Tittel: Alle mine venner er vampyrer
Tekst: Arne Svingen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2020
Antall sider: 157

En annen hverdag

Arne Svingens hundrede bok er en realistisk skildring av barn i krig. Men er tittel og omslag egna til å friste det rette publikummet?

Hovedpersonen Kim er en ung gutt, far er ved fronten, mor er deprimert og lillesøster verken snakker eller spiser. Vi får vite at Kim ikke får løpe ute, selv om det er det han liker best, at han er vant til å se våpen og at han føler seg utrygg. Det er matutdeling på torget. Vi forstår at dette er et land i krig. Men Kim har klart å beholde en viss optimisme. Kanskje fordi han ikke har noe valg? Han finner trøst i skogen og i samværet med den eneste vennen som fortsatt er i nabolaget, Lucy. Og han leser og lærer om våpen for å føle en viss kontroll over en kaotisk tilværelse. Dessverre er dette kunnskap han får bruk for. Hverdagsrealismen, blanda med de skremmende realitetene, fanger leseren.

Dette er ei handlingsmetta bok. Kim opplever dramatiske og forferdelige ting, men også varme og medmenneskelighet. Og han tenker mange og kloke tanker om alt han utsettes for. Kim er «flink til å si fine ting som ingen forstår», sier Lucy. Det er en god karakteristikk av en velmenende gutt som har for mye å tenke på, og som mange lesere vil finne det lett å identifisere seg med.

Vi får ikke vite hvor gammel Kim er, bare at han er ung nok til at voksne klapper ham på hodet. Det er et godt grep å ikke alderbestemme hovedpersonen, det gjør målgruppa for boka videre. Vi vet heller ikke hvor vi befinner oss, det kan være hvor som helst hvor det finnes skog, ekorn og fedre som har vært lærere. Hvor barn har lekt med sykler og skateboard i gata. Det gir gjenkjennelse og mulighet for innlevelse i en tekst som tematisk ligger fjernt for de fleste norske barn..

Vampyrer?

Men hva vil forfatter og forlag med tittelen? Sammen med omslagsillustrasjonene gir den en forventning om en blanding av dystopi, krigsskildring og skrekkroman, men det er slett ikke det vi får. Først en fjerdedel ut i boka får vi forklaringen. Kim tenker på vennene som har flykta, at han kanskje ikke får se dem igjen. For å dempe savnet, ser han dem for seg som vampyrer, udødelige og kule skapninger som han kan snakke med om natta. En god idé, men den er på ingen måte sentral nok i handlinga til å forsvare at den brukes som tittel. I og med at boka omhandler et korrupt krigssamfunn, er det også mulig å tolke tittelen dit hen at Kims venner er grådige «blodsugere», men det er heller ikke tilfelle. Heldigvis for ham, må en vel si.

Personlig tenkte jeg først på Turbonegers All my friends are dead da jeg så tittelen, og den tekstens henvisninger til kuler og granater passer egentlig bedre til handlingen i denne boka. Men vi kan vel ikke gå ut fra at den hører med til barnelesernes referanseramme ?

Barn i krig

Arne Svingens forfatterskap har rommet krigstematikk før, blant annet i ungdomsromanen Svart elfenben fra 2005. Da jeg begynte på denne boka, minnet den meg om Når kaniner blir redde, bildeboka Svingen ga ut sammen med Kamila Slocinska i 2019. Den har samme tematisering av hvordan barn opplever krig, og begge bøkene lirker leseren inn i tematikken ved å begynne med en mer generell beskrivelse av hvordan hovedpersonene opplever omgivelsene, og spare de mer dramatiske hendelsene til vi er inne i handlingen og blitt kjent med personene. Dette grepet gjør at hendelsene treffer desto hardere. Vi har investert tid og følelser i å sette oss inn i Kims verden når han for første gang opplever å være midtpunktet for soldaters interesse.

Kim er like spenningssøkende som mange andre på sin alder, men er reflekterende og formidler hvor ødeleggende krig er i et språk som er mer egna for forståelse enn til å skremme. Språket er Kims. Han forteller enkelt og bilderikt om sine opplevelser og tanker: «Våpen er som sinte hunder. De bjeffer når du minst venter det.» og «himmelen er full av mørk rullgardin». Når fortelleren er et barn, kan man videre godta at en kjenner om «pulsen lever» og leter etter «cashen» i stedet for etter pengene. At språklige unøyaktigheter som at det «spørres spørsmål» får passere, er derimot unødvendig.

Men vi møter en hovedperson som må ta vanskelige valg, fundere over hva han skal tro og mene om verden og som utvikler seg mye i løpet av en relativt kort tekst. Den voksne leseren rammes nok hardere av realitetene som beskrives . Vi forstår at Kims lillesøster ikke bare er redd, taus og uinteressert, men traumatisert. Og at når folk slutter å bli lei seg, er det ikke bare fordi det er slitsomt å være lei seg hele tiden, sånn som Kim sier, krig gjør at mennesker hardner til for å overleve.     

Håpet til slutt   

Arne Svingens hundrede bok er alt i alt vellykka, tittelen er det største problemet. Slutten er kanskje i overkant idyllisk, men for viktig for leseropplevelsen til at jeg skal røpe den her. Og den fungerer nok godt for barneleseren. I en verden hvor altfor mange barn opplever krig, er det fint at det finnes bøker som kan øke forståelsen for hva det kan innebære. Lucy kan få avslutte: «Håp er visst populært. Men kommer i små doser.»

 



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.