Tittel: Emaline og Gærnemannen
Tekst: Pamela Porter
Oversetter: Arne Ruste
Forlag: Omnipax
Årstall: 2007
Antall sider: 199

ISBN 978-82-530-2978-8

Emaline og Gærnemannen

Samfunnets uhyrer

Det finnes to slags skurker i verden. De samfunnet betrakter som skurker, og de virkelige skurkene.

Det er ikke så vanskelig å forstå at Pamela Porter har fått all verdens priser i hjemlandet Canada for romanen Emaline og Gærnemannen. Ikke bare er det en kvalitetsroman av de sjeldne, den er også dypt original.
Skal man finne noen innvending, må det være at forfatteren beveger seg på grensen til det oversentimentale, og her og der engster man seg for at hun skal styre mot de lettvinte løsningene. Men så glir hun elegant unna i siste liten, og historien ender aldri som man skulle vente, hverken i gråt og tenners gnissel eller i lettvint og tårevåt jubel.

I huset på prærien
Emaline er elleve år og bor på en gård på den kanadiske prærien, i hveteprovinsen Saskatchewan, sammen med foreldrene sine og hennes høyt elskede hund Prins. Vi møter henne idet hun blir utsatt for en alvorlig ulykke: Da hun skal redde Prins fra skålharven på farens traktor, havner hun selv i den og mister den ene foten. Den blir sydd på igjen, men hun blir aldri helt som før. Og faren blir så ute av seg at han bare går sin vei, forlater familien, etter først å ha tatt livet av Prins.

Dermed sitter Emaline og moren igjen med gården, som de ikke kan drive. Kornet må i jorden, det må stelles og høstes – og livet på prærien var vanskelig nok fra før, det er dårlige priser på hvete og problemer med å få solgt tidligere års avling, siloene er fulle. Hvordan skal de overleve?

Det finnes bare én utvei: skaffe seg arbeidskraft. Den eneste mulige kilden er asylet i småbyen like ved. Derfra kommer Angus, den største mannen Emaline har sett. Han kan kjøre traktor, og det viser seg at han har vært asylets beste gartner. Men han ble mishandlet i sin barndom, kanskje har det også noe med arvelig sykdom å gjøre, og det hender han hører rare stemmer. Dessuten har han et svært lavt selvbilde og omtaler alltid seg selv i tredje person, som «Angus».

Oss versus dem
Elleveåringer deler ofte ikke det voksne samfunnets fordommer. Emaline skjønner ikke helt hvorfor moren sier at hun må være forsiktig med å omgås Angus. Hun skjønner heller ikke hvorfor hele nabolaget stimler sammen og glaner når Angus kjører traktoren og sår – han vil imidlertid ikke så hvete, som er så problematisk, men lin og sennep, som det lille samfunnet har mindre erfaring med, men som kanskje vil gi sikrere avsetning og høyere inntekt. Og hun skjønner aldeles ikke hvorfor den nærmeste naboen hele tiden vil presse moren til å sende Angus tilbake til asylet. Motivet kan være hat eller frykt, de to ligger ikke alltid så langt fra hverandre. Merkelige ting skjer; Emaline har sine mistanker, men forstår ikke helt.

Fordommer er et ord elleveåringen kanskje ikke kjenner, men det er i høy grad et fenomen hun klarer å beskrive. Klassevenninnen Mei kommer fra en kinesisk-kanadisk familie, og faren driver en av de to kolonialbutikkene i småbyen. Folk handler ikke hos ham, men hos den hjemmetrygge konkurrenten. Først da Emaline oppdager fordommene der, skifter hun. Det samme gjør moren hennes, og den forstandige læreren. Forholdene på skolen, og hvordan livet i klassen oppleves for en pike som har fått et lett handikap, skildres med innlevelse og varme. Og naturen, i en region hvor alt tilsynelatende er kulturlandskap, er der hele tiden og spiller også en avgjørende rolle for Emaline: «Jeg er jord, jeg er himmel./Jeg er Saskatchewan.» Denne naturkjærligheten omfatter også kjærligheten til dyr, og omsorgen for dem som blir utstøtt fordi de er litt annerledes enn den gjengse standarden, er en beslektet reaksjon.

Roman møter dikt
I tillegg til alle andre kvaliteter er det en svært frodig tekst, med rike og uventede bilder og teknikker: «jeg går forbi, rolig som et kålhode.» En slik sammenligning har aldri slått meg som selvfølgelig, men jo, et kålhode er unektelig en forholdsvis adstadig organisme. Forbausende metaforer gjør at scenene blir langt mer visuelle, man kan ikke unngå å se dem for seg, og boken blir et teater som utspiller seg for ens indre blikk etter hvert som man leser.

Formen er også spesiell. Teksten er delt inn i en slags verslinjer – urimede og ikke helt rytmiske, men nok til at boken får preg av en mellomting mellom lyrikk og prosa. Prosaisk nok til å være lett å lese som en episk fortelling, lyrisk nok til å virke fortettet og slående. Det er en krevende balansegang, som er mesterlig gjengitt av Arne Ruste. Bare ett sted har han måttet ty til en nødløsning, for å gjengi dobbeltbetydningen av det engelske «turn into» (gå inn i eller forvandle seg til). Det dreier seg om en vits Emaline forteller, og som spiller på denne dobbeltbetydningen: «Angus har du hørt om mannen/som kom gående nedover gata/og svant inn til en butikk?» Det er et meget hederlig forsøk, men fungerer ikke helt. Men jeg kan heller ikke se noe bedre forslag.



Skrevet av:
Kommentarer