En fiktiv protest

Skal barnelitteraturen være kunst, må den gjøre mer enn å styrke og trøste.

Cover-Jeg-husker-ikke

 

Barneroman
Ahmed Sæbø
Jeg husker ikke
Finsei forlag
164 sider

Hvilke debutantbøker forlagene slipper til, sier noe om hvilke trender som råder. Mitt inntrykk av vårens ferskinger er at hovedmålet nå om dagen er å gjøre leserne til bedre mennesker. Det blir snart for mye av det gode. Har vi som anmeldere noe annet valg enn å følge opp med å legge vekt på bøkenes oppbyggelige potensial? Helst vil jeg unngå å bidra til at barnelitteraturen ender som en flaske tran med fristende fruktsmak. Herved tester jeg en alternativ tilnærming.

Tran med og uten fruktsmak.

Bibliotek?

For Jeg husker ikke er mer enn et provoserende rop om oppmerksomhet fra debutant Ahmed Sæbø. Jeg snakker om en litterær erfaring av den typen det kan være vanskelig å sette ord på, men som likevel etterlater inntrykk det ikke er lett å glemme. Det gjelder å møte Mumrik, 11 år, med et åpent sinn. Han opererer i grenselandet mellom det usannsynlige, men likevel ikke helt umulige. Der går det an å utrette de mest overraskende saker. Mumriks prosjekt går ut på å berike seg på andres bekostning.

Mindreårig vinningsforbryter

Jeg har ikke møtt en mer livsbejaende type siden Tonje Glimmerdal. Mumrik bor i en middels stor norsk by. Foreldrene er konstant trøtte, men greie og rause med lommepenger. Moren jobber nattskift som ambulansesjåfør. Faren har narkolepsi etter å ha blitt vaksinert mot svineinfluensa. I våre vaksinetider kan det kanskje leses som et hint om bokas politisk ukorrekte ambisjon.

Innledningsvis får vi være med ham å stjele en el-sparkesykkel, før han ruller innom fysioterapisenteret etter et par håndklær og fortsetter til gatekjøkkenet der han lurer til seg full burgermeny. Han ender på badeplassen til en trivelig kveldsstund med noen fra klassen. Hadde han triumfert, ville dette fort blitt en komedie med en bråkmaker av en trikster i hovedrollen. Mumrik nevner ikke dagens anskaffelser med et ord. Han setter tenna i burgeren fylt av taus – og smittende – takknemlighet for alt livet har å by på.

Slik stjeler han seg gjennom nesten hele boka. Han kan neppe unnskyldes med noen diagnose. Ikke handler han slavisk nok til å passe på autismespekteret, heller ikke impulsivt nok til å kunne kalles hyperaktiv. Han kan ikke engang bortforklares som offer for ulidelige oppvekstforhold. Det tok en stund før det gikk opp for meg: Mumrik tar ikke fordi han må eller ikke kan la være. Han tar fordi han kan. Tenk at Sæbø våger!

Hvorfor stjeler han?

Det er godt gjort å skape sympati for en person som oppfører seg ubegripelig umoralsk. De fleste av oss er sånn skrudd sammen at vi trenger å forstå for å kunne tilgi. Hvorfor Mumrik stjeler, avdekkes pirrende langsomt.

Ønsket objekt.

Yndet objekt.

Underveis hjelper det at han tar sånne ting som jeg også kunne hatt lyst på da jeg var 11, som en saksofon og en ørkenrotte. Innsiktene til denne gatesmarte fyren er også verdt å stoppe opp ved: «Tillit er en fin ting. Det betyr at folk stoler på deg. Da sjekker de ikke om den bulen på sekken din faktisk kan være deres drone.»

Når jeg ikke avviser Mumrik til tross for slike holdninger, er det fordi sårbarhetens hans vekker sånn medfølelse. Etter en trafikkulykke lever Mumrik med skada korttidshukommelse. Det skaper medrivende utfordringer i alt fra skolemesterskapet i sjakk til forsøket på å stille til rett tid på første stevnemøte. Ikke minst skaper det spenning i dobbeltlivet han lever. Den som vil holde sine kjeltringstreker for seg selv, må nødvendigvis juge om hvor ting kommer fra. Da bør man helst ha god hukommelse, eller – som i Mumriks tilfelle – pålitelige digitale hjelpemidler.

Frihet uten ansvar

Mumrik har selvinnsikt nok til å innse at det er for risikabelt å stjele fra sine venner. Smarte, små hint lar meg lure på hvor mye de egentlig forstår. Hva skjer hvis de gjennomskuer ham?

Vi får også kun antyda hva konsekvensene blir for dem Mumrik stjeler fra. Resten vil mellomtrinnets mange moralsk anlagte lesere neppe ha problemer med å forestille seg. Noe av bokas oppbyggelige potensial ligger nok i en slik empatisk lesemåte. Men sannheten er at jeg ble så revet med av gjennomføringa og hvorvidt han skal slippe unna med forbrytelsene, at ofrene havna helt i skyggen. Hvor fascinerende kreativt og planmessig han gjennomfører! Skal jeg være ærlig, har jeg vel aldri hatt mer lyst til å bli kriminell.

Muligens kan faktisk Mumriks utspekulerte bravader leses som oppskrifter (jeg har ikke prøvd om det er mulig å stjele en el-sparkesykkel på denne måten). Troverdigheten ligger nettopp i detaljene for eksempel for nøyaktig hvordan du går fram i skobutikken for å få med deg det kuleste paret uten å betale.

Jeg husker ikke viser forestillingsevnen nye muligheter, men å fantasere om det er ikke det samme som å gjøre det. Via stedfortreder får jeg oppleve noe jeg ellers verken har mot eller moral til å gjøre. Gjennom Mumrik lar Sæbø oss utforske individualismens tvilsomme yttergrenser.

Nytt syn på barneleseren

Det er som å lese en overlevelsesgaid til et velferdssamfunn der det virker unødvendig å skulle klare seg på andres bekostning. Vendepunktet er overraskende umoralsk, men holder seg klart innafor bokas premisser. Denne langfingeren til julenisser som Robin Hood gir forfriskende bakoversveis.

Julenissen.

Julenissen.

Uansett om jeg leste boka sammen med barneskolebarn eller forfatterstudenter, ville jeg stilt det samme spørsmålet: Har vi virkelig frihet hvis vi aldri misbruker den?

Det står respekt av et forlag som her utgir en alternativ egotrip til barnelitteraturens øvrige kurs i livsmestring. Større tillit har ingen barnebok vist meg siden Finn K.L. Utne ga oss oppskriften på å lage krutt i Robinson Adam (Aschehoug 1955).

Nå fins dessverre ikke Jeg husker ikke. Men jeg tror det er på tide at noen skriver en sånn bok.

 

 



Skrevet av:

Kommentarer