Tittel: En dag skinner sola også under hundens hale
Tekst: Sanne Munk Jensen
Oversetter: Sverre Knudsen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2009
Antall sider: 205

ISBN 978-82-0414-434-8

En dag skinner sola også under hundens hale

ERFARINGENS BOK

Fabelaktig dansk overlevelsesroman om kjærlighetshunger og familieproblematikk.

Danske Sanne Munk Jensens prisvinnende En dag skinner sola også under hundens hale fortelles av unge Alma Walentko, halvt polsk og med en far hun aldri har møtt. Når romanen åpner, har kjæresten Tobi flyttet ut av leiligheten hennes, Almas mor, ”det mest psykotiske og uansvarlige kvinnemennesket nord for alpene” (s. 166) er død for kort tid siden, og lillesøsteren Amelia, som har gjort sitt ytterste for å forsure livet for alle som kommer i hennes vei, er sporløst forsvunnet. Legger man til at bestevenninnen Julie har fått seg jentekjæreste i kibbutzen, og at Alma selv er på full fart mot et eller annet sammenbrudd, burde det være klart for de fleste at livet kunne vært lettere for stakkars Alma.

Bevisst kaotisk
Handlingen utspiller seg i løpet av en kort uke i februar, men på grunn av stadige tilbakeblikk utført med tildels svært glidende overganger, er det ikke alltid like enkelt for leseren å følge med på hva som til enhver tid skjer hvor og når. Almas fortelling er vill og ustyrlig, forvirret og forvirrende, drevet frem av en voldsom energi og en bunnløs fortvilelse. En stund tror man at man leser en rotete tekst, full av innfall, bannskap, sviende bemerkninger og mer eller mindre tilfeldig sex, men etterhvert som man nærmer seg slutten, forstår man at man har vært utsatt for en rekke forvirringsmanøvre, og at alt man har lest betyr noe annet og noe mer enn det man i utgangspunktet trodde det gjorde. Det man kunne ta for å være mangel på kontroll fra forfatterens side, en retningsløs fortelling om retningsløs ungdom, viser seg i siste instans å være en virtuos oppvisning i desorienterende storytelling som smeller til der man minst venter det. Og ved endt lesning ønsker man lite annet enn å kaste seg over romanen på nytt, fra starten av, for å se om man kan nøste opp de forskjellige trådene. Ta det som en anbefaling. En dag skinner sola… er rett og slett en ualminnelig god ungdomsroman.

Utklassing av Twilight
I tilfelle Munk Jensens forlag skulle trenge enda en blurb å pryde omslagene hennes med, skal de få en av meg nå og med én gang: En dag skinner sola… er en på alle måter langt bedre bok om ungdom, drift og seksualitet enn Stephenie Meyers millionselgende Evighetens kyss/Twilight, og den fortjener langt flere lesere. Hvis leseren stusser over det tilsynelatende tilfeldige eller endog lett absurde i sammenligningen, får hun ha meg unnskyldt. Meyers vampyrromanse var den siste boken jeg anmeldte her på Barnebokkritikk.no, og siden har jeg diskutert romanen med flere (voksne) lesere som har lurt på om ikke nettstedet heller burde ha gitt anmelderoppdraget til en blussende fjortenårgammel jomfru av hunkjønn, som formodentlig ville hatt større evne til å leve seg inn i den unge Bellas higen etter å få nakkeskinnet sitt penetrert av den akk så kyske vampyren Edward. Dem om det. Men derfor har jeg hatt Evighetens kyss friskt i minne også under lesningen av Munk Jensens disseksjon av unge Alma Walentkos lengsler, i alle fall friskt nok til å reflektere rundt de to romanens berøringspunkter, på tross av at de neppe kunne stått fjernere fra hverandre, stilistisk og holdningsmessig.

