En far

Om sorg og mening

Å miste en far er ikke et nytt tema i Stein Erik Lundes forfatterskap. Faren min (en lettlest-roman for voksne med tilhørende cd-lydbok der forfatteren leser) handler om en psykisk utviklingshemmet ung mann som forteller om savnet etter faren sin, som døde 10 år tidligere. I ungdomsromanen Sanger fra rom 22 som kom ut i 2002 møtte vi Eirik blant de mange karakterene i den skoleklassen som boka handler om. Eirik har en far som har begått selvmord. Årets roman, med tittelen En far, har en eldre hovedperson ved samme navn, som også mister faren sin i selvmord.

”nå dør jeg, sto det i displayet på mobilen da jeg åpna meldinga. Den var fra faren min.” Slik åpner Stein Erik Lundes En far. Hovedpersonen i denne romanen er Eirik, en 20 år gammel lærerstudent, som er alene på hyttetur når meldingen kommer. Da han forsøker å ringe tilbake til faren, er mobilen slått av. Han sender en melding som lyder: ”IKKE DØ FRA MEG” (s. 5), så oppdager han at det er flere timer siden faren sendte sin melding, og reaksjonen beskrives slik:

”Da er han død nå, tenkte jeg, Jeg var helt sikker på at han var død. Jeg ringte politiet og ga dem adressen og telefonnummeret til mor. Så pakka jeg sakene mine; bøkene, klærne, fjellstøvlene og resten av maten. Det var fort gjort.” (s. 5)

På vei hjem tenker Eirik det følgende om farens selvvalgte død: ”Jeg hadde aldri forestilt meg muligheten for at far ville velge å dø. Men det var ingen overraskelse.” (s. 7)

Allerede i disse første avsnittene aner man det særpregede ved denne romanen. Historien om en ung mann som opplever at faren hans begår selvmord er fortalt i et nedtonet leie, uten stort patos, på en enkel og hverdagslig måte. Det er vanskelig å bruke denne måten å fortelle på for å signalisere sterke underliggende følelser på en troverdig måte. Stein Erik Lunde får det til, noe som gjør denne romanen til en usedvanlig god fortelling om sorg.

Som eksempler på dette kan nevnes to hendelser som inntreffer like etter at Eirik har fått beskjeden om at faren er død. På vei til bilen kommer Eirik på at han har glemt brødet på hytta. Han henter det og står på trammen og bryter det i biter. Så gir han det til fuglene:

”Gikk ned til stubben og la bitene der. Raudskjortene kom med en gang, fem-seks stykker. De satte seg i de nærmeste trærne og venta. Lavskrike heter raudskjorte på den lokale dialekten, det er en liten kråkefugl med oransje bryst. De er merkelig tamme. Et sagn forteller at døde mennesker går igjen i fuglene.” (s. 6)

Denne passasjen inneholder forsiktige symbolske hentydninger uten å presse dem på leseren. På samme måte brukes en nestenulykke på bilturen hjem fra hytta, der Eirik er en hårsbredd fra å kollidere med en elg. Han har litt tidligere snakket med politiet på telefonen og fått vite at faren har lagt seg på togskinnene og blitt overkjørt av et tog. Etter nestenulykken tenker Eirik på hvordan elgens kropp kunne blitt lemlestet i møtet med bilen: ”Elgens myke kropp under ribbeina, tenkte jeg. Kjøttet. Alle innvollene.” (s. 8)

En utviklingshistorie
Selv om dette er en roman om sorg, ligger ikke hovedtyngden i fortellingen på Eiriks sorgreaksjoner, men på den utviklingen han gjennomgår. Det er ingen store, dramatiske forandringer som inntreffer, men like fullt påvirker farens død måten Eirik forholder seg til både familie og venner. I dagene etter at faren er død, rydder Eirik ut av leiligheten hans, han minnes hendelser fra barndom og oppvekst, og han forsøker å forstå hva som har gjort at faren valgte å begå selvmord. Eirik tar kontakt med både arbeidskolleger, slektninger, tidligere kjærester og venner av faren sin. Alle bidrar til å gi Eirik et bilde av hvordan faren hadde det. Et entydig bilde blir det ikke, men det gir Eirik flere puslespillbiter han kan bruke til å forsøke å forstå farens selvmord.

Mangetydighet
En annen styrke i denne romanen er at forfatteren lar både karakterer og situasjoner få lov til å være mangetydige og sammensatte. De ambivalenser og mangetydigheter som beskrives får lov til å stå uten at forfatteren ”løser dem” for oss. Et eksempel på dette er Eiriks forhold til sin mor. Det kommer tydelig frem at Eirik har et nærere forhold til faren enn moren, og han valgte da også å flytte med faren da foreldrene ble skilt. At det er Eirik som tar ansvar for både begravelsen og å rydde ut av farens leilighet, tematiseres ikke i forhold til moren, noe som antyder at avstanden er ganske stor mellom de tidligere ektefellene, og sannsynligvis også mellom Eirik og moren. I begravelsen markerer han en distanse til henne når han ser henne gråte, og observerer at ”men det tror jeg hun alltid gjør i begravelser.” (s. 21) Etter hvert som historien skrider frem, nyanseres imidlertid bildet av moren som den slemme og faren som den snille. Lunde lar Eirik anerkjenne dette, samtidig som han fortsatt opprettholder sitt eget perspektiv. Det er ikke mulig for ham å forstå foreldrenes liv eller ekteskap fullt ut. Han må skape sitt eget liv.

Romanen slutter med at Eirik tar en avgjørende beslutning om livet sitt som leseren ikke får vite utfallet av, og Lunde beskriver tilstanden til sin hovedperson når leseren må forlate ham på denne måten: ”Jeg våkna grytidlig, selv om jeg hadde sovet dårlig. Jeg hadde våkna av noe, jeg visste ikke hva. Men jeg følte meg kampklar” (s. 176). Romanen munner dermed ut i en forsiktig optimisme i forhold til Eiriks videre liv.