En annerledes faktabok

Bjørn Arild Erslands nye bok, Kjell Otto og fyret, blir av Omnipax forlag lansert som en faktabok, men det er langt ifra en tradisjonell faktabok vi her har med å gjøre. Ersland blander nemlig den saklige faktapresentasjonen med et tydelig narrativt element, i form av en fortelling om fyrvokteren Kjell Otto på Oksøy fyr. Å forene fagformidling med fortellinger er på ingen måte noe nytt i barnelitteraturen, det burde være tilstrekkelig å nevne Jostein Gaarders Sofies verden, men Ersland har funnet en ny måte å gjøre dette på: Hver av sidene i boka er delt i to av en grå, stiplet linje. I den øverste delen av siden fortelles historien om Kjell Otto, mens vi i den nederste delen finner korte leksikonartikler om fyr og andre relaterte emner. Sammen skal disse to delene – ifølge vaskeseddelen – lære leseren ”en hel del” om fyr. Det er en beskjeden målsetting, men dessverre realistisk. En håndfull faktaopplysninger om fyr er alt leseren kan forvente å få igjen for å lese dette velmenende, men feilslåtte forsøket på å fornye faktaboksjangeren.

Fortellingen om Kjell Otto
Fortellingen om Kjell Otto befinner seg et eller annet sted mellom biografi og skjønnlitteratur. Hovedpersonen har Ersland basert på den virkelige fyrvokteren Kjell Otto Hansen, men han skildres på en naiv, karikert måte som er typisk for småbarnsbøker: ”Kjell Otto er gift med Madammen. / Hun heter egentlig Brit. / Men Kjell Otto mener Madammen er et finere navn.” (s. 8) Det skjønnlitterære inntrykket styrkes av Annlaug Auestads humoristiske illustrasjoner, som er fulle av små absurde situasjoner og detaljer. Men til tross for gode illustrasjoner og den skjønnlitterære stilen er fortellingen om Kjell Otto en ganske så kjedelig affære. Det er heller ikke snakk om noen fortelling i egentlig forstand. Det fins ikke noe plot her, og det skjer ikke spesielt mye i løpet av bokas 44 sider. Ersland presenterer en rekke enkeltstående episoder fra Kjell Ottos hverdagsliv, alt fra smøring av brødskiver til pussing av fyrlykter, med fyrvokterens drøm om kanalferie i Frankrike som en slags rød tråd. Noen av episodene kan være morsomme nok i seg selv, men de er altfor mange og følger etter hverandre i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge.

Fakta om fyr
Den faktaorienterte delen av boka skiller seg klart ut fra den fortellende i både layout og framstillingsform. Her finner vi for det første små fargefotografier av fyr og andre maritime motiver, i skarp kontrast til Auestads fantasifulle illustrasjoner, og Ersland skriver på en langt mer saksorientert og didaktisk måte: ”Losene langs kysten, de som hjelper de store båtene med å ta seg fram i vanskelig farvann, jobber i Kystverket.” (s. 14) Skriftbildet er dessuten mye ryddigere, og overskriften ”fakta” fjerner den siste rest av tvil om hvor den egentlige fagformidlingen i denne boka foregår. Ersland framstår her som den eksperten på fyrhistorie som han er, og han evner å formidle stoffet på en grundig og lettfattelig måte. Men som fortellingen om Kjell Otto lider faktadelen under en sterk fragmentering av stoffet. Det er totalt 17 enkeltstådene fagartikler i Kjell Otto og fyret, og de presenteres på løpende bånd, uten noen merkbar struktur og sammenheng. Å få en helhetlig oversikt over fyrdrift og fyrhistorie blir da vanskelig, om ikke umulig, og leseren sitter igjen med ”en hel del” kunnskap om fyr, men ikke noe særlig mer.

Forholdet mellom fortelling og fakta
Det er ikke helt enkelt å forstå hvilket forhold Ersland forsøker å etablere mellom de fortellende og de faktaorienterte delene av boka si. Enkelte steder fungerer faktadelen som en utdyping og forklaring av fenomener i fortellingen; for eksempel står episoden der Kjell Otto reparerer fyrlinsa, overfor artikkelen om fyrlinsers oppbygning og funksjon. Andre steder er det en tematisk kobling, for eksempel mellom Kjell Ottos matvaner og måten man oppbevarte mat på i fyrene i gamle dager. Men vel så ofte er det ikke noen som helst sammenheng mellom de to delene. Dette uavklarte forholdet mellom de to delene av boka gjør Kjell Otto og fyret til en slitsom leseopplevelse. Som nevnt er det ingen større sammenheng innad i fortellingen om Kjell Otto eller mellom de enkelte fagartiklene, og når leseren ikke engang kan knytte sammen de tekstbitene som står på en og samme side, mister boka enhver form for struktur, og lesingen blir uten framdrift. For etter å ha lest at Kjell Otto ”lager rare tegninger på brevene” han skriver (s. 30), og at fyrdirektører i gamle dager ankom fyrene iført ”hvit skjorte og fin jakke” (s. 30), hva vil leseren forvente å finne på de neste sidene? Neppe en fortelling om Kjell Otto som ”drikker kaffi og Gammel Dansk” (s. 32) sammen med vennene sine, og en artikkel om tåkelurer.

En idé med forbedringspotensial
Det er dessverre mye som ikke fungerer i Kjell Otto og fyret. Likevel skal Bjørn Arild Ersland ha honnør for sin kreativitet og evne til å tenke nytt i forhold til en svært så traust sjanger, og det er også grunn til å rose Omnipax, som våger å satse seriøst på annerledes barnelitteratur. Som en motvekt til den tradisjonelle faktaboka har en utgivelse som dette helt klart sin berettigelse, og ideen om å parallell-legge fortellinger og fagframstillinger innbyr til et spennede samspill mellom ulike teksttyper. Det forutsetter imidlertid en bedre strukturering av både fortellingen og fagstoffet, og ikke minst et mer gjennomtenkt forhold mellom de to delene, enn vi har sett i denne boka.