En frihetskjemper i eksil

Romanen Bheki forteller om en ung gutt ved samme navn, som lever i det afrikanske kongedømmet Eswatini, tidligere kalt Swaziland. Han protesterer og kjemper mot diktaturet, som er ledet av en eneveldig konge. Bhekis politiske aktivisme får alvorlige konsekvenser: Han havner i fengsel, blir torturert og forfulgt, før han klarer å flykte til Norge for å studere på «Student at risk»- programmet i Bergen. Prisen han betaler er å forlate sin kjæreste og lille datter, som han aldri har møtt. Han lever på Utlendingsnemndas nåde, og har ingen forutsigbarhet omkring hva som vil skje med ham. Bheki er et virkelig menneske som har fortalt sin historie til forfatter Bjørn Sortland og latt ham gjendikte episoder fra livet hans.

Gjensidig tillit mellom linjene

Under forberedelsene av denne anmeldelsen, snublet jeg over Sortlands artikkel «Tvisynet og dei mange spørsmåla», som ble publisert på barnebokinstituttet.no to år før utgivelsen av Bheki. Der forteller han om sitt første møte med Bheki, som oppsøkte ham med et 200-siders manus, og hvilke betenkeligheter som måtte overkommes før han påtok seg oppdraget.  

Sortland landet på en skjønnlitterær roman for barn og ungdom, men i lys av artikkelen ser vi at han støtte på dilemmaer underveis:

– Og det store «kven eig eigentleg historia?» ligg og lurer. Har eg som ein kvit, privilegert forfattar rett til å i det heile tatt bera stemma til ein flyktning frå Swaziland?

Dette tidlige idégrunnlaget reflekteres gjennom hele romanen, som balanserer hårfint mellom ytterpunktene. Den kan leses som en vanlig roman, og ved første øyekast er den ikke helt ulik Sortlands forrige roman Nidhoggr, i hvert fall med tanke på språk, dramaturgi og utforming. Vi gjenkjenner forfatterens stemme, men her har den en autentisk nerve. At virkeligheten overgår fiksjonen er ikke bare en klisjé, men en kjensgjerning, som gjør seg gjeldende her. Fremfor å dramatisere grusomhetene som Bheki blir utsatt for, anlegger fortelleren en lavmælt og nøktern tilnærming.

Fortellermåten tar ikke brodden av brutalitetene, men bidrar til å skape en distanse mellom det oppdiktede og den autentiske hovedpersonen. Fortelleren tar et steg tilbake og stiller seg på siden av Bheki, som gjenkaller de traumatiske opplevelsene i Swaziland. Dermed kan boken oppleves som dagboksnotater, gjenfortalt av en fortrolig kilde. I dette spennet ligger det en understrøm, som en tillitsbasert avtale mellom forfatteren og den virkelige Bheki.

Intensitet fremfor spenning

Romanens narrativ eskalerer gjennom de indre monologene, som avdekker Bhekis sinnstilstand. Metaforer som «musene i magen» og «kannibalene» belyser den kontinuerlige uroen han befinner seg i. Med «kannibalene» refereres det til lærerne og andre autoriteter, mens «musene i magen» er den store angsten som hjemsøker ham. Bheki og hans medborgere lever i konstant frykt for autoritetene som utøver makt i Eswatani, og denne «normaltilstanden» danner utgangspunktet for historiens utvikling.  

Frykten illustreres gjennom isolerte hendelser, som blir en katalysator for Bhekis politiske aktivisme. Rebellen i ham begynner å våkne når læreren utøver vold, og episoden er et tydelig frampek på hendelsesforløpet.

Jeg blir slått da også, samme mus-i-magen-kvalmen lenge før det skjer.

Det er alltid ventingen før han slår, som er det verste.

Etterpå brenner huden.

Etterpå brenner også skammen.

Det skal ikke være sånn.

Jeg vet at det er feil.

Jeg fortjener det ikke.

Jeg har ikke gjort noe galt.

Urettferdigheten brenner sterkt i meg.

Kanskje jeg allerede har blitt en rebell.

