En annen fortelling

Sally Gardner er et kjent navn i Storbritannia. Hun har gitt ut en rekke bøker for barn- og unge i alle aldersgrupper, men det er romanene skrevet for den eldste aldergruppen som utmerker seg. En av disse, Maggot Moon, kom ut på Vigmostad & Bjørke nå i vår i norsk oversettelse.

Måneperspektivet

Mens solen er hovedpersonen på himmelen, er månen en ledsager, som speiler solens lys, men gir lyset en annen kvalitet. Gjennom månen får natten et annet perspektiv enn dagen. Månen forteller oss ikke den fortellingen vi vanligvis blir fortalt, den forteller en annen fortelling.

Slik er det også i Markspist måne. Hovedpersonen, Standish, er kritisk og nysgjerrig på den virkeligheten han er en del av. Han tror ikke på den vedtatte sannheten. Det er derfor månen i denne ungdomsromanen er markspist. Det er noe råttent her, noe som ikke stemmer, og adjektivet markerer, i likhet med månen selv, et avvik, noe unormalt og annerledes.

Helt konkret henviser tittelen til den sentrale handlingen i boken: en falsk månelanding.

En kontrafaktisk historie

«This is one small step for a man, one giant leap for mankind.» Da Neil Armstrong uttalte disse ordene i 1969, satt hele verden klistret til tv-skjermene, og Armstrongs ord blir gjentatt og sitert fremdeles, fordi flertallet av oss føler at han hadde rett: Det var et gigantisk sprang for menneskelig historie og teknologi.

Men tenk om Armstrong aldri gikk på månen? Konspirasjonsteoriene rundt månelandingen er mange, og det har blitt hevdet at teknologien var altfor dårlig og forholdene altfor farlige til at en slik landing faktisk hadde kunnet finne sted. Dette er blant premissene i Markspist måne.

Sally Gardner forteller fra et parallelt 50-tall. Et 50-tall der Storbritannia er okkupert av Det tredje riket, men fordi Hitler aldri tok makten, er det en feminin form for nazisme, et renhetsdiktatur under en kvinnelig diktator, der SS-lignende «skinnfrakkemenn» flankeres av «renhetsmødre», og Croca-Cola-landet er det forjettete stedet på andre siden av Atlanterhavet, nesten som en drøm, uvirkelig, med himmelblå Cadillacer i Technicolor. Forfatteren tegner bildet av dette samfunnet uten å si direkte hva som har hendt, og det blir dermed opp til leseren å fylle inn (mark)hullene. Noe som også understrekes av den springende og hullete kronologien i fortellingen.

Året er 1956 og Moderlandet vil markere sin styrke overfor Croca-Cola-landet ved å være de første til å lande et menneske på månen. Siden de ikke har teknologi eller ressurser til å faktisk gjøre dette, bruker de propagandaapparatet sitt til å gjennomføre denne maktdemonstrasjonen. Hemmeligholdet er selvsagt strengt, og færrest mulig mennesker skal vite hva som skjer, derfor er iscenesettelsen lagt til en avsidesliggende del av det okkuperte territoriet. Og her, i den lutfattige og utbombede Sone sju, bor vår hovedperson, Standish Treadwell, sammen med bestefaren sin.

Det kontrafaktiske universet i Markspist måne er både gjenkjennelig og fremmed, på en slik måte at man får et nytt blikk på vår egen samtid. Det er en understrekning av hvor tilfeldig normaliteten er. Vi tar vår virkelighet for gitt, men den kunne like gjerne vært en annen. Og dessuten: Hvor mye av den informasjonen vi mottar i dagens medierte virkelighet, er fysisk erfart, og hvor mye blir vi bare fortalt? Hvordan skiller vi fakta fra oppspinn? Kanskje er verden helt annerledes enn vi tror.

Et skjevt blikk

I Moderlandet blir alle systematisk delt i rene og urene. De rene har privilegier, mens de urene stadig er i en utsatt posisjon. Folk blir drept og bortført, og brutaliteten er dagligdags for Standish. Selv er han uren på i alle fall to måter: Han har et brunt og et blått øye, og han er dyslektiker.

Det heterokrome blikket til Standish er avbildet i nederste bildekant på bokens omslag, og de forskjelligfargede øynene er et visuelt og fysisk uttrykk for dysleksien hans. Dysleksien er en gave ifølge Gardner. Hun har gjennom hele sitt forfatterskap hevdet at hennes egen dysleksi gir henne en fordel som forfatter, at den ikke er et handikap, men en styrke når hun observerer og beskriver.