Ta for eksempel titlenes lysmetaforer: Meyers Twilight tar for seg overgangen mellom dag og natt, uskyld og erfaring, men sørger for å trekke ut denne overgangen i det lengste, forfatteren dveler ved den, som et eviglangt forspill til noe som kanskje engang må komme, men som blir enda mer spennende av å befinne seg langt der fremme, forbudt og irreversibelt. Seksualiteten er en forventning, noe forlokkende men fryktelig farlig. Å tre inn i de voksnes rike, å ha sex med den utkårede, medfører en ikke ubetydelig risiko for å dø, eller snarere å måtte bli en vampyr, en som aldri kan vende tilbake til det eneste livet man kjenner. Dette er uskyldens lengsel etter erfaring, en smektende sang som sentimentaliserer alt det den ønsker å forlate, som finner spenning og nytelse i det uforløste, og som nekter å tre ut av denne tilstanden.

Ufarliggjort tittel
Munk Jensens En dag skinner solen også på en hunds røv har en i beste forstand fantastisk platt tittel, som altså også baserer seg på en lysmetafor. Cappelen Damm har dessverre valgt å modifisere …på en hunds røv til …under hundens hale, en eufemisme som er platt på helt feil måte, fordi den er indirekte og poetiserende der den burde vært plump og komisk. La gå at en dansk ”røv” også innbefatter en norsk ”hale”, men preposisjonen ”på” varsler uansett en langt mer polemisk innstilling enn den norske versjonens ”under” gjør. Jeg mistenker forlaget for å ha forsøkt å kompensere for eufemismen ved å inkludere en litt pussig, anusliknende bord på omslaget, bak den nakne blonde jenta i raster, men det blir uansett for subtilt, og for spekulativt.

Tittelen henspiller på et av fyndordene til den bleke Bent, Almas mors mest utholdende kjæreste og velgjører, en mann som liker å slå om seg med lett kryptiske selvfølgeligheter. Bent introduseres slik av Alma:

Han het Bent og var blek, halvskallet og pære dansk. Han snakket en god del mer enn det Vlad hadde gjort, men stemmen hans var så hul og spinkel at det egentlig hadde vært ønskelig om han holdt smella. Han beveget nesten ikke leppene når han snakket, og det kom et konstant hvesende hvin fra nesen hans når han trakk pusten. (s. 20)

Bent er altå en på mange måter latterlig figur, men han er også beundringsverdig i kraft av at han tilsynelatende er den eneste i Munk Jensens roman som er i stand til å ta hensyn til andre enn seg selv, og slik sett kan tittelen godt leses som en aldri så liten hyllest til den lett patetiske gubben. Fyndordet kan utlegges på minst to tilsynelatende motsatte måter: det kan bety at lykkens sol heldigvis også noen ganger faller på dem som befinner seg lengst unna den, på de mest utsatte stedene i livet, i hundens røv (Bents egen fortolkning). Men det kan også bety at mørklagte hemmeligheter før eller senere vil komme opp i dagen, på godt og vondt. Ingen av fortolkningen avvises av teksten. Og i ingen av dem blir røven mindre røv av å få sol på seg.

Munk Jensens personer befinner seg stort sett på det som – med nok en eufemisme – kalles ”livets skyggeside”, men som snarere er et spørsmål om klasse, og det er liten grunn til å tro at en større lottogevinst ville løse noens problemer. Derimot er klasseperspektivet knyttet til energien i språket, til litterær stil. Omfavnelsen av det platte, det muntlige og det ”lave”, de skadeskutte individene og kampen for tilværelsen gir seg utslag i et litterært språk som fosser frem med det ubevisstes ustoppelige kraft.

