En flott fremstilling, men …

En flott fremstilling, men …

Boktittel: Nelson Mandela. Et liv i kamp mot rasisme og undertrykking

Forfatter: Tore Linné Eriksen

Forlag: Omnipax

Årstall: 2002

Antall sider: 152

Tore Linné Eriksen øser av sine kunnskaper og sitt engasjement i sin Mandela-biografi. Hans «Nelson

Tore Linné Eriksen øser av sine kunnskaper og sitt engasjement i sin Mandela-biografi. Hans «Nelson Mandela» er blitt en både spennende, instruktiv og dessuten vakker, gjennomillustrert bok. Men er virkeligheten så fullstendig svart-hvit?

Det er kanskje riktigere å spørre om virkeligheten var så svart-hvit, for Eriksen legger ikke skjul på de vanskelighetene og manglene dagens Sør-Afrika byr på.

Beveger man seg forsiktig bakover i kronologien, får jeg inntrykk av en langt større smerte både i Desmond Tutus skildring av arbeidet som leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen («Ingen fremtid uten tilgivelse») og i Nelson Mandelas redegjørelse for skilsmissen med Winnie Mandela i selvbiografien «Veien til frihet». Eriksen dekker ikke over det som skjedde, men jeg får et annet inntrykk, som om det dreide seg om mindre betydelige og mer forbigående problemer, enda det er disse to bøkene Eriksen bruker som hovedkilder, foruten egne kunnskaper gjennom et langt engasjement.

Går man videre bakover, merker man fortsatt engasjementet, som om det fremdeles var behov for å agitere. Det er for eksempel ikke sikkert at hver eneste som stilte seg lunken til kampen mot apartheid, nødvendigvis var «rasister på høyre fløy» eller ekstremister lengst ute til høyre – det kan tenkes andre motiver for å ha vært uenige, endog for å ha tatt feil, noe Eriksen synes å utelukke. Og jeg er ikke overbevist om at det er riktig som Eriksen skriver om den sørafrikanske diplomaten som kom til Norge i 1988: «Naturligvis var han både hvit og apartheidtilhenger.» Jeg traff denne Willy Bosman (tror jeg han het) to ganger, for å avlevere skarpe protester mot konkrete menneskerettighetsbrudd på vegne av Amnesty International, og han forsikret at han avskydde apartheidsystemet. Hans reaksjoner da utviklingen endelig begynte å skyte fart, kan tyde på at det var oppriktig ment. Amnesty ble den gangen æreskjelt av Fellesrådet for det sørlige Afrika fordi vi oppsøkte den sørafrikanske diplomaten; det er denne skyttergravskrigen jeg synes preger Eriksens fremstilling på en måte som hører fortiden til. Det er ikke denne holdningen vi møter hos Mandela eller Tutu – det er jo nettopp det som utgjør deres storhet. Og det er ingen mangel på litt tvilsomme detaljer i Eriksens vurderinger som peker i samme retning.

Når det er sagt, må det understrekes at kampen mot et av de mest umenneskelige systemer på 1900-tallet (det vil ikke si lite) aldri kan fremstilles «balansert» – det dreier seg tross alt om et regime som kunne drepe skolepiker på gaten fordi det var «morsomt»! Det er riktig at Amnesty International ikke kunne kjempe for betingelsesløs løslatelse av Mandela, fordi han gikk inn for bruk av vold, men det vil ikke si at menneskerettighets-organisasjonene sto handlingslammet overfor terrorregimet. Det samme gjelder statlige myndigheter – f.eks. lot utenriksminister Stoltenberg seg gjerne vekke midt på natten for å løse en akutt krise og redde et menneske. «(…) i vestlige land, der regjeringene hadde sviktet når det gjaldt som mest», belønner Eriksen dette med.

Men frem stiger likevel en innholdsrik, dramatisk og inderlig spennende skildring av en mann som kunne ha levet et fredelig og materielt sett ganske brukbart liv med sin familie, men som forsaket det meste for å kjempe for sitt folk, sine idealer og dermed for verden som helhet. Mandela visste hva det ville koste, og gikk likevel inn i kampen. Prisen ble 27 års fengsel, kronisk øyensykdom og en ødelagt familie. Belønningen: verdens respekt, folkets kjærlighet og vissheten om å ha gjort det riktige. Da en utenlandsk journalist trasket inn på kjøkkenet i presidentboligen og var en time for tidlig ute til en pressekonferanse, fant han Mandela i ferd med å lage seg en omelett. Han laget en til journalisten også. «Jeg har 30 millioner livvakter,» svarte Mandela på journalistens forbauselse over fraværet av vakter. Om dette skulle være en avisand, er konklusjonen korrekt.

Det viktige ved Eriksens bok er at den får frem hva storhet er, hva som er verd å kjempe for, hvilke holdninger som må hegnes om, og det på en spennende og velskrevet måte. Dessuten gjør vakker layout og en flom av megetsigende illustrasjoner verket til en praktbok.

Kjell Olaf Jensen