Tittel: Roar. Historien om en triceratops
Tekst: Jørn H. Hurum og Thorstein Helleve
Illustratør: Esther van Hulsen
Forlag: Vigmostad Bjørke
Årstall: 2022
Antall sider: 35

En dinosaur lander i Norge

Enda en bok om dinosaurer – med hvilken begrunnelse? Dinosaurboken Roar gjør en liten vri, forteller om en reise, om hvordan hodeskallen til en dinosaur havnet på et museum i Norge.

Forfatterparet Jørn Hurum og Thorstein Helleve har begått mange populære utgivelser om vitenskapsstoff, og ikke bare om paleontologi, som er professor Hurums fag. Professoren er kjent som en entusiastisk ambassadør for sitt fag, og har også demonstrert en markedsmessig smartness som hans arbeidsplass, Naturhistorisk museum på Tøyen, har hatt stor nytte av. I 2009 ble halvapen Ida lansert som «the missing link», altså en verdenssensasjon, og ved gjenåpningen av museet nå i vår kunne Hurum vise fram en helt ny severdighet, en skalle av dinosauren triceratops som er gitt det pussige navnet Roar.

Boken Roar er lettlest og delikat, men underveis blir det tydelig at den skal oppfylle flere agendaer. Utgiversignalet er en prangende suvenirbok, som kan kle en gjenåpning av et museum? Så skal boken fortelle historien om hvordan en fossil finner veien til et museum, men det er ikke så mye å fortelle – slik at mesteparten av boken blir fagstoff om triceratopser spesielt, og dinosaurer generelt. Til slutt får vi vite hvorfor fossilet har fått sitt spesielle navn, og det kunne nesten vært en bok i seg selv.

Roar (9788241957390) oppslag_Side_2-kopi

Hvorfor heter den Roar?

«Roar» er et godt navn på en suvenirbok for det internasjonale markedet. Med bokstaver i stigende størrelse lyser forsiden som et skummelt brøl fra urtiden, og tankene går straks til Kate Perrys verdenshit med samme navn. Men så lærer vi at krypdyr ikke har stemmebånd, og slett ikke kan brøle. Navnet Roar er ganske enkelt en hyllest til Roar Løvviken, en norsk økonom og ølbrygger som på 70-tallet lekte med plastdyr i barnehagen, og dermed fikk en livslang interesse for dinosaurer.

Boken har altså en spesiell bakgrunnshistorie som vi først blir kjent med i bokens etterord. Som voksen begynte Roar å reise rundt i verden, og hans fascinasjon for dinosaurer kom tilbake. Når han dro på museer, var det alltid fossilene som trakk, ikke fordi han ville bli fagmann på området, men fordi de gamle levningene vekket så rike fantasier. Roar hadde en godt betalt jobb som økonom, men hadde ikke barn selv, og fikk med tiden en god sparekonto. Da hans venner tok seg råd til dyre biler og motorsykler, tenkte Roar i helt andre baner. Kunne han kjøpe inn en fossil, en tann, et ben, noe som kunne pryde stuen i hans lille OBOS-leilighet i Oslo?

Mens Roar tenkte slike tanker, lå en dinosaurskalle på et lager i USA, og der ventet de på en kjøper for å kunne fullføre den kostbare prepareringsprosessen. Så ville skjebnen at Roar ringte Jørn Hurum for å få et råd: Hvordan gikk man fram for å kjøpe fossiler? Jørn Hurum ringte USA, fikk høre om den spesielle skallen, og det endte med at Roar tok 2 millioner av egne sparepenger for å gi Naturhistorisk museum en etterlengtet gave.