Gjennom sin usminkethet gir monologene et fint driv til fortellingen, med sin nerve og intensitet. Likevel oppleves ikke boken som en spenningsroman, kanskje nettopp fordi den gir gjenklang av noe virkelig. Når forfatteren motstår fristelsen til å skrive en thriller, bærer han også med seg realiteten som romanen er basert på. Slik blir dramaturgien underlagt en moralsk bevissthet.

Knapphetens ubehag

Ved å kutte unødvendigheter gir Sortland større spillerom til indre refleksjon, slik at den følelsesmessige intensiteten får mer kraft. Scenen der politiet utsetter Bheki for tortur er blant bokens sterkeste, der gjentakelsene bidrar til å presisere sanseopplevelsene:

De fortsetter.

jegfårikkepustejegfårikkepustejegfårikkepuste

jegfårikkepustejegfårikkepustejegfårikkepuste

Jeg dør tusen ganger.

Jeg blir levende tusen ganger.

Jeg dør tusen ganger igjen.

De fortsetter og fortsetter og fortsetter.

Erkjennelsen av å ikke få puste gjentas på samme måte over fire boksider, med noen korte situasjonsbeskrivelser innimellom. Slik klarer fortelleren å gjenskape torturscenen på en sterkt berørende måte. Når en gjennomgripende opplevelse beskrives så klinisk og repetitivt, blir også lesningen en form for perseptuell pining. Den påtrengende troverdigheten speiler torturens mentale vesen, slik at vi formelig kan kjenne Bhekis erfaringer på kroppen.

Subtil referanseramme

Utsagnet «jeg får ikke puste» vekker også referanser til politidrapet på George Floyd, under en pågripelse i Minneapolis i 2020. Floyd sa gjentatte ganger «I can’t breathe», mens politibetjenten presset kneet mot halsen hans. Den dramatiske begivenheten utløste massive protester mot politivold og systematisk rasisme, i tillegg til å forsterke bevegelsen Black Lives Matter på globalt nivå.

Referansen kan bidra til gjenkjennelse hos norske lesere, som trolig har beskjeden kjennskap til Swaziland/Eswatini. I likhet med Black Lives Matter, arbeider ungdomsorganisasjonen SWAYOCO (Swaziland Youth Congress) for demokratisering av Eswatani, men kongedømmet har stemplet dem som en terrororganisasjon og sørger for at medlemmene blir undertrykt. Bheki var selv president for organisasjonen, og som følge av dette måtte han flykte landet.

I boken er det Bhekis personlige erfaringer som står i fokus, mens de politiske aspektene ligger i bakgrunnen som en kontekst.

Stereotypier og kontraster i bildene

I likhet med Sortlands forrige roman Nidhoggr har boken en innbydende utforming, med lite format og korte, fortettede kapitler. Også her er det Sortland selv som står bak omslagsfotografiet; et uskarpt portrett av hovedpersonen med solbriller, som pirrer nysgjerrigheten. På en måte speiler det også bokens innhold, da portrettet både har et dokumentarisk preg og samtidig spiller på en viss mystikk.

Det er ingen illustrasjoner i boken, men en for- og ettersats som er verdt å studere. Begge er laget av illustratøren Trond Bredesen, som forfatteren har samarbeidet med i årevis. Foran ser vi utsnittet av en gruppe swazi-folk, eller eswatinere, som danser med bar overkropp i noe som likner en seremoni. De ser tilsynelatende glade ut, og illustrasjonen representerer muligens våre stereotypier og begrensede kunnskap om kulturen deres.

I ettersatsen ser vi derimot utsnittet av en 17.-maifeiring med dansende, bunadskledde kvinner og kongen som står og smiler under norske flagg. Et gjenkjennelig scenario, som også leder tankene til Bhekis reise – og de store kontrastene mellom Eswatini og Norge. Riktignok er begge landene kongedømmer, men likheten slutter også der.

Illustrasjonene har en enkel «fargeblyant»-stil med fine detaljer, som kler romanen og Sortlands språklige knapphet.

Med romanen Bheki har Sortland fullført sitt oppdrag på en overbevisende måte. Han behandler stoffet med realisme og ærbødighet, uten å bli «journalistisk tabloid». Samtidig har boken en sterk dramatikk og autentisk nerve, som lever opp til leserens narrative begjær.