En fortelling ved bokens ende

Gunnar F. Klinge har skrevet en moderne versjon av myten om Orfeus og Evrydike. Det legger han ikke skjul på. Allerede i kapittel fem forteller moren til bokas hovedperson, Iris, om Orfeus som gikk ned i dødsriket for å hente hjem sin elskede Evrydike. Det har blitt Iris sin yndlingsfortelling etter at faren hennes døde. Hun kan den utenat, men elsker at moren forteller den for henne om og om igjen. Leserne skjønner det også. Denne myten skal gjentas på nytt, og det er Iris som skal spille rollen som Orfeus. Både vaskeseddelen og omslagsillustrasjonen bygger opp under denne forventningen. Vi skal ned i dødsriket, og vi skal være vitne til en mytisk kamp mellom liv og død der utfallet er usikkert. Det høres ut som et spennende opplegg, så hvorfor engasjerer det ikke?

Hovedpersonens vilje

En leser engasjerer seg i en karakter som vil noe, som har et prosjekt som engasjerer. Iris er en jente som gjør mange ting, som er sint og trist, men som mangler et tydelig prosjekt før det er ca. 40 sider igjen av boka. Først da får hun oppdraget: Hun skal stige ned i dødsriket og overtale Hades til å slippe fri en hun har kjær. Strengt tatt starter fortellingen da, fordi det er først da noe står på spill.

Før den tid skjer det mye dramatisk i livet til Iris, men ikke alle disse hendelsene peker framover. Det vil si: Man håper jo – og tror – at de skal bety noe, men det gjør de ikke. La oss ta et eksempel: I starten av boka introduseres et klassemiljø. Elevene øver til en konsert, og Iris skal framføre en sang. Tre elever introduseres: Torstein og Gerd, to outsidere som sitter i konsertkomiteen, og Peder, klassens bølle. Iris avviser Torstein og Gerd, havner i konflikt med Peder og slår ham i ansiktet. De små scenene viser hvor sårbar og utafor Iris føler seg sammen med resten av klassen. Men de skaper også forventinger om noe mer. Vil hun velge nerdene framfor de kule i klassen, til slutt? Vil hun i det hele tatt bli en del av klassemiljøet igjen? Og hvordan vil konflikten med Peder utspille seg? Blir de venner igjen, eller utvikler fiendskapen seg på nye og interessante måter? Over det hele hviler en større forventing: Hva har disse personene å gjøre med Iris sitt Orfeus-oppdrag? Svaret på det siste spørsmålet er kort og godt «ingenting». Disse personene trer ut av fortellingen uten å etterlate seg spor av mening. De betyr ingenting for Iris, for oppdraget eller for framdriften i boka.

Det som peker framover

Men noe peker framover, og disse elementene, eller karakterene, har naturlig nok fått greske, mytologiske navn. Hunden til Iris, Kerberos, spiller rollen som hovedpersonens vokter. Iris får også en ny klassevenninne, Dafne, som nærmest blir sendt henne til unnsetning, før hun forstår at hun trenger henne. I løpet av én scene er de bestevenner, Og Dafne limer seg til Iris for å kunne trå til når det blir behov for henne.

En annen sentral karakter i dette dramaet er bestemoren til Iris. Hun kommer inn i fortellingen som et spøkelse, rett fra psykiatrisk avdeling, men tar seg fort inn og blir på null komma niks en robust og klartenkt bauta. Utrolig nok. Bestemoren spiller en viktig rolle på det realistiske planet. Hun redder Iris og Dafne! Men hun har ingen viktig funksjon i det mytiske oppdraget.

Det er moren, som er doktor i gresk mytologi, og den døde faren, all vesentlig handling kretser rundt. Og det som skjer med dem, i virkeligheten, får naturlig nok følger for hva som skjer i den andre verdenen Iris trer inn i når hun drømmer.

Det mytiske og det realistiske

Handlingen i boka utspiller seg på to plan, eller i to virkeligheter: En realistisk, gjenkjennelig nåtidsvirkelighet med mobiltelefoner, biler, sykehus etc. – og en mytisk og drømmeaktig verden som Iris har kontakt med når hun sover, eller ikke er bevisst. I denne andre verdenen er det de greske, mytologiske figurer som regjerer. Vi møter Tanatos, døden, moirene, skjebnegudinnene, Karon, fergemannen og selvsagt Hades, hersker i dødsriket – og mange, mange flere.

De drømmeaktige scenene er poetisk beskrevet, her fra anslaget som innleder boka:

«Når natten reiser seg og vandrer gjennom verden, henger den mørket på usynlige snorer mellom trærne i skogen og husene i byen. Det skjer så stille og umerkelig at de færreste har sett det. Men hvis du går gjennom skogen i skumringen, kan det hende du skimter skyggen av en kjempehånd som glir rundt mellom trærne og fyller luften med mørke.»

Scenen er drømmeaktig, vakker, med et islett av uhygge – nesten som en David Lynch-film, der drøm og virkelighet glir over i hverandre. Disse beskrivelsene er poetiske, mystiske og stemningsskapende.

På mange måter er det en drøms logikk som styrer handlingen i boka. Selv når handlingen utspiller seg på det realistiske planet, er det som om karakterene handler i tråd med hva myten forventer at de skal gjøre, og ikke i tråd med vanlige, psykologiske grunner. Både utviklingen av vennskapet mellom Dafne og Iris og bestemorens tilbakevending fra institusjonen hun er innlagt på, er skildret på en lite troverdig måte. Leser man derimot disse handlingene som integrerte deler av det mytiske dramaet, blir det lettere å akseptere mangelen på realisme.

Det jeg likevel savner, er en tydeligere logisk sammenheng mellom det realistiske og det mytiske planet. Hvis Dafne er sendt som hjelper for Iris, og hennes rolle er å gi Iris to honningbrød som er livsviktige der nede i dødsriket, hvorfor blir ikke akkurat denne hjelpen varslet på det realistiske planet? Og hvis bestemor er kommet tilbake fra sorg og galskap for å være tilstede for Iris, hvorfor får hun ikke en tydeligere rolle på det mytiske planet? Forbindelsen mellom drøm og virkelighet er ofte uklar, men i denne boka hadde tydeligere forbindelseslinjer mellom drøm og virkelighet gjort boka mer spennende å lese, og lettere å like.