En amputert utgivelse

Thore Hansen avsluttet (angivelig) sin Skogland-serie med romanen Skogene kommer i 2001. Nå har Gyldendal samlet dette enestående kreative prosjektet i ett bind. Da er det synd at Gyldendal har fjernet nesten alle Thore Hansens karakteristiske og karakteriserende tegninger og presenterer Skogland som et rent tekstlig prosjekt.

Noen tegninger er der: Tegningen av mennesket Kaim, skogmannen Gwan og dragen i farger på forsiden. En svart–hvitt tegning introduserer hver av de åtte fortellingene. Et håndskrevet sidetall står i en liten, standardisert bord nederst på sidene. En liten fugl i flukt markerer pauser i teksten. Første bokstav i de innledende rammefortellingene som situerer fortellingene om brorskapet mellom Kaim, Gwan og dragen i munnen på en forteller ved et leirbål, er en dekorerte initial. Slik har Skogland. Samlede fortellingerbeholdt et svakt håndlagd preg og et snev bare av det kreative samspillet mellom tekst og tegning som gjør Skogland-serien til noe helt enestående i norsk barnelitteratur.

Thore Hansen forteller gjerne at hans Skogland-fantasi begynte da han en dag plutselig tegnet en skogmann, en drage og et indiansk pilkogger. Han stilte tegningen opp foran sitt arbeidsbord, hvor den etter hvert formerte seg til fortellingen Gutten i dragereiretsom kom i 1988. De fem første Skogland-fortellingene kom i relativ rask rekkefølge i årene 1988 – 1993. De hadde samme grafiske utforming, og var gjennomillustrert med helsides tegninger og dekorert. Hele dette ”første generasjons” Skogland-prosjektet var preget av at tekst og tegning åpenbart sprang ut av samme fantasi og et bemerkelsesverdig kreativt overskudd.

”Første generasjon” handler om skogmannen Gwan, menneskegutten Kaim og deres trofaste våpendrager og venn Dragen. I utgangspunktet streifer de rundt i Skogland som jegere, og det er deres møter med ulike andre skoglandvesener som skildres. Om vinteren tyr de til vertshuset til Smyrl, som ligger der ”alle skogstier møtes” og er et fredet, nærmest hellig sted. Vennskapet mellom disse tre er legendarisk. Det fortelles om dem rundt leirbålene. Styrt av Shimoolen – det sterkeste av Skoglands mange magiske vesener, setter de tre så i gang et siviliserende prosjekt i en gammel byruin – Dragebyen. Og ”første generasjon” blir fortellingen om Dragebyens storhet og fall idet de gode kreftene i Skogland må gi tapt når menneskene har alliert seg med de onde kreftene. De fem første fortellingene slutter på en mørk, sivilisasjonskritisk tone:

– Byen er ødelagt, sa Kaim.

– De fleste av beboerne er drept eller har flyktet sydover til havet. Der bør de nok holde seg, om de i det hele tatt kommer levende fram.

– De vil møte det samme der, sa Beih. – Herskere og slaver …

– Og når slavene får sin frihet, blir de selv til herskere, mumlet Gwan.

Det tok fem år før Thore Hansen tok opp Skogland-tråden i Frost og varme fra 1997. Eller Skogland? Handlingen går for seg i menneskenes onde verden og er utformet annerledes. Boka bærer heller ikke ”familienavnet” Skogland. Fortellingen foregår imidlertid i en verden som grenser opp mot Skogland og handler om Zool som i de neste bøkene skal utvikle seg til å bli Skoglands store forteller. I Frost og varme er han gutt og må flykte fra byen Kaloo hvor det hersker et undertrykkelsesregime. Han kommer til byen Izh hvor alt er friere og mer åpent, men hvor det likevel er onde krefter i spill. De to neste små fortellingene Den vidunderlige leken (1998) og Alvens lengsel (1999) foregår imidlertid mer umiskjennelig i Skogland.

Med den siste fortellingen Skogene kommer 1999 bindes alle tråder fra de tidligere fortellingene sammen. Her gjenser vi Kaim, Gwan og Dragen og Dragebyen. Her spiller Zool en viktig rolle og Carla, hovedpersonen, er frukten av den kjærlighetshistorien somAlvens lengsel forteller om. Skogene kommer foreteller om hvordan Carla er instrumentet til å virkeliggjøre en gammel profeti som skal forene Skogland og menneskenes verden, og fortellingen ender med at menneskenes verden blir oppslukt av Skogland.Skogene kommer avsluttes på en like optimistisk tone, som avslutningstonen i Der skogstiene møtes var dyster:

Noen uker etter at Skogland har festet sine røtter i menneskenes verden, kommer alvene. Det er tusener av dem … millioner. De små, glitrende kroppene flyr inn i skogkledde byer. Der danser de sine urgamle danser under fullmånen. Gir menneskene glemte innsikter, gir dem skjønnhet og håp. Får hender til å søke mot andre hender.

Skogland er en mangslungen fantasi og et fascinerende drømmesyn. Det som er bemerkelsesverdig med Skogland-fantasien, er at den på den ene siden sier at menneskene selv ikke rår over noe middel til å overvinne sin egen og verdens ondskap. Mens det på den andre siden er fantasiens fabulerende poesi som er selve stedet hvor ondskapen kan overvinnes og forestillingen om en bedre verden skapes. Skogland-serien er også bemerkelsesverdig ved viljen til å gå inn i ondskapens brutalitet, grimhet og smerte. Det man kan kritisere i Skogland-fantasien er det forutsigelige i denne sjangerens klisjemessige patriarkalske samfunnsorden og den autoritære ideologien som skinner gjennom når det er den enkeltes skjebnebestemmelse og lydige underkastelse til en sterkere og større makt som gir håp om at menneskenes ondskap lar seg overvinne.