En faktahest om å skrive historier

Verktøykasse for unge skribenter

Sitter det en potensiell Knut Hamsun eller Sigrid Undset bøyd over stilboka? Eller skjuler det seg en Mykle under kråketær og uferdig ortografi? Er du lærer, forelder eller bare kjenner et barn som er glad i å skrive – gi dem En faktahest om å skrive historier.

Forfatterduoen Anan Singh og Natalie Normann, som har skrevet flere krimbøker for voksne, har nå laget en verktøykasse for unge skribenter. Her er de skrivetekniske redskapene tilpasset et barns gripeevne, og innholdet fusjonerer med en 10–12-årings verden. Riktignok antyder Lesehest-serien at boken er beregnet på 8–9-åringer, men i dette tilfellet kan det nok være
smart å plusse på et par år, og gjerne vel så det.

Verktøykassen er vellykket illustrert av Marius Renberg, og noen av bildene har et bruksanvisningsaktig preg. Dette er med på å underbygge en usentimental og leken stil.

Med formidlingsglede og praktisk sans fører Singh og Normann forfatterspirene inn i skrivefaget. Det er mye som kan læres av teknisk art, og den unge skribenten blir blant annet innviet i idéutvikling, den aristoteliske oppbygning, hvordan en bygger ut en karakter, hvordan en får en dialog til å fungere og hva valg av synsvinkel gjør med teksten.

Behovet for en voksen
Hvert kapittel har minst én litterær referanse, og forfatterne understreker hvor viktig det er å lese dersom en vil bli god til å skrive. De fleste kapitelene ender i en konkret og igangsettende skriveoppgave, men det er selvsagt mulig å stille spørsmål ved hvor godt boken vil fungere som selvstudium. Vil en 11-åring med skrivekløe kunne sitte og leke seg med virkemidler uten bistand fra en voksen? En og annen racer ville nok kunne klare det, men de fleste barn, ja ungdom også, vil trenge en voksen å spille ball med. Å lære litterære virkemidler kan sammenlignes med å lære å spille et instrument. Det er vanskelig å få til på egenhånd – i alle fall når en er liten.

Etter snart 20 års erfaring med å lede skrivekurs vet jeg at de fleste barn er lette å inspirere til å fortelle historier, men rent motorisk er de ikke i stand til å få flyt i skriften sin før i 11–12-års alderen. Dette gjør at lengre forløp og mer planmessig tekning rundt det de skal skrive,
ofte blir vanskelig. Å kunne tenke abstrakt omkring egen tekst og å kunne se alternative løsninger kommer ikke før helt på slutten av barneskolen (dersom de ikke har hatt en usedvanlig flink norsklærer). En faktahest om å skrive historier vil derfor være mest utbytterik om en voksen initierer bruken av verktøykassen. Det vil si at barnet gjennom prøving og feiling lærer – for å forbli i metaforen – å bruke høvelen til å høvle ned språket, baufilen til å file på formuleringer, sagen til å snekre sammen en god dramaturgi og hammeren til spikre fast gode poenger og replikker.

Manglende praktisk kontekst
I den sammenheng kunne det vært fint om boken inneholdt et kapittel om praktisk bruk – ut over å lese teksten og besvare oppgaven. Kan det være lurt å ta med boken til læreren og be om at noen av oppgavene blir brukt på skolen? Kan det være en idé å delta på et skriveverksted på Kulturskolen eller melde seg på en litteraturleir i sommerferien? Eller hva med å gå i kompaniskap med en litteraturglad mamma, pappa eller besteforelder? Å skrive
sammen i gruppe eller med en god venn kan også være med på å øke bevisstheten om valg og virkemidler når en lager historier.

Videre hadde det vært fint om Sing og Normann hadde spandert noen betraktninger om «tekstens videre liv». Hva skjer når en historie er ferdigskrevet? Leser en den høyt i klassen, sender en den til Zoom, publiserer den på nettet eller deltar i en konkurranse på Skrivebua.no? Eller legger en teksten aller innerst i skrivebordskuffen, i avdelingen for hemmeligheter og uutalte fremtidsdrømmer?

Stimulerende
Uansett om den unge skribenten tenker seg et fremtidig medlemskap i Den norske Forfatterforening, eller bare periodisk er opptatt av skriving, vil denne lesehesten være et stimulerende bekjentskap. Med sitt mylder av tips og råd, og med sin vennligsinnede og inkluderende tone driver den frem skrivelysten. Boken fyrer opp under fortellergleden og gir fra seg et gnistregn av inspirasjon – det skal godt gjøres at den ikke antenner mange historier.