Tittel: En faktahest om politiet
Tekst: Sverre Sandnes
Illustratør: Per Ragnar Møkleby
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2007
Antall sider: 82

ISBN 978-82-03-24926-6

En faktahest om politiet

Faktaruter, fingeravtrykk, formaninger og gamle damer

Aschehoug fortjener en ros for faktadelen av den nye Lesehestserien. I fjor kom det to bøker – om Sydpolen og om politikk; og i år kommer det bøker om politiet og «om å skrive historier». Selv om jeg ikke var fullt ut fornøyd med politikk-boka i fjor, fortjener alle parter ros for å velge originale tema. I norske faktabøker for barn er naturfag og teknologi de vanligste temaene, og Lars Helge Nilsens oversiktsartikkel Fjorten år med fakta, fag og sak her på barnebokkritikk.no viser at samfunnsfag er grovt underdekket. Aschehoug har tatt på alvor det behovet barn har for å vite, forstå og se sammenhenger.

Debutant
Forfatteren Sverre Sandnes har vært polititjenestemann i 14 år, er debutant som forfatter, og i følge et intervju i Nordstrands blad, brygger han også på andre forfatterplaner. Etter avisfotografiene å dømme er det Sandnes selv som figurerer på de 9 fargefotografiene av uniformert politi som gjengis i boka, men akkurat dét nevnes ikke i boka.

Per Ragnar Møklebys dataanimerte illustrasjoner er utført i en karikert, overdrivende stil som lykkes med å balansere stoffet mellom bildenes lekenhet og tekstens alvor.

Konkret
Boka inneholder en relevant blanding av historie, ulike politioppgaver, forholdet mellom politi og domstol, etterforskningsteknikk og forsikringer om at politiet er barnas venn. Boka har flere fine faktabokser. Jeg er sikker på at slike lister med gradstegn, fartsbot-nivå osv fungerer godt, og det kan tenkes at flere faktabokser hadde gjort stoffet enda mer oversiktlig. Konkrete og detaljerte kapitler om fingeravtrykk og DNA går rett hjem hos oss som husker «Hardyguttenes detektivhåndbok». Og flere av de unge leserne vil sikkert lære seg utenat S-regelen:

      Søke sikre samle spor som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng siktedes skyld så

 

    vel som skyldfrihet.

Jeg tror likevel at boka ville tjent på en strammere redigering. Det tydeligste eksempelet er i siste kapittel: «Hvordan blir man politi?». Etter å ha listet opp de 9 kravene til opptak ved politiskolen, nevner han ”i forbifarten” at dette med plettfri vandel kan være nyttig i andre sammenhenger også, som f.eks. hvis familien din skal til Disneyland i USA ….

Muntlig
Jeg får inntrykk av at Sandnes har formidlet stoffet muntlig mange ganger – og denne erfaringen gir boka mye av dens styrke i eksempler, nivå og relevans. Samtidig er det noen retoriske figurer som henger igjen fra muntligheten («det er ikke bare rike mennesker med flotte hus og fine biler som skal føle at politiet stiller opp for dem»). I tillegg til å fortelle om hva politiet gjør, har boka også to kapitler med eksplisitte advarsler: mot sexovergripere og mot voksne som chatter og utgir seg for barn. Det er selvsagt viktig å fortelle barn om dette, og det hører sikkert med når Sandnes snakker med skoleklasser, men jeg synes at advarslene er litt sjangerfremmede i boka. Ikke minst fordi de forutgående kapitlene (trafikkontroller, nasking og barn som er ute etter kl 22) er skrevet i en nøytral tone, uten pekefinger.

Og selv om simpelt tyveri er den vanligste forbrytelsen, og utgjør ca 20 prosent av alle etterforskede lovbrudd,* synes jeg det blir litt for tett mellom hver gang Sandnes bruker «en som slo ned en gammel dame og tok vesken hennes» som eksempelforbrytelse. Kanskje det tilogmed hadde vært interessant å hatt en enkel kriminalstatistikk i boka? På den annen side: Hvor langt man skal gå i å nevne alle typer skremmende forbrytelser er vel likevel et spørsmål om målgruppe, og boka er i det store og hele meget godt tilpasset sine forventede lesere mellom 10 og 12 år.

*ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2007-08-13-06.html



Kommentarer