Som et fabeldyr

Boken Roar begynner på slettene i Nord-Amerika. Hvis vi går hundre millioner år tilbake i tid var landskapet flatt, med store elver som ga flom og rikt beite for dinosaurer. I 2002 ble det funnet en hodeskalle av en triceratops, som var dekket av sandstein. Den måtte altså forsiktig hugges fram, og så kom den karakteristiske hodeformen til syne, et stort dyr med munnen formet som et nebb, med et neseben som på et neshorn, to oksehorn i pannen, og i tillegg en stor nakkekrage. Nærmere et fabeldyr er det vanskelig å komme.

Så får vi vite mer om triceratops, som var en planteeter, vi vet også at den ikke hadde fjær. Men ellers blir det mest spekulasjoner, som det bør være når fagpersoner skriver om noe som skjedde millioner av år tilbake i tid. Vi vet ikke om hornene eller nakkekragen hadde noen spesiell funksjon, men Jørn Hurum er villig til å fantasere. Resten av boken blir repetisjon av velkjent dinosaurusstoff, litt om eggene deres, og om veien fra dinosaurene til nåtidens fuglearter. Det er en svakhet at bokens bakside lover litt mer om selve utgravningen, men vaskeseddelen er det kanskje ikke forfatterne som har skrevet?

Teksten lokker deg uansett videre, med interessante strøtanker av filosofisk karakter. Forfatterne dveler blant annet ved tidsdimensjonen. Vi snakker om arter som har dødd ut, men innser vi at dinosaurene faktisk var suverene overlevere? Hvis menneskerasen skal leve i 167 millioner år, har den vel mye å bevise? Eller har den ikke? Det er et definisjonsspørsmål, for den halvapen som ga Jørn Hurum berømmelse i 2007 var faktisk 47 millioner år gammel.

Roar (9788241957390) oppslag_Side_1-kopi

Pedagogisk pekefinger

Boken om «Roar» presenterer seg ikke som en lærebok, men det er likevel grunn til å rette en streng pekefinger mot det pedagogiske oppsettet. Boken er rikt illustrert, både med bilder og ikke minst fengende tegninger av forfatternes faste illustratør, Ester van Hulsen. Men hvor er sammenhengen mellom tekst og bilde? Designeren har skapt en tiltalende bok, og alle sidene er gitt en pergamentaktig rustikk, omtrent som et sjørøverkart, sikkert for å understreke at sjørøverne levde i gamle dager, et kosmisk millisekund nærmere urtiden. På den rustikke overflaten er det strødd bilder, tegninger, kart og plansjer som utgjør en samstemt dekor, men dessverre forblir alle illustrasjonene dekor, knapt uten kommunikasjonsverdi.

Allerede på første oppslag er det et kart, men kartet er uleselig. Da er vel kartet penere når det er lite og mystisk, når det bare slår an en stemning? Så skal vi lære om utgraving og preparering, men ingen bildetekster forklarer hva som er hva, og de mest sentrale bildene kunne med fordel vært større. Verst blir det når vi kommer til det vanskelige stoffet, når vi skal lære hvilke typer dinosaurer som er i slekt med nåtidens fugler. Det hadde vært enkelt hvis dinosaurer med fuglehofter var i slekt med fuglene, men dessverre er det omvendt – fuglene stammer fra dinosaurer med øglehofter. Begge hoftetypene er forbilledlig tegnet, men verken piler eller tekst forklarer oss hva som er hva.

Kunnskapstørst?

Boken om Roar er innbydende og lettlest, og det er morsomt når forfatterne gjør noen små sprang som inviterer oss til å fantasere. Men litt for ofte griper denne anmelderen til Google. Han visste ikke at en av menneskets nærmeste slektninger heter bonobo, visste du? Så slår han opp og finner ut at det betyr dvergsjimpanse, en spesiell gren av apefamilien hvor alle dyrene faktisk er bifile! Forfatterne påstår også at dyr som lever i flokk er klokere enn dyr som lever alene – men der er faktisk Google litt uenig. Og så har vi kommet dit slike små faktabøker gjerne stopper, i beste fall – at du får lyst til å lære mer.

 



Skrevet av:

Kommentarer