Markspist måne er den første boken hvor hun tematiserer dette direkte. Dysleksien er det som gjør Standish annerledes, og som derfor setter ham i stand til å gjennomskue regimets propaganda. Det er ikke bare på innholdsplanet at Gardner bruker dysleksien til Standish. Mest produktiv er den i språket hans. Standish er fortelleren i Markspist måne, og måten han bruker ordene på viser hvordan han opplever verden på en annen måte enn medelever og voksne.

Språket i Maggot Moon er sterkt metaforisk og leker seg med ordene. Standish leser for eksempel Moderlandet som «morderlandet», noe som ikke bare er en feilstaving, det avslører samtidig en sannhet, regimets brutalitet leses inn i navnet. I originalteksten er det mange eksempler på at slike språklige misforståelser gir Standish ny innsikt. Dessverre har ikke oversettelsen klart å ta vare på alle.

Illustrert undertekst

Sally Gardner var opprinnelig illustratør og scenograf. På samme måte som Standish uttrykte hun seg heller visuelt enn tekstlig, og etter at hun ble forfatter har hun illustrert flere av bøkene sine. Både omslaget og de gjennomgående illustrasjonene i Markspist måne er det hun som har tegnet.

Illustrasjonene  er en syklisk tegneserie om ei flue som legger eggene sine i et rottelik. Den slutter der den begynte, med ei flue på jakt etter et sted å legge eggene sine. Selv om disse bildene ikke forholder seg direkte til teksten, er det nok av rotter, makk og spyfluer her også. De blir brukt som bilde på maktapparatet. Bestefaren fører en kamp mot rottene i huset og gata, med pistol og gift og feller, Standish sammenligner skinnfrakkemennene med spyfluer, og presidents ord sammenligner han med mark.

Bildene av rotte, flue og larver er nokså ubehagelige, og skaper en underlig og mørk stemning under lesingen av hovedteksten. Den gir et fysisk uttrykk for at Standish har rett, det er noe som om ikke stemmer, det er noe som ligger og råtner et sted. At handlingen er sirkulær, at det hele begynner på nytt, gir også en antydning om at det fins flere markspiste lik å oppdage. Leserne må være like oppmerksomme som fortelleren.

Oversettelsen

Maggot Moon vant den høythengende Carnegie-medaljen i 2012. En viktig del av begrunnelsen lå i bokas form, og som jeg nevnte er det metaforiske språket en avgjørende del av leseopplevelsen. Dette er ikke like gjennomført på norsk som på engelsk. Kanskje har ikke forlaget gitt oversetter John Grande økonomisk rom og tid til å gjøre den jobben som kreves, for Sally Gardner gjør det ikke lett for sine oversettere.

De engelske metaforene er på norsk nesten konsekvent omskrevet til similer. Når Gardner skriver at læreren «hit me so hard on the back of my hand that it left a calling card», skriver oversetter John Grande at spanskrøret «la igjen to tynne, røde striper som et visittkort på håndbaken min». Dette «som» gjør bildet mindre skarpt. Det er stor forskjell på noe som «er» og noe som bare ligner.

Mens Gardners metaforer er gjennomtenkte og gjennomførte, kan det se ut som Grande har hatt det for travelt til å lese igjennom og se helheten. Hele det engelske kapittel seks handler for eksempel om knuter. Gardner skriver om slipsknuter og renneløkker og om «the knot in my stomach». Grande oversetter dette til «knute» så lenge vi snakker om fysiske knuter, men i magen har ikke Standish en knute, på norsk har han en klump. Hele kapitlet bygger opp mot denne kjerringknuten i magen på Standish, og «klumpen» har på ingen måte samme funksjon.

Selv når Grande har en isolert sett vellykket oversettelse, kan han komme i skade for å bomme. Gardner har et rim hun gjentar, som skal beskrive Standish: «Can’t read, can’t write, Standish Treadwell isn’t bright». Dette har Grande oversatt til: «Kan ikke lese hva det står. Standish Treadwell er dum som et får». Det er nesten et finere rim på norsk, selv om det halter. I den forstand at det gjør vondere, er slemmere. Problemet er at Gardner aktivt bruker «sheep» som metafor på normalitet. De andre barna omtales som en saueflokk, og Standish er ikke en av dem. I sitt rim fokuserer Gardner tvert imot på hvordan Standish er noe mørkt (not so bright) og dermed potensielt farlig, og det harmonerer bedre med den øvrige teksten, ikke minst med tittelens «måne».

Forfatteren gir oss det urene og skjeve gjennom en kontrafaktisk historie, gjennom en dyslektisk forteller, gjennom en hullete komposisjon og gjennom de ubehagelige illustrasjonene, og oversettelsen kunne gjort det samme, om den hadde valgt å legge til noe, heller enn å trekke fra. Det er fortsatt mange kvaliteter ved Markspist måne, men har du valget mellom den og Maggot Moon, velg originalen.