En ekte skattejakt

Anja Ratikainen er avgjort ikke arbeidssky. Foruten å skrive en omfattende barnebok om koder og kodeknekking, har debutanten reist Norge på kryss, langs og tvers. Rundtomkring i landet har hun gjemt i alt 27 skatter: krukker med spesialproduserte mynter for lesere av Kodeboka. Altså, denne ideen er god! Kodene står i et hefte, bakerst i boka. Hver kode er en viktig ledetråd. Her er det ingen snarveier. For å skjønne bæret av hva som står i heftet, må man først lese boka.

Holder språket klart

I Kodeboka blir leseren presentert for et utall koder og krypteringsteknikker, med tilhørende tabeller og diagrammer som viser hvilke bokstaver som skal byttes ut med hva. Anders Bergesens illustrasjoner spiller på lag med teksten. Først og fremst er dette en teknisk håndbok, og leseren må være innstilt på å avse en pen dose konsentrasjon. Ta Playfair-koden, for eksempel. Selv om Ratikainen forklarer de ulike kodereglene trinn for trinn, på enklest mulig vis, er metoden innfløkt. Det er tross alt en avansert krigskode det er snakk om, brukt under verdenskrigene. Boka skal ifølge forlaget passe for barn fra 9–10 år.

Oppskriften til den «uknekkelige» Vigenère-koden blar jeg enkelt forbi – så hemmelige beskjeder har jeg ikke. Francis Bacons binære kode med ulike skrifttyper og matematisk inndeling av bokstavgrupper, er heller ikke enkel. Ratikainen vet i det minste å holde språket enkelt. Vi slipper å lese om steganografi, digraferstatning og polyalfabetiske chiffre, når hun viser hvordan det fungerer. Et og annet fremmedord forklarer hun på forbilledlig vis, for eksempel ordet «anagram»: «Når du blandet sammen bokstavene i et ord og setter dem sammen på en ny måte, kalles det et anagram.»

Kunsten å forstå

Videre kan vi lese at «Amsterdam koker» er et anagram for «smart kodemaker», og «damenes korketrekker» er et anagram for «smartere kodeknekker». Ok. Så kommer testen: Klarer leseren finne ut hva «akende igloer» står for? Vel … her kommer denne leseren til kort. Heller ikke kodekunsten på side 99, hvor små, blå prikker skal leses som bokstaver, klarer jeg å tolke. Ganske sikkert finnes det flere som meg, som gir opp i tide. Kodeboka kunne med fordel vært utstyrt med en fasit, så man slipper å spørre telefonen om hjelp («akende igloer» er altså et anagram for «geniale koder»).

Som godt er byr Ratikainen også på praktiske utfordringer. Å bruke melk, løk eller urin som usynlig blekk, er overkommelig for enhver som har lyst til å prøve. Eller hva med å skrive tilsynelatende kjedelige brev som avkodes ved hjelp av sjablong? Dette er noe for den kreative. Dessuten viser Ratikainen at det går an å lage sine helt egne kodesystemer, slik hun har gjort med utgangspunkt i notesymboler og periodesystemet. Her ligger den immaterielle skatten. Alle de algoritmiske anvisningene, leder til korrekte svar på tekniske øvelser. Men bare den som levendegjør håndverket, vil få et sant eierskap til det.

Vanskelig, men ikke umulig

Selv har Anja Ratikainen vært opptatt av koder og kodeknekking siden hun var barn. Vi skjønner hvorfor, når hun i et avsnitt gir innblikk en ganske utrolig historie. Grandonkelen Ragnvald skrev akrostiske dikt under krigen. Noen av disse kom på trykk i ulike aviser. I et av diktene kom den hemmelige beskjeden – «God Save The King» – til syne om man leste første bokstav i hver linje vertikalt. Og dét gjorde tyskerne. Når det så kom et nytt dikt med Ragnvalds signatur i avisen, var det bare ett problem: Han hadde ikke skrevet det selv. Og den hemmelige beskjeden var «Heil og Sael»!

Kodene i Kodeboka er vanskeligere å få dressur på enn akrostiske dikt, men umulige er de ikke. Hvor mange har latt seg anspore av forfatterens ekstraordinære innsats? Hvor mange har funnet de spesialproduserte myntene? Om skattejakten har vært en suksess, kan gjerningen stå som et eksempel til etterfølgelse. Jeg sender spørsmålene til e-postadressen som står oppgitt i kodeheftet. Svar får jeg ikke.