosinus på slottet
Tekst: Solveig Hareide og Kari Hansen
Illustratør: Tina Soli
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253294

Tittel: Kosinus på bondegården
Tekst: Kari Hansen, Solveig Hareide
Illustratør: Tina Soli
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253287

Tittel: Kosinus på seiltur
Tekst: Kari Hansen, Solveig Hareide
Illustratør: Tina Soli
Aschehoug 2011
ISBN: 9788203253263

Elleville Elfride- og Kosinus-seriene

INGEN NYE KLASSIKERE HER, NEI

Moraliseringen i Elfrid-bøkene blir platt og åpenbar og rammefortellingen i Kosinus-bøkene usammenhengende og lite fengende. Det er lite som overlates til leserens fantasi i disse bokseriene, og det hersker liten tvil om hva leseren skal lære.

Bøkene
Både Elleville Elfrid og dragen Kosinus har sitt opphav i et annet medium enn boken, nemlig barne-tv, hvor de er animerte og populære karakterer. Vi er imidlertid ikke overbeviste om at noen av karakterene har greid overgangen fra animasjonen til ikonoteksten spesielt godt. En altfor forenklet virkelighetsframstilling i NRKs nye bildebokserie om Elleville Elfrid gjør det vanskelig å være entusiastisk til denne hovedpersonen, mens serien om Kosinus mislykkes først og fremst som fortelling, men dessverre også som et didaktisk verktøy.

ELFRIDUNIVERSET
I animert form er Elleville Elfrid nøyaktig det hun hevder å være – en gledesspreder som får til alt. I boklig form blir denne konstante jubelen påtrengende og lite troverdig. Elfrids glis er på nesten hvert eneste oppslag, enten i horisontal eller vertikal framstilling, og svært mange av Elfrids ytringer følges av ”ler Elfrid”. Allerede her minsker bøkenes identifikasjonspotensial og gjenkjennbarhet.

For å forstå boken er det nærmest en forutsetning at man kjenner til barne-tv-serien, for ingen av karakterene i bøkene om Elfrid introduseres for leseren – de er der bare, og vi vet ikke hvilke relasjoner de har til hverandre. Elleville Elfrid bor sammen med pappaen sin, hun har tre gode venner, og hun omgir seg med to talende kosedyr som kan gi henne råd når hun havner i vanskelige situasjoner. Rammene er i så måte relativt politisk korrekte; hun bor alene sammen med pappa, og bestevennen Henrik sørger for å inkludere et flerkulturelt aspekt, i alle fall visuelt.

Bøkene preges av en langsom narrativ framstilling. Illustrasjonene, derimot, holder et høyt tempo hele veien. Det manglende samspillet mellom modalitetene i ikonoteksten og det ulike tempoet bidrar til at didaktiseringa blir framtredende.

Seg selv nok
Elfrid er et barn i sentrum, egoistisk, selvsentrert og svært synlig i vennegjengen, den de andre barna tålmodig venter på og tar hensyn til. Hun er mer type enn de fleste eventyrtypene vi kjenner så godt, en såkalt flat karakter. Litt merkelig da kanskje at nettopp denne til dels usympatiske, i hvert fall energiske, karakteren skal fronte et tema som det å føle seg annerledes. Språket fra Idol, X-faktor og realityserier er satt inn i bildebokform i moraliserende konklusjoner som ”man får være den man er” og ”Jeg er ikke redd for å være meg selv, synger Elfrid, for ingen gjør det bedre enn meg”.

Elfrid glemmer bestevennen Henrik i Elleville Elfrid og verdens største snømann. Hun husker han til slutt, sier unnskyld, og så leker de videre. Enkelt og greit, men leseren vil kunne ha innvendinger mot Elfrids lettvinte omgang med skyld og ansvar, som boken overhodet ikke problematiserer. Eldrid fryder seg gjennom hele boken – og fryd er en god egenskap, men ikke når den går på bekostning av andre. Sikkert er det i hvert fall at karakteren Elfrid bærer tematikken i denne boken bedre enn i Elleville Elfrid og den stolte andungen, da det er sammenheng mellom karakteren Elfrid og den tematikken hun fronter. For må man ikke til en viss grad framstå som egoistisk og selvsentrert, dersom man skal glemme bestevennen sin som står i kulda og hutrer alene?

IElleville Elfrid og den stolte andungen skal Elleville Elfrid være hvit svane, men passer ikke til rollen. Hun omdefinerer dermed stykket, de andre barna forblir svaner, mens Elleville Elfrid får være andungen i Svanesjøen til stor applaus fra sine tålmodige venner. Ved å ikle seg klærne til andungen forsterker hun denne rollen som hovedperson i eventyret i en fortelling fri for refleksjon, undring og psykologi. Tittelen på boken spiller åpenlyst på eventyret om den stygge andungen av H. C. Andersen, og det er også åpenbare kontraster til eventyret. Den intertekstuelle referansen bidrar mest av alt til å understreke kvalitetsforskjellene mellom boken og eventyret. Tematisk sett bygger boken opp under samtidens krav om å være noe ekstraordinært, noe spesielt – deg selv. Dette er et svært problematisk og vanskelig krav for de fleste, og en tematikk som hadde fortjent å bli belyst med motsatt fortegn av slik det gjøres i dette tilfellet. Temaet i seg selv bør absolutt diskuteres og synliggjøres i barnelitteraturen, men altså ikke med den forenkling, overfladiskhet og ikke minst selvfølgelighet som temaet behandles med i boken om Elfrid.