Sex fremfor snakk
Tilsynelatende er En dag skinner solen… en roman som har liten sans for tabuer og hemmeligheter, i hvert fall på det seksuelle området. For her prates det om sex hele tiden, og Alma er langt fra seksuelt avholdende. Hun ligger med bestevenninnen sin og med en rekke gutter og menn, selv om hun fremstår som noe av en seksuell sinke i forhold til sin søster og sin mor. Det er i det hele fryktelig mye sex i Munk Jensens roman, men liten bluferdighet eller anger, og knapt noen utopisk forventning knyttet til seksualiteten. Sjalusi finnes i fullt monn, og gjerne da knyttet til sex – replikker som ”Har du knulla med andre enn meg siden…? Ja, siden vi begynte å knulle igjen” (s. 112) er reglen heller enn unntaket. Men først og fremst er sex noe man gjør med hverandre i stedet for å snakke om vanskelige ting, eller også det man tyr til for å holde sammen når det røyner på. Sex er ikke en mulighet man fantaserer om og lengter mot, men tvert imot noe som holder realitetene på avstand, slik at håpet og livet kan bestå – inntil videre. Munk Jensens roman er full av ellipser, ofte fysisk markert med tre prikker i teksten, av ting som er usagt og kanskje for vanskelige å si noe om. Da tyr man heller til sex, og det er som om den seksuelle utfoldelsen i boka speiler det litterære språkets rastløse energi, frykten for å stå stille og la problemene synke inn. Etter å ha avvist Tobis forepørsel om å flytte inn hos henne, løser Alma den anspente situasjonen på følgende måte:

Tobi sukket og stirret opp i taket. Lå sånn lenge. Jeg førte hånda ned mellom beina hans, og han reagerte umiddelbart, så vi knulla igjen. Lenge. Så var den saken ute av verden, i hvert fall for en stund. (s. 27)

I hvert fall for en stund, men problemene vender alltid tilbake i Munk Jensens univers, der ingen problemer kan avgjøres en gang for alle med et gordisk vampyrbitt. Munk Jensens sexskildringer er mindre skildringer av sex i seg selv enn de er skildringer av sex som noe som gjør tilværelsen utholdelig, som noe som har en nødvendig funksjon i forhold mellom mennesker. Det er bare fra uskyldens perspektiv at et samleie kan sees på som et fall eller en løsning. For Alma og menneskene hun omgir seg med, finnes bare erfaringen. Uskylden er ikke gangbar mynt. Den er knapt nok noe ideal, og har aldri vært noen realitet. Man handler fordi man ikke kan annet, og tar konsekvensene etterhvert som de kommer.

Klamme familierelasjoner
Som sådan er Munk Jensens sexskildringer befriende ærlige, praktiske snarere enn estetiserte, i klar motsetning til Meyers romantiske vampyrunivers der selve handlingen – elskovsbittet – får bli så viktig og opphøyet i seg selv at man umulig kan gjennomføre den, men heller ikke slutte å tenke på den. Meyers hovedperson kan forlyste seg med å se på vampyrfotball i skogen, og har alltid minst en vampyr med overmenneskelig styrke ved sin side når det røyner på. Drømmen som leves ut, er den om en verden fri for ansvar, løsrevet fra alle andre bånd enn kjærlighetens. Munk Jensens Alma ønsker seg heller ikke ansvar, men hun slipper ikke unna det, rett og slett fordi ansvar er det eneste som er av verdi når alle likevel er tapere. For dette er ikke en bok om sex, men snarere en bok om familie. Seksualiteten er fremtredende nettopp fordi den viser oss en Alma som forsøker å etablere seg som en egen, voksen person, en som har et eget liv og en egen kropp, og som bruker seksualiteten sin til å etablere en nødvendig distanse til en altfor nær og invaderende familie. Skildringene av forholdet mellom Alma og hennes håpløse mor og minst like håpløse søster er vond lesning, og står ikke tilbake for noe jeg kan huske å ha lest innen ungdomslitteraturen.

Mer vond enn sexy
Foreldre kommer likefullt til å kjøpe Meyers fantasiorienterte vampyrer til sine døtre snarere enn Munk Jensens realitetsorienterte tapsunivers, nettopp fordi det er et nytelsesorientert univers snarere enn et univers fylt til randen med smerte og ansvar. Forventningen er sikkert mer sexy enn erfaringen, og definitivt enklere å forholde seg til. Men det er erfaringene våre vi må leve med, og kjærligheten er på erfaringens side, tross alt. En dag skinner sola også under hundens hale vet dette. Den er en klok, rasende, morsom og trist ungdomsroman som trygt kan anbefales alle som ikke er redd sin egen skygge. Sverre Knudsens oversettelse er for øvrig upåklagelig.



Skrevet av:
Kommentarer