En faktahest om politikk

Hvor kommer politikerne fra?

På trøndersk snakker vi om ”Dæmm”, i betydningen ”de andre”, de som er ulike oss. Det er selvsagt en uting å skille mellom ”dæmm” og ”oss”, likevel er det det som skjer i denne boka: forfatteren lar politikerne være ”dæmm”, til forskjell fra folk flest.

Aschehoug relanserte sin lettlestserie ”Lesehesten” i fjor, med ryddig inndeling i underserier for alderstrinn, og med god design. Det var på tide, etter at Damms løver og etter hvert Gyldendals bokormer har dominert i lettlestfeltet. I fjor kom det 13 lesehester, og i år kommer 13 nye. Bøkene er en blanding av gjenutgivelser, oversettelser og nyskrevne norske. Det er flest av de nye norske. I år har serien blitt supplert med en underserie av ”faktahester”, foreløpig to stykker: Liv Arnesens En faktahest om Sydpolen, og denne her. Aslak Sira Myhre må ha syntes som et naturlig valg når Aschehoug skulle finne en forfatter til en bok om politikk for unge lesere. Hans kombinerte erfaring som partileder for RV og leder for Foreningen !Les er en god dobbelkompetanse.

Myhre skriver i du-form, og med såkalt alderstilpassede eksempler fra gymtimen og videobutikken. Første kapittel åpner inviterende med at ”Politikk er å bestemme”. Her forklarer han hvordan politikk handler om å ta avgjørelser på vegne av fellesskapet. Deretter følger kapitler om partier, konge/president, statsminister og regjering. Det er den første halvparten av boka, som gjør rede for de politiske institusjonene.

I neste halvdel av boka tar han opp viktige politiske tema: overnasjonale organer (kapittelet heter ”Når politikerne ikke får lov”), begrenset handlingsrom (”Når politikerne ikke tør”), skatt, krig, fattigdomsbekjempelse, likestilling og diktatur. Han gjør det gjennomgående på en real og tilpasset måte, med eksempler fra barnas forståelseshorisont, jevnaldrede, skole og hjem:

”Skatt er tvungen deling. Skatt er som den læreren som står utafor kiosken og tar snopet ditt. Han tar det ikke til seg sjøl, men for å gi det til noen andre som ikke har. Til gjengjeld får du mat, godt eller noe annet når du trenger det og ingen vil dele med deg.”

Vi skal ikke se bort ifra at boka hadde tålt et litt større abstraksjonsnivå, og flere reelle eksempler fra aktuelle samfunnsspørsmål. Barn på 9-12 år trenger kanskje ikke alltid ball-løkka som eksempel og referanse.

Den delen av boka som jeg mener har størst mangler, er den som handler om å påvirke politiske prosesser. Kapitlet som avslutter den første halvdelen kapittel heter ”Hvis politikerne er kjipe”. Der heter det at ”noen ganger er nesten alle politikerne enige om en ting, mens folk flest er helt uenige med politikerne”. Og dersom politikerne er kjipe så forteller boka at vi som tilhører ”folk flest” kan gjøre en av to ting: vi kan demonstrere, eller vi kan ha en folkeavstemning. Jeg synes dette blir et nokså snevert bilde av samfunnet og av de politiske prosessene. Et annet kapittel heter at ”Politikk er å lage lag”. Der står det at ”Derfor har politikerne alltid gått sammen i lag, som vi kaller partier”, og like etter at to nye partier ”har dukket opp”. Når forfatteren skriver at det er ”politikerne som danner partier” og indirekte gir inntrykk av at partier ”dukker opp”, så mener jeg at han overser eller underslår forholdet mellom velgere, partier og valgte. Det er fremdeles ”folk flest” (slike som denne anmelderen) som danner grunncellene i partiene, som drøfter partiprogram og som deltar i nominasjonskamper – og som noen ganger stifter partier. Riktignok finnes det et økende sjikt av profesjonelle politikere både i Norge og andre land. Men også disse rekrutteres fra en grasrot, og det er mange glidende overganger mellom å være ”folk flest”, politisk grasrot, deltidspolitiker og fulltidspolitiker. Dette perspektivet er nesten fullstendig utelatt i denne boka, og jeg synes det er en alvorlig mangel som kan forstyrre lesernes følelse av at politikk er noe som de kan være en del av, og delta i utformingen av.

Det kan være upassende å spekulere i forfatterens biografi som grunnlag for slagsider eller mangler ved boka. Likevel våger jeg meg på det følgende resonnementet: Kan det være Myhres bakgrunn fra et permanent opposisjonsparti som gjør at han i så stor grad skriver om politikerne som ”dæmm”, som en annen type mennesker enn ”folk flest”? Jeg har en teori om at boka ville vært annerledes i sin skildring av folks vei inn i politisk engasjement dersom forfatterens politiske erfaringer hadde gått den tradisjonelle ”AUF-veien” (ja, eller et annet ungdomsparti, selvsagt) fra politisk interesse og engasjement i lokallag, via fylkeslag, til ungdomspartilandsstyre, nominasjonskamp og aktiv deltagelse i besluttende organer med flertallsmakt.

Tegneserietegneren Jens K. Styve har illustrert boka på en utmerket måte. Han tegner vignetter og personer på en måte som fanger opp engasjementet i temaet, og illustrerer eksempelhistoriene på en god måte. Tegningen av kongen på slottsbalkongen går selvsagt langt over i seriespråkets karikatur, frekk og freidig. Det er en av årets lesehester med mest karakteristiske og vellykkede illustrasjoner.