"Stor bjørneklem"

Tekst og illustrasjon: Nicholas Oldland

Forlaget Victoria, 2016

32 sider

"Tre på tur"

Tekst og illustrasjon: Nicholas Oldland

Forlaget Victoria, 2016

32 sider

En bjørnetjeneste for barna

To bøker om dyrene i skogen som har en kvalitet som gjør deg trist og historier som etterlater deg upåvirket.

Nicholas Oldland, om vi skal tro hans kanadiske forlag, var en relativt vellykket pysjamasmønsterdesigner og pysjamasbutikkmedeier før han ble barnebokforfatter. Pysjamasbransjen er vel som andre bransjer, og Oldland følte for å gjøre noe mer – spesifikt ville han skrive en barnebok som man kunne lese mens man hadde på seg pysjamas.

La oss la pysjamasene ligge igjen i presseskrivene for øyeblikket, og heller vende våre søvnige lanker mot to av de oversatte bøkene i Oldlands så langt fem bøker lange serie om dyrene i skogen.

Har du hørt om beveren, elgen og bjørnen…

De to bøkene som er gitt ut av Forlaget Victoria har enkle historier, store bilder og lite tekst på hver side. Stor bjørneklem følger «en bjørn så full av kjærlighet at hver gang den møtte noe levende i skogen ga han det en stor klem», mens Tre på tur er historien om da beveren, elgen og bjørnen (i en litt mer labil utgave) skulle ut på kanotur.

 

Bjørneklem2

 

I utgangspunktet er dette gode ideer: Moderne fabler om dyr i skogen som utforsker universelle konsepter som kjærlighet, økologi, vennskap og samarbeid. Samtidig er gjentakelser av hovedelementene (bjørnen klemmer ulike typer dyr og trær; de tre vennene padler feil på ulike måter) med på å skape struktur i fortellingene. Men dette er åpenbare grep som krever å bli fulgt opp av en stødig forteller.

Mangel på personlighet

Historiene i bøkene er enkle og lett forståelige. Tegningene og teksten har små innslag av underspilt, absurd humor som trolig er myntet på den voksne som leser høyt for barna. Dette er langt fra forstyrrende, og eksemplene jeg har funnet er så subtile (et mulig sitat her, en potensiell posering der) at jeg er åpen for ideen om at jeg innbiller meg det hele. Det er et større problem at dyrene ikke har noen personlighet.

 

Tre på tur2

 

Gjennom hele Stor bjørneklem er det ikke en eneste direkte replikk, og fortellerstemmen er tørr og forstandig. I Tre på tur er det lagt inn noen utrop som tekst over hodene på elgen, beveren og bjørnen, men for å være en bok som hentyder til så mye dialog (det krangles, ropes og diskuteres, blir vi fortalt), er det ingen sjanser for en høytleser å underholde med ulik stemmebruk – i alle fall ikke om man holder seg til teksten. Disse manglene kunne blitt oppveiet av en god strek, men heller ikke her strekker bøkene til.

Er det latskap?

Nicholas Oldland designer kanskje pene pysjamaser (jeg sjekket nettsidene, de er nokså snasne), men energien har ikke latt seg oversette til barnebøkene. Tegningene av dyrene er flate og livløse. Pupillene stirrer tomt fra øyne som tinntallerkener – eller er bare to truende prikker i det svarte ansiktet til bjørnen. Formene er til tider for store, som om noen har forstørret noe som burde ha forblitt lite. Fargepaletten er dominert av triste farger som svart, brunt, blågrått og mosegrønt. Likevel er det verst når Oldland bruker copy/paste-funksjonen i stedet for å tegne figurer på nytt. Det kan fungere (og har blitt gjort med stor suksess av andre) som et element i fortellerteknikken, men i Stor bjørneklem virker det som et nesten uforklarlig utslag av latskap.

Til slutt kan det virke som en enkel avrunding på teksten å skrive at disse bøkene kanskje er perfekt å lese i pysjamas, siden du er garantert å sovne ganske snart om du leser dem. Men sannheten er at verden hadde vært et bedre sted om pysjamaskos ble tatt mer på alvor. Det finnes titusenvis av titler som er bedre egnet til å softe rundt i flanell med enn disse to labre og gledesløse fablene.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.