Tittel: Det var ikke en busk
Tekst: Eli Hovdenak
Illustratør: Eli Hovdenak
Forlag: Ena
Årstall: 2018
Antall sider: 56

En busk ved navn Torvald

NOMINERT TIL NORDISK RÅDS PRIS: Eli Hovdenaks siste bildebok er en visuelt vakker fortelling om å være redd for det ukjente, der det ukjente viser seg å være like redd tilbake.

Eli Hovdenak er kjent for mange som grafiker med en lett absurd humor der hun leker seg med dobbeltbetydninger. Hun kan kalle en litografi for «Sommerens siste bad», en tilforlatelig tittel med bokstavelig talt uggen bunn når bildet viser den uvitende baderens stup mot en gigantisk frosk som venter nede i dypet. Dette spriket mellom hva betrakteren ser og det de involverte oppfatter benytter hun seg også av i flere av bildebøkene sine. I de to utgivelsene om de skvaldrete endene Bertil og Bettina i Øya (2014) og Poff (2017) er nettopp premisset at fugleparet selv ikke løfter blikket nok til å se det som foregår rundt dem. Dermed oppstår en spennende dobbelthet når leseren vet at de befinner seg i gapet til en krokodille, eller at den runde gjenstanden de plukker med seg ikke er en bombe men et giga-egg. Endene selv er for nærsynte til å få med seg dette, og lever i sin egen alternative virkelighet.

I mørket blir alt noe annet

Det samme grepet brukes delvis i Hovdenaks siste utgivelse, Det var ikke en busk, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge 2019. Her er det mørket som fordreier sansene når det umake paret Torvald, et bustet troll og Tilde, en fugl i strutteskjørt, skal inn i skogen på kveldstid. Situasjonen er gjenkjennelig. Alt blir skumlere i mørket. Alle lyder og skygger blir potensielle farer og en busk er ikke lenger bare en busk. Handlingen er svært enkel. De to vennene går av toget, låner en båt, krysser et vann, låser seg inn i en hytte og mens Torvald går ut for å tisse, banker det på døren. Inn kommer det to små uglelignende vesener som også er redde. De får til slutt sove på Torvalds kjempeføtter.

14-lys

Spørsmål uten svar

Som i tidligere utgivelser består teksten av en slags ufiltrert talestrøm der karakterene lufter betraktninger og ikke minst bekymringer. Det er uklart hvem som sier hva, selv om det kan virke som det er fugleballerinaen som har mest på hjertet her. Tause Torvald svarer ikke på innspill som: «Ser du noe Torvald?» eller «Skal vi helt over dit?» Det er som om replikkene bare blir et nervøst forsøk på å holde mørkeredselen i sjakk. Men her fins også fine poetiske betraktninger som at grantrærne som speiler seg i vannet vokser «feil vei», og fuglehumor der den som har lagt fra seg båten ubevoktet sikkert er en dompap. Det monologiske og ubesvarte ved teksten gjør at det er illustrasjonene som skaper sammenheng og framdrift i historien. Vi ser at turkameratene beveger seg gjennom landskapet, mens teksten på et vis bidrar til diskontinuitet mellom oppslagene fordi den består av en rekke litt løsrevne kommentarer uten en klar indre sammenheng.

Nydelig og mystisk

Hovdenaks skog er mer vakker enn skummel. Når to silhuetter, en tynn og pinglete og en stor og klumpete, står og ser utover den pastellfargete innsjøen, er det nesten så man får lyst til melde seg inn speideren. Men her skildres også det urskogaktige, skjeggete med et mørke som rommer mystiske skogsvesener som den observante barneleseren sikkert kommer til å ha glede av å oppdage, og som verbalteksten ikke tematiserer. Det er øyne overalt, men de blir glatt oversett av de to turkameratene. Den lurvete Torvald går nesten i ett med granskogen, mens det er den hvitkledde fuglejenta som stadig lyses opp av hodelykten hans. Bruken av denne lyskilden fungerer som en effektiv spotlight som peker ut viktige elementer i bildene. For eksempel når de to har kommet fram til hytta og fuglen stresser over at nøkkelen er borte. Her lyser hodelykten simultant på en nøkkel som henger på en krok over hodet hennes. Også dette tier teksten klokelig om.

6-ved-vann

Ubegrunnet bekymring

Når paret beveger seg innover i skogen møtes de av en kakofoni av «HO HO»-lyder, og den bekymrete frøkna sier:

– Hører du?
Det er mange. Som roper på hverandre.
Kanskje de er sinte. På oss?
Det er jo veldig urettferdig

Lydene, som forfølger dem inn i hytta, viser seg etter hvert bare å være to harmløse små ugler som får komme inn i varmen. Tvisten er at uglene på sin side mener å ha sett en skummel kyklop utenfor. Når kyklopen viser seg å være en hårete fyr med hodelykt, er harmonien gjenopprettet. Noen er redde for mørket, mens andre er redde for lys, viser det seg. Det er en koselig, men kanskje ikke veldig overraskende slutt. Men det som er litt fikst er at der man normalt ville forventet at det karakterene trodde var et monster, bare viste seg å være en busk, snur denne boka opp ned på konvensjonene. Det som ser ut som en busk er i dette tilfellet faktisk et troll! Men et troll som også fungerer som en ypperlig fotvarmer. Slik setter Eli Hovdenak det vi tror vi ser og vet opp mot de andres virkelighet og lyser på det hele med en veldig sterk hodelykt.

 

25-ugler

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.