Elfrid-bøkene presenterer helt klart et barnlig univers, hvor de voksne i beste fall innehar biroller. I Elfrid-bøkene representerer ikke faren noen korrigerende instans for Elfrid; han ser bare dattera, og ikke i relasjon til vennene hennes. Han framstår i så måte som en som underbygger den litt selvgode siden hennes. ”Pekefingeren” er sterkt tilstedeværende, men denne kommer som følge av at Elfrid selv innser sine tilkortkommende, ikke som følge av et samspill mellom barn og voksen. Det er vanskelig å forestille seg at den barnlige leseren vil kunne oppleve gjenkjennelse til det universet som Elfrid representerer, til tross for at framstillingen har barnevennlige trekk. Verken narrativ framstilling eller tematikk kommuniserer godt med en barnlig leser.

KOSINUSUNIVERSET
Dragen Kosinus har fått navnet sitt etter en trigonometrisk funksjon i matematikken – cosinus, en matematisk funksjon i trekanter, mer eksakt i forholdet mellom katet og hypotenus i rettvinklede trekanter. Bøkene om Kosinus har også en helt tydelig tilnærming til matematisk kompetanse hos barn. Bokserien forutsetter at man kjenner Kosinus fra før av. Kjennskapen gjør det i hvert fall enklere å gå inn i universet, og det er lettere å overse til dels manglende sammenheng mellom setningene og enkelte logiske brudd – man sitter jo allerede med rammene.

Vi omgir oss med tall
Bøkene om Kosinus er ærlige på intensjonen, som er å lære barn om matematikk på en morsom måte. De kan godt fungere i samspill med barn, men det er vanskelig å vurdere dem som litteratur, ettersom intensjonen er å lære bort mer enn å fortelle noe. Denne intensjonen går på bekostning av det narrative potensialet i bøkene. I andre fortellinger og eventyr som det er nærliggende å skjele til, for eksempel Geitekillingen som kunne telle til ti, har ikke fokuset på tallforståelse hos barn gått på bekostning av den narrative dimensjonen.

Bøkene stiller mange spørsmål til leseren, og de har mange små oppgaver som den barnlige leseren må løse for å kunne hjelpe Kosinus. Bøkene gir svaret på den neste siden. Denne formen for interaktivitet og inkludering av leseren kommer til uttrykk som kontrollspørsmål, og dette grepet kan bidra til å forsterke den rollen som voksne ofte inntar når man leser bøker, nemlig den som stiller nettopp kontrollspørsmål.

Boken Kosinus og Solveig er trolig tenkt som ei introduksjonsbok til denne serien, og den har også noen gode tendenser der leseren får et innblikk i dragelivets levesett. Kosinus´ mor finner en hule han kan bo i for seg selv når han har blitt gammel nok til det, og forlater han med en eneste formaning: ”mennesker er skumle skapninger som vil ødelegge fjellet”. Dermed er det duket for dramatikk og spenning idet Solveig dukker opp. Det blir det til dels også, men fra der og utover flater boken ut i et tidvis overdrevent forsøk på matematikkdidaktikk. Rammefortellinga i bøkene om Kosinus er den samme i tre av bøkene – Kosinus blir innestengt fordi han har spist et tall. Denne rammefortellingen blir mest troverdig i møtet med en fantastisk verden slik som i Kosinus på seiltur og Kosinus på slottet og mindre troverdig i boken om Kosinus på gården. Deretter begynner jakten på tallene for å få frigjort Kosinus, en jakt som er repetitiv, lite fantasifull og forutsigbar.

Sauen i boken Kosinus på bondegården mister tallet sitt, ettersom Kosinus spiser dette. De voksne i fortellingen, Siri og Gustav, gråter sine modige tårer og undres over hvem som nå skal gi sauen mat og synge sang for den. Uten eierskap til sauen kan de dermed ikke vise omsorg, noe som er en ganske problematisk logikk for både voksne og barnlige lesere.

Fargevalget i illustrasjonene er appellerende i begge seriene, men de balanseres bedre og er mindre påtrengende i serien om Kosinus, selv om de heller ikke greier å løfte bokserien i særlig grad.

Didaktiserende litteratur
Det er lite som overlates til leserens fantasi i disse bokseriene, og det hersker liten tvil om hva leseren skal lære. At bøkene har en didaktiserende funksjon er ikke problematisk i seg selv, all den tid dette grepet håndteres med eleganse av forfattere som Torbjørn Egner og Dahle/ Nyhus, men det lykkes ikke disse bøkene å ivareta den estetiske dimensjonen ved fortellingene. Temaene i bøkene om Elfrid blir ikke problematisert og løsningene er enkle, igjen står et dårlig kamuflert didaktiserende perspektiv. Hvor Egners litterære verker appellerer til barnet gjennom språkføring, fantastikk og gjenkjennelige problemstillinger, blir moraliseringen i Elfrid-bøkene platt og åpenbar og rammefortellingen i Kosinus-bøkene usammenhengende og lite fengende.

Didaktisk litteratur er muligens ekstra utfordrende, og i serien om Kosinus er den didaktiserende funksjonen så tydelig at man kan vurdere å omtale bøkene som et matematisk verktøy for barn. Vi mener dessverre at uansett om man definerer bøkene som litteratur eller verktøy, er det lite sannsynlig at det vil engasjere barna. Det er en grunn til at Alf Prøysens Geitekillingen som kunne telle til ti og den opprinnelige versjonen av ”Den stygge andungen” forblir klassikere, mens bøkene om Elfrid og Kosinus nok ikke blir det.



Kommentarer