En bok som løper med saks

Om du har barn, har du gjort det selv: Å stå ved kjøkkenbenken og helle saft opp i et visst antall glass, før du bøyer deg ned for å ta resultatet nærmere i øyesyn: Er det akkurat like mye saft i hvert glass nå? En gang var dette veldig viktig for alle i husstanden; forrige gang var det bare jeg som brydde meg. De andre ville bare ha saft, fort. (Notat til meg selv: Er det for mye saft i omløp? Har overfloden gjort saftmottakerne blaserte?)

Balder ville kjent seg igjen. Han har en mamma og en pappa og en storesøster som sier ting som «liktig er viktig», og «kakestykkene skal være helt like, ellers kan INGEN få kake.» En gelétopp på avveier tipper vektskålen, og familiens verdisett blir avkledd i all sin absurditet. Det rabler for Balder, som går fra hundset kakedeler til å herje gjennom byen mens han gjør ting like på de mest urimelige måter.

Uoppdragende bøker

Mens jeg leste denne boken, tenkte jeg på en kommentar jeg leste om at barnebøker generelt har veldig veloppdragne hovedpersoner. Selve kommentaren har blitt borte for meg, men poenget står seg: De er nå i overkant greie, mange av disse barna i barnelitteraturen? Det slo meg sist da jeg leste Krypto-serien til Hans Jørgen Sandnes (som for øvrig er spennende lesning) – på tross av å være adoptert bort av moren og at hun må flytte til en helt ny by uten å kjenne noen, er heltinnen ressurssterk og blid fra første side.

De kjipe barna skaper alltid litt mer trøbbel – både i bøkene og i den virkelige verden. Maurice Sendaks Til huttetuenes land tok fire år å bli utgitt, og ble fjernet fra flere amerikanske bibliotek fordi den var så mørk. Jakob Martin Strids I form med tapiren ble anklaget for å oppmuntre til mobbing.

I det hele tatt er det noe litt stridsk over Rabalder deler likt. Hovedpersonen kan minne om den danske forfatterens Lille frosk, om et lite froskebarn som går rundt og gjør forferdelige ting (helt til hen blir samtidskunstner i voksen alder). Den enorme kniven på forsiden av Rabalder bør advare – eller egge ­– lesere om at dette er en bok som løper med saks.

Etymologi og tegneserier

Rabalder deler likt er første boken i en ny serie (noe jeg tolket ut fra at det står «Ny serie!» på forsiden). Dette er den første skjønnlitterære boken til Ragnhild Holmås, som tidligere har skrevet flere barnebøker om etymologi og en sakprosabok for voksne. Illustratør Jens K. Styve har på sin side hatt en lang reise fra undergrunnstegneserier i 1990-årene, til romanforfatter (i hovlandsk ånd, må det være lov å si) og for tiden serieskaperen bak en av Norges beste avisstriper, Dunce.

Som duo har de allerede funnet tonen. Styve tar med seg en sans for farger, overdreven mimikk og action som fint lar seg oversette fra tegneserier til bildebok. Holmås på sin side er åpenbart glad i ord, og serverer fotnoter om «helse, miljø og sikkerhet» og liksom-avkrysningsskjemaer som kommenterer handlingen. Et kjønnsnøytralt kjærestepar har de også funnet plass til.

Ufortjent uroelement

På tross av alt dette, tar jeg meg selv i å ikke være udelt positiv overfor boken. Hver for seg setter jeg pris på Holmås og Styve – selv om de bryter tommelfingerregelen om at man aldri skal love at noe blir så morsomt at leseren vil tisse på seg, siden fallhøyden blir urimelig stor.

Det kunne vært så enkelt som at jeg egentlig setter mest pris på veloppdragne barn likevel. Men jeg tror det er mer at humor er vanskelig. Det finnes ikke noe som treffer alle, det er derfor vi har så mange humorister. For min egen del ønsker jeg at (Ra)Balder skal være noe mer enn en kaosagent. Han blir ikke bygget nok opp til at jeg heier helhjertet når han skaper spetakkel, hurlumhei og trafikkulykker, og fasiliterer at minst én eldre mann blir spist av løver.

For andre vil det være annerledes. Noen vil allerede ha samfunnsnormene så langt oppe i halsen at bokens karnevalsstemning ikke kan komme fort nok.

Kanskje vi til og med deler oss på midten.