Ellevilt, og litt hysterisk

Boken famler litt fra start, og hvor blir det av eksperimentene? Alle vet vel, allerede på forhånd, at det blir noe stort søl hvis du dytter mentos-kuler ned i en colaflaske – er det et eksperiment, eller bare en grisete lek? Noen forskere står på kanten av en vulkan når den plutselig får utbrudd. De som overlever kan sikkert lære noe av det, men er det et eksperiment? Og vet vi egentlig hvordan kineserne oppfant kruttet, eller er det bare forfatteren som dikter i vei? Til forfatterens forsvar er definisjonsrammen ganske vid, og et eksperiment må ikke foregå i et laboratorium.

Først midtveis i boken kommer det vi mest har ventet på, en beskrivelse av et spektakulært eksperiment, slik vi ser det for oss – med en spinnvill hypotese, og noen smågale professorer i hovedrollene.

Det skjedde i 1818 i Glasgow. En morder blir plukket ned fra galgen, han er nettopp død, og blir så lagt på et bord med mange tilskuere rundt. Så begynner eksperimentet – eller skal vi heller si showet? En lege og en anatom har tydeligvis planlagt dette på forhånd, og stikker elektriske staver inn i likets muskelfester. Dermed får de bena til sparke, mens likets fingre plutselig peker mot publikum. De får også fram et grusomt smil ved å stikke stavene i ansiktsmusklene. Som en morsom kuriositet får vi også lære at dette smilet har sitt eget navn, Duchenne-smilet, oppkalt etter vitenskapsmannen, Duchenne de Boulogne, som med elektriske nåler klarte å skape smil som ikke gjenspeilet seg i øynene. I dag ser vi nok helst slike smil etter en ansiktsløftning.

Eksperiment eller rekordforsøk?

Kanskje var heller ikke dette et eksperiment, mer en demonstrasjon? Men i dette tilfellet får vi i hvert fall en fyllestgjørende forklaring. Det gjelder ikke kapittelet om Nikolay Teslas berømte lyneksperiment, hvor vi sitter igjen med flere spørsmål. Hva var bakgrunnen for dette eksperimentet, og hva besto utstyret av, den såkalte teslaspolen, som er omtalt, men ikke nærmere beskrevet? Takket være bilmerket har Teslas navn fått en renessanse, og da hadde det vært interessant å få vite mer om ham.

Vi får også høre om hvordan Alexander Fleming oppdaget mugg i noen skåler, og dermed oppfant penicillinet – som en tilfeldighet, eller var det et eksperiment? Jo, det var vel også et eksperiment – fordi han observerte naturlige endringer, selv om det ikke var planlagt fra forskerens side. Mer spektakulær er historien om en kanadier som fikk et kulehull i magen, og dermed kunne forske på fordøyelsessystemet ved å henge mat på en taustump og dytte det inn i magen. Det er likevel opplagt at forfatteren ikke føler at boktittelen forplikter, og det er egentlig ingen skiller mellom eksperimenter, rekordforsøk, ulykker og generelt faktasnadder. De såkalte eksperimentene er bare en løs begrunnelse for å skrive lett og lekent om ulikt vitenskapsstoff.

Mannen som spiste et fly

Boken er like interessant for voksne som for barn, og alle har nok noe nytt å lære. Likevel er det gjort noen tydelige grep for å sikre barneperspektivet. Først og fremst gjelder dette utvalget av eksperimenter. I en voksenbok om dette stoffet ville det vært plass til mange uetiske og grusomme eksperimenter, for dessverre er det gjort mange overgrep innen medisinsk og psykologisk forskning i krig, eller med forsøkspersoner som er hentet fra fengsler, barnehjem eller urfolksgrupper. Men barneleseren slipper heller ikke helt unna forskningens grusomheter, og et eksperiment med et levende, men avkuttet, hundehode kan virkelig gi deg mareritt. Likevel blir vi skånet for den triste historien om romfartshunden Laika, selv om hele romfartsprogrammet til Sovjet og USA på 60-tallet også kan kalles et ellevilt eksperiment, godt innenfor forfatterens vide definisjon. Det er egentlig et påfallende savn at eksperimenter innen luftfart og romfart ikke er nevnt i det hele tatt. Hvis vi da ser bort fra mannen som klarte å spise et helt fly!

Boka beskriver også eksperimenter barna kan gjøre selv, og selv om de fleste er velkjente «selskapsleker», er det sikkert noe nytt for de fleste. Det gamle trikset med å gni en ballong mot hodet får dessuten nytt innhold hvis du pøser på med kanel.

Drømmen om Frankenstein

Det svakeste med boken er rammefortellingen. Der skal forfatteren gjøre sitt eget eksperiment, og han utmaler hvor festlig det er å eksperimentere med ekle ingredienser som buser, hundespy, og kattetiss. Han vil lage en stinkbombe til sin gamle naturfaglærer som har «veldig tørr munn, kaffeånde og en knirkende stemme som går meg på nervene». Mellom linjene sier han at dette skal bli rasende festlig, men det er vanskelig å tro ham. Det eneste vi ser er en voksen lekeleder som leter i et tenkt barnevokubular for å hausse opp stemningen. Tilsvarende kan ikke et barn forstå utslippsgassene som varsler et vulkanutbrudd, uten å tenke seg at «noen slipper ut en skikkelig råtten fis før de bæsjer.»

Illustrasjonene til Helena Lindholm følger opp den litt hysteriske stilen fra åpningskapittelet, og de aller fleste tegningene viser eksentriske forskere som bokstavelig talt koker over. Men den frodige tegneseriestilen gir også plass for små figurer og innlagte mysterier som leder deg ut på skattejakt. Selve høydepunktet blant tegningene er et treffsikkert portrett av Frankensteins monster, som også er vårt sterkeste kultursymbol på den type forskning boken forteller om.