Tittel: Fugleguten
Tekst: Rune Belsvik
Illustratør: Sigbjørn Lilleeng
Forlag: Samlaget
Årstall: 2019
Antall sider: 103

En antihelts hverdag

Hverdagsdramatikk med små innslag av mystikk blir følsomt formidlet gjennom en unggutts perspektiv. 

Verden byr som kjent på en rekke utfordringer både for liten og stor. Noen utfordringer har ingen aldersgrenser. 90-åringen og 3-åringen kjenner begge følelsen av å ikke strekke til. Rune Belsviks Fugleguten handler blant annet om den vanskelige kunsten å være snill, og skildrer psykologiske utfordringer på en gjenkjennelig måte for både barn og voksne.

Følsom antihelt

Hovedpersonen i romanen, Lukas, er en skolegutt uten nøyaktig alder, noe som bekrefter inntrykket av at boken henvender seg bredere enn til en bestemt målgruppe. I det første kapittelet fremstår Lukas som en følsom antihelt, der han bader med sin gode venn Nico og gjør tapre forsøk på lære å flyte. Mens Nico flyter som bare det, strever Lukas med det samme. Lav mestringsfølelse er noe flere enn smågutter kan kjenne på, og til tross for Lukas’ unge alder, lykkes romanen i å la hans følelser representere noe allmennmenneskelig.

Fugleguten kan leses som en psykologisk roman som handler om indre utvikling, og der Lukas etter hvert kvitter seg med følelsen av å være dårligere enn andre, eller det som kalles underlegenhetsfølelse.

Bade

En slem gutt

Hjemme mestrer ikke Lukas kunsten å være snill, og pleier å bli vist på rommet av mamma. Lukas ser ut til å ha generelle tilbøyeligheter til å være slem – det kan arte seg på mange forskjellige vis, som at han ødelegger ting, eller er slem med lillesøster Alma. Historien er fortalt fra Lukas’ perspektiv, og vi oppdager nyanser i den: Oppførselen kan også ha rot i dårlig familiestemning, eller i de voksnes oppførsel mot hverandre.

Ute pågår det et klassisk trekantdrama mellom Lukas, Nico og den eldre Tom Erik. Lukas frykter at Nico vil foretrekke å leke med Tom Erik i stedet for med ham. Det bunner i frykten for utenforskap. Lukas drømmer stadig om anerkjennelse og beundring, i boken blir det fremstilt som en sjarmerende blanding av stormannsgal virkelighetsflukt og sår realitetsforankring. Lukas har et rikt indre liv, og i fantasienes vidunderlige verden har han ingen problemer med verken mestringsfølelse eller slemhet.

Fuglemotiver gjennomgangstema

Tittelen Fugleguten spiller på bokens ledemotiv og røde tråd, og er et element som blir brukt til å skape indre og ytre utvikling. Den gjennomgående fugletematikken åpner for å tolke personer og hendelser i romanuniverset på et mer metaforisk og billedlig plan. Som voksen leser setter jeg pris på barnebøker som åpner for tolkning. Om det også gjelder for små lesere med lav mestringsfølelse er vanskeligere å si.

Lukas og faren besøker noen voksne, og møter en mystisk, stum gutt som eier en tam kråke. Etterpå fantaserer Lukas om å få seg en lignende tamfugl, noe som leder til handlinger med katastrofale konsekvenser, i hvert fall for fugler. I disse partiene synes jeg Lukas fremstilles litt for samvittighetsløs på fugleungers vegne. Derimot skildrer boken godt hvordan indre spenninger og konflikter i typiske trekantvennskap blir borte når man får en felles ytre fiende, en rolle som blir den navnløse fuglegutten til del.

For om Lukas virker samvittighetsløs i sin omgang med fugler, forstår han at han går for langt i angrepet på Fugleguten. Denne hendelsen blir et vendepunkt i teksten. Det handler om anger og skyldfølelse, om frykt for gjengjeldelse og straff, og om å innse at folk man beundrer og vil tekkes kan ha like mange skavanker som en selv.

Det er lite tydelig moral i Fugleguten, i stedet åpner den for å diskutere grunnleggende spørsmål om hva som ligger i begrepet ‘snill’, og hvorfor noen er slemme, til tross for alt trøbbelet som følger med.

Fugleunge

Noen haltende scener, men godt språk

I noen av scenene blir fugletematikken noe påklistret, som når Lukas plutselig velger å hoppe fra taket for å (forhåpentligvis) fly som en fugl. Noen ganger kunne hendelsene vært bedre motivert. For eksempel er det uklart hvorfor Lukas, som har gledet seg i mange uker til bursdagen sin, heller vil være ute når gjestene endelig ankommer.

Språket i Fugleguten er følsomt og konkret, og gjenspeiler Lukas’ unge alder og refleksjonsnivå på troverdig vis. Et eksempel er den fine, men såre skildringen av å være på sykkeltur med far til ukjent sted. Etter å ha slitt seg opp tunge, bratte bakker, stanser de og snakker sammen:

Kanskje det er for langt for deg? seier pappa.
Eg veit ikkje kor langt det er, seier Lukas.
Det er berre eit lite stykke til, seier pappa.
Ja, men kor langt er eit lite stykke?

Pappa begynner å le. Det hadde vore betre om mamma var med, tenker Lukas. Ho veit kor mykje han toler. Ho veit kva tid han må kvila, og kva tid han må drikke vatn. Men mamma er heime med Alma.

Kjem du? ropar pappa.
Sola legg sin tunge varme på Lukas. Alt ser framandt ut.
Korfor må vi så langt? seier han.

Fugleguten oppleves som akkurat lang nok til at Lukas fortjener å flyte vektløs rundt i vannet idet boken tar slutt